Noen som ønsker å snakke om depresjon i forhold til utfordringer på jobb

heisann bare snakk i vei ka du har på hjertet :)

Det er bra å ha ett fast holdepunkt, å få jobbe litt hver dag betyr mye for meg.men det er ikke så greit bestandig å være psykisk syk.det er rart å si det,det har jeg ikke sagt før.mange år med angstepisoder og depresjon som tapper meg for energi.får dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer det andre gjør på arbeid.syns jeg jobber i sirup.er veldig systematisk person.er stor skuffelse å miste motivasjonen,og mangle overskudd. Stor uvitenhet gjør det vanskelig, får dårlig samvittighet,ingen ser vel på meg at jeg er syk.

Kjenner meg godt igjen det. Jeg har alltid jobbet hardt og har stor arbeidskapasitet. Men i perioder med depresjon går det sakte og jeg føler jeg gjør en elendig jobb. Samtidig har jobben vært ekstremt viktig i de periodene. Det at jeg kommer meg på kontoret og får utrettet NOE bidrar til at jeg ikke graver meg ned i følelsene av at jeg er ubrukelig og verdiløs. Samtidig går det ut over alt annet. Jeg har brent av alle kreftene mine på jobb, og hjemme bare sovner jeg på sofaen. Det er vanskelig å finne en balansegang.

hei alwaysmoving.har du en åpen dialog med din arbeidsgiver om dine utfordringer?. Hvor mye trenger de å vite? Det beste er at det er gode forhold mellom oss slik at de kan tilrettelegge ved sykdom.jeg er syk 50 % i måneds tid arbeidsgiver vet ikke i detalj hva jeg sliter med men de vet det ikke er fysisk
Føler dårlig samvittighet for ved å være sykhvis jeg tenker etter r så har jeg hatt dårlig arbeidskapasitet en god stund.skulle få flere oppgaver tilført nå før jul da fikk jeg trøbbel jeg hadde mer en nok med det jeg hadde fra før. De prøver å tilrettelegge for meg at jeg kan være mer fri bestemme mer over mye tid jeg skal bruke på de forskjellige arbeidsplassene. Men er spent på om dette kan bli for mye stress får prøve å jobbe fulltid,men jeg vet ikke helt når det blir

Hei :) Jeg har nettopp begynt I jobb igjen - etter nesten et års sykemelding. Det er fantastisk deilig å være på jobb igjen - istedetfor å sitte og kope/tenke/krisemaksimere I godstolen hjemme. Har vært LANGT nede - og har enda en god vei igjen til å bli "mitt gamle jeg" (om jeg noengang kommer dit).

Jeg har hele mitt liv hatt stor kapasitet - nå jobber jeg med aksept for at jeg ikke lenger har det. Kjenner nå etter 8 timer på jobb at jeg må ta "en 5-minutter I skyggen" når jeg kommer hjem.

Jeg har vært HELT åpen på jobb - som jeg sier så har jeg ikke misligholdt noe, ikke slått noen, ikke gjort noe ulovlig for å bli utbrent/deprimert - det bare skjedde meg. Et traumatisk år hvor jeg ikke har hatt lyst til å leve mer, men beinhard jobbing fra min side, regelmessige møter med fastlege og psykolog - og sist, men ikke minst - støtte I venner og familie - har gjort at jeg nå er I jobb igjen.

Og som sagt - på jobb har jeg vært og er helt åpen. Skal vi få aksept for psykiske lidelser så må I alle fall vi som sliter være åpne om det :)

Takk for at dere deler, må vel akseptere at jeg ikke kan være 100% til enhver tid. Jeg tror at åpenhet er veien å gå for å møte fordommer.

Hei igjen! Jeg valgte etter mange år å være åpen om diagnosen og utfordringene de førte med seg. På dette tidspunktet hadde jeg en lederstilling i bedriften, og følte at jeg hadde bevist at jeg håndterte jobben og sykdommen i kombinasjon over så lang tid at jeg var trygg på å fortelle om det. Det jeg opplevde var at arbeidsgiver var veldig åpen og samarbeidsvillig.

Jeg hadde bare positive opplevelser ved å åpne opp.