Jeg har hatt en tøff periode, jobbet for mye og hatt problemer i forholdet mitt som har bygget seg opp over tid. Problemet er egentlig at hadde jeg hatt mot til å si ifra om hva som plaget meg med engang, tviler jeg på at jeg hadde vært hvor jeg er nå.

Jeg er en sensitiv person, og kan ta meg lett nær av ting. Så noen kommentarer fra kjæresten min har gjort meg lei meg, eller brydd. Ja, så har det vært en unødvendig kommentar eller noe han har tullet med, men min reaksjon har vært å holde det inne i meg istedet for å si ifra at dette liker jeg ikke. Så har jeg gjort det klassiske: overtenke og bekymre meg. Så har problemer blitt større, og jeg mer og mer sensitiv.

I tillegg har jeg jobbet alt for mye over en lengre periode. Til slutt sa det stopp, og jeg ble sykemeldt for utbrenthet. Jeg tok da grep og sa ifra om problemene mine. Til kjæresten, jobben og andre ting som plaget meg. Det har vært uker med grining, og jeg føler meg gradvis bedre. Problemet er at jeg har fått en depresjon og angst. Problemer som var mindre bekymringer før, er nå store bekymringer som jeg kan bruke all min energi på. Spesielt tenker jeg på nære relasjoner. Jeg var så fornøyd med å si ifra til kjæresten om det som plaget meg, men problemene endte ikke der. Hodet mitt finner nye ting å bekymre seg/gruble/stresse over. Det er noe hele tiden som plager meg, selv om han egentlig er verdens fineste som står støtt med meg mens jeg går igjennom dette.

Er det noen som har opplevd noe lignende? Er dette en del "av pakka" med depresjon og angst, vil jeg kunne slappe av og nyte forholdet mitt og de andre nære relasjonene mine? For nå stresser jeg så mye og bare skaper problemer i hodet mitt, utrolig slitsomt..

Det eneste som har fungert for meg er å ta hver eneste tanke og plukke den fra hverandre. Det vil si å finne ut hva årsaken til hver enkelt tanke er, og om årsaken ligger i meg selv eller i omgivelsene. Så er det å begynne å arbeide med årsakene.

(Denne fremgangsmåten ligner A-B-C-D modellen innenfor kognitiv terapi.)