Jeg detter tidvis ned i et dypt mørke, uten at jeg helt kan forstå hvorfor. Hva skyldes disse negative tankene og sårene som stadig gjenoppstår i mitt indre, når jeg ytre sett har alt av det jeg trenger; jobb, god helse og en familie som bryr seg? Helt svart-hvitt er livet selvsagt ikke. Men hvorfor tynges jeg slik av egne tanker på nedturene? Hva er årsaken til at grunntonen i livet mitt er så blå og melankolsk, når jeg egentlig burde være en lys og sprudlende sjel, forutsetningene tatt i betraktning?

Kan angst og depresjon oppstå ut av intet, nærmest på linje med autoimmune sykdommer som eksem og astma? Kan kroppens mentale apparat, feilaktig blir aktivert, slik at negative tanker oppstår som følge av at man egentlig har for få "reelle" bekymringer og egentlig har det for godt? Dette er bare en refleksjon jeg har gjort meg omkring min egen situasjon, i dyp respekt over at andres depresjoner kan komme av mer "virkelige" problemer. Hilsen fra en skamfull.

Først og fremst: Ikke føl skam over å være deprimert! Depresjon kan oppstå av flere forskjellige grunner. Oftest er det en livshendelse som setter følelsene i sving. Dette kan være alt fra traumatiske hendelser (overgrep, ran, mishandling, samlivsbrudd) til "vanlige" hendelser (flytting, ny partner, få barn. ny jobb).

For min del har jeg trolig slitt med depresjon i 15-20 år uten at det har blitt oppdaget. Den utløsende faktoren hos meg var når jeg og samboeren flyttet fra Nord-Norge til Østlandet. Dette var en stor livshendelse for meg hvor både sosiale nettverk og familie ble lagt igjen og jeg flyttet til et sted hvor jeg bare kjente samboeren min.

Jeg gikk i 5 år før en kompis turte å spørre om jeg hadde det bra og jeg bare knakk sammen. Jeg har aldri kjent på en større skam enn å være 30 år og strigråte på telefon med en kompis... Heldigvis hadde jeg denne kompisen, for uten ham hadde jeg trolig ikke levd i dag. Jeg var på et vippepunkt hvor jeg hadde begynt å planlegge hvordan det skulle ende, skrevet testament og et brev til samboeren og barna mine.

Det som suger med depresjon er at det kan oppstå "ut av det blå" og være helt irrasjonelt. Spørsmålet du må stille deg selv og aller helst i samarbeid med en psykolog/lege er om depresjonen din utløses av eksterne eller indre faktorer.

Jeg ser også fra din andre post på "Ensomhet" forumet at vi sliter med mye av det samme. Jeg har kolleger, venner og familie som ble sjokkert når jeg fortalte om mine mentale problemer. Jeg blir visst sett på som en gledesspreder, sosialt dyktig og sterk person. På innsiden føler jeg meg som et totalt vrak som ikke vil våkne i morgen.

Sender deg en venneforespørsel og melding som vi kan fortsette samtalen på om det er OK for deg.

Hei StrandetNordlending.

Jeg har sendt deg en melding, men ikke fått noe svar.