Nå tenker jeg, skal jeg skrive dette eller bare gi F og legge meg i et mørkt rom å bare bli der..

Jeg er 28år, for 12 måneder siden så fikk jeg panikkanfall på jobb, det startet et rent helvette. Jeg valgte å ta steget til psykolog.

Etter 4 måneder så fikk jeg time, er fortsatt under "utbedring" og behandlingen har ikke startet. Har kun fått medisiner. Escitalopram 20mg og Remeron 30mg. Diagnosen jeg har fått er "Avhengig personlighetsforstyrrelse" og "Atypisk depresjon".

Mye av dette omhandler oppvekst og forskjellsbehandling.

I kveld sitter jeg alene i leiligheten og samboeren min i 4år har dratt, hun henter tingene sine på lørdag. Dette var det verste tenkelige tidspunkte jeg skulle komme i denne situasjonen. Jeg føler meg hjelpesløs og depresjon er uholdelig akkurat nå. Jeg har ingen venner, kun en far som jeg kan støtte meg på.

Psykologen er i permisjon for videreutdanning, jeg skal tilbake dit 16.aug. Men har mulighet for å legges inn på kortvarig opphold "DPS". Noe jeg vurderer virkelig, men jeg vill på en måte ikke bruke plassen for noen andre som trenger det mere enn meg.

Hva jeg skal frem til med dette aner jeg ikke, det føles bedre ut å skrive det kanskje.

Jeg prøver bare å få livet på plass.

Uff.. Dette hørtes vondt ut!
Jeg syns du skal ta til deg korttidsopphold på dps, du sier selv at du virkelig vurderer det og da tenker jeg det er lurt. Du skal aldri sammenligne dine problemer med andre sine, for deg så kan det være nok med akkurat det du går igjennom. Så ring dps å ta imot den hjelpen du trenger og kan få!. Du er like viktig som alle andre :)
Sender over en god klem også!

Er enig her også at du bør ta kontakt for lite opphold der kan de hjelpe deg til å komme deg de første dagene og før psykologen er tilbake.Ønsker deg lykke til.Dette ordner seg.