Er en dame i slutten av 40-årene. Er gift og vi har to barn (13 og 17 år.) De siste 3-4 årene har vi levd i en slags krise tilstand/alarm beredskap da all energi har gått til datter som har vært gjennom en vanskelig periode (skolevegring, angst, fikk til slutt ADD diagnose.) I høst begynte hun på videregående og flyttet samtidig halvveis ut. (Skolen er en internat skole der hun kommer hjem i helgene og er borte i ukedagene). Hun har tatt store steg og trives og fungerer nå godt på vgs, noe som var helt utenkelig for ett år siden.

Det at hun nå klarer seg så mye bedre, og har flytta ut, gjorde at vi kunne senke skuldrene og få mere fritid. Men for min del kom det en reaksjon i vinter i form av en alvorlig/moderat depresjon. Jeg møtte rett og slett veggen. Har vært 100% sykmeldt de siste 3 månedene og er fortsatt sykmeldt.
Psykolog mener vi har opplevd to kriser, først de vanskelige årene med datteren vår og så det at hun plutselig flytter ut. At jeg fikk en reaksjon i form av depresjon er ikke så rart mener han, noe jeg er enig i (har også hatt 2-3 perioder før i livet med depresjon og angst noe som nok gjør meg litt sårbar.)

Tankene mine kverner hele tiden og det er mye negativ grubling. Kjenner meg også mye igjen i tomt-rede-syndromet og har liksom mista meg selv. Hva skal jeg fylle livet mitt med? Føler på en veldig tomhet.

Ser nesten bare de negative sidene til mannen min og vet ikke lenger hvor jeg står når det gjelder følelsene mine til han. Går og leter etter de gode følelsene for han, som jeg tror er der et sted, men får de liksom ikke fram. Dette gjør meg redd og skremt og gjør at jeg grubler videre/enda mer (det blir bare vond sirkel.) Men det er dette som kanskje ER depresjonen?
Normalt sett liker jeg jobben og arbeidsplassen min, men nå orker jeg ikke være på jobb.

Jeg har også i flere år forsømt meg selv når det gjelder seksuelle behov. Litt fordi jeg ikke har skjønt hvor viktig det er og litt fordi jeg synes det er vanskelig tema. Dette har jeg nå snakket litt ordentlig med mannen min om og vi er enige om at begge skal jobbe for at jeg skal få det bedre på den fronten. Merker jeg stresser litt med dette da jeg gjerne vil det skal fungere, samtidig er jeg fortsatt deprimert og har lite overskudd, og vet ikke helt når jeg klarer å «mobilisere» nok krefter på den fronten. (Samtidig lurer jeg på om det å få igang sex livet kunne fått meg til å føle meg mer følelsesmessig knyttet til han igjen?)

Er uansett veldig slitsomt å prøve lete fram følelser hele tida og det er skremmende at nesten alt i livet føles så tomt og meningsløst.

Noen som har noen gode råd eller opplevd noe liknende?

Tror du at de negative følelsene til mannen kan være vesentlig linket til et dårlig sexliv? At en eventuell innsats fra han på den fronten kunne skape mer gode følelser? Bare ved selve innsatsen? Så vil jo selve akten bli bedre med innsats og kommunikasjon også

Det er forsåvidt positivt i en kronikers ører at du har hatt noen episoder før. Det betyr at det er sjanse for at depresjonen vil letne av seg selv

Jeg tenker at nå har du mulighet til å bruke mer tid på deg selv igjen. Jeg vil råde deg til å oppsøke nye aktiviteter, opplevelser og lære deg noe nytt. Kan tenkes får du ny inspirasjon og får noe nytt og spennende å prate med mannen din om også. Kanskje kan dere i tillegg finne på noe sammen.