Hei
Jeg er en mann i slutten av 40 årene som hadde et sammenbrudd på sensommeren. Etter å ha skult min homofile legning gjennom livet så sprakk verkebyllen og alt kom til overflaten. For å gjøre en lang historie kort: I ettertiden slet jeg voldsomt med depresjoner, angst, nerver og uro. Klarte ikke å bo hjemme, spiste dårlig og sov nesten ikke. Etter noen uker "løsnet" det litt og jeg ble mye bedre etterhvert som dagliglivet fortsatte. Jeg går også fast til en terapeut. Men her om dagen så fikk jeg tilbakefall nesten over natten. Angsten, depresjonen, og de nedstemte mørke tankene kom tilbake. En indre uro som ikke slipper taket. Kanskje ikke mest pga legningen min denne gangen, men mere en frykt for hvordan fremtiden min kommer til å bli. Spesielt tenker jeg på et liv uten mine fantastiske foreldre og min jobbsituasjon. Jeg får panikkangst når jeg tenker på at jeg skal kanskje ende opp helt alene i denne verden. Et stort nettverk har jeg aldri hatt. Hvorfor kom disse følelsene tilbake sånn plutselig nå når det så ut til å gå fremover, og finnes det noen gode råd om hva jeg kan gjøre selv på de tyngste dagene når det står på som verst? Jeg ønsker ikke å fortsette med Vival.. Hvis dette er noe som skal vedvare lenge, eller i verste fall resten av mitt luv, så vet jeg ikke om jeg orker det, for det er helt grusomt..
Mvh fortvilet.

Først og fremst: jeg synes det er kjempeflott at du etter så mange år har turt å komme ut med legningen din!<3

Litt vanskelig å tolke ut fra teksten din om angsten og uroen kommer mest på grunn av at du har kommet ut, eller på grunn av de andre tingene du nevner.

Jeg kan uansett relatere til det du skriver om at du frykter fremtiden. Jeg bekymrer meg også mye for hvordan det vil gå med meg når foreldrene mine en dag blir borte, da jeg ikke har greid å finne meg "mitt eget" i form av livsledsager, barn osv. Jeg er ikke avhengig av foreldrene mine, men de er likevel en av få jeg har i livet mitt.

Er foreldrene dine støttende til at du har kommet ut?
Hvor i landet bor du? Send meg gjerne en privat melding hvis du vil<3

Jeg kan godt forstå at du har fått en reaksjon etter å ha undertrykket din homofile legning hele livet og så står du frem, det må virkelig være en helt normal reaksjon! Og hvis dette skjedde i sommer, så er det heller ikke noe rart om dette er noe som vil vedvare en stund og vil komme til overflaten med jevne mellomrom, altså reaksjonen. Dette kommer til å gå seg til etterhvert, selv om du nå føler deg desperat etter å bli fri for disse opprørte følelsene, men det vil ta tid. Det du må lære deg er å ta en dag om gangen og forsøke å glede deg over små ting i hverdagen som du kan være takknemlig for. Hvis du klarer å bli mer tilfreds her og nå. Når du på et tidspunkt føler deg i mer harmoni og trives bedre i ditt eget selskap, så vil du ha et overskudd til å kunne være noe for andre og kanskje finne deg en partner. Men vær tålmodig, for slik du føler deg akkurat nå, så har du kanskje nok med å komme i balanse selv. Men hvem vet om et halvt år eller et år? Begynn på nytt hver dag. Fortiden kan du ikke gjøre noe med, du må akseptere at den ikke kunne ha vært annerledes eller at du iallefall ikke kan gjøre noe med det nå. Du er ca midtveis i livet, mye bra kan skje fremover, ikke begynn å føle deg som en "gammel" mann allerede, tenk deg hvis du blir 95 år, da vil du isåfall se tilbake og angre for at du ikke benyttet deg av de mulighetene du fremdeles har. Kropp og sjel henger sammen, du kan starte med å ta godt vare på deg selv, få deg trim om det så bare er å gå seg en tur. Ønsker deg masse lykke til!:)

Takk for svar!
Jeg prøver å glede meg over de dagene jeg er i form, og jeg går tur hver dag! :)

Ja, daså.. så bra.
Bare hyggelig