Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Depresjon, angst, ensomhet, sjalusi og sikkert mer til.. Jeg er sliten!

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Depresjon, angst, ensomhet, sjalusi og sikkert mer til.. Jeg er sliten!

feb 7 2016 - 12:10
Jeg har det for tiden ganske vanskelig på ganske mange områder.. Jeg har begynt å bli ganske sliten.. Jeg er 27år gammel og har opp gjennom livet holdt absolutt ALT innestengt. Ingen har noen gang sluppet inn hos meg. Jeg har klart meg greit gjennom livet, surfet fint på overflaten. Alt som har vert vanskelig har jeg pakket godt inn og tatt vare på i steden for å bearbeide det.

Nå er der en mann i livet mitt, vi er ikke sammen, men det er han jeg vil ha.. Vi har vert samboere tidligere, men da ble det slutt fordi at vi ikke kommuniserte. Når vi nå, etter to år fra hverandre, fant ut at vi fortsatt har følelser for hverandre og vil at ting skal fungere, så må jeg åpne meg og begynne å bearbeide alt. Han sa at han skulle hjelpe meg med alt, men det viser seg at mine problemer er veldig mye å håndtere, de er så mange og så komplekse.. Han er der fortsatt for meg, men det er for heftig for han.. Jeg har derfor bestilt time hos fastlegen for å få hjelp til å ta tak i dette, for det ER tross alt mye. Legetimen bestilte jeg for to uker siden, nå er det bare tre uker igjen til jeg kommer inn. Om jeg i det hele tatt blir henvist til en psykolog så er det vel ventetid på flere uker der også. Jeg skriver derfor her inne, for å få ut ting og kanskje for å finne noen å snakke med.. Jeg trenger hjelp..

Natt til i dag ble planen min om hvordan jeg skulle ta livet av meg ferdig.. Hvor, hvordan.. Jeg har hund, men jeg har en som kunne ha passet henne uten å stille spørsmål, han ville aldri ha latt noe skje med henne. Jeg ville også tatt hensyn til hvem som hadde funnet meg og i hvilken tilstand.. Planen er klar. Det skremmer meg. Jeg innser at jeg trenger hjelp nå.

Kort oppsummert så er dette ting jeg sliter med å bearbeide:
Når jeg var 4 år gikk mine foreldre fra hverandre. Mamma stakk mens pappa var på jobb, pappa fikk ikke vite noe på forhånd.. Han kom bare hjem til et tomt hus.. Mamma flyttet rett inn hos den nye typen sin. Jeg var redd for han da, men frykt gikk gradvis over til forakt. De er fortsatt sammen, jeg har gitt han flere sjanser og startet på nytt, men jeg hater den mannen den dag i dag. Han forklarte meg når jeg var liten at dersom pappa døde, da måtte jeg kalle han for pappa. Når mamma var bortreist så nektet han meg mat med mindre jeg kalte han pappa. Jeg var sta da også.. Gikk til naboene og fikk mat der i steden. Jeg fortalte naboene hvorfor jeg ikke fikk mat hjemme, men ingenting ble gjort. Jeg snakket med mamma om hva som skjedde når hun ikke var der, hun trodde heller ikke på meg.
Tillitsproblemene mine startet tidlig med andre ord..

Når jeg ble litt eldre og var vanskelig. Tenåring som kun ville være ute med venner hele tiden. Da kunne stefaren min holde meg fast, mens mamma slo meg, kloret meg, sparket meg og lugget meg. Likevel var det verste når hun spyttet meg i ansiktet og anklaget meg for å dope meg... Jeg har pr dags dato aldri prøvd dop, så å bli beskyldt for det såret meg..

Mye mer tull har skjedd opp igjennom tiden med foreldrene mine og steforelderen mine og resten av familien.. Der er nesten ingen som snakker med hverandre i den familien lenger...

Jeg ble også mobbet og utestengt gjennom barneskolen, ungdomsskolen og videregående..

Jeg har alltid hatt det fint på jobb. Der har jeg faktisk vert heldig og jobbet på steder med eksepsjonelt godt arbeidsmiljø. De beste vennene jeg har nå er enten kollegaer av meg eller tidligere kollegaer av meg. Noe positivt har jeg jo hatt i livet.

Min første samboer var ikke så grei. Økonomisk slet vi, for han verken orket å jobbe eller gå på nav for å få penger. Han var spilleavhengig av WOW eller noe sånt.. I tillegg så prøvde han seg på alle venninnene mine og sine, samt at han hele tiden møtte jenter på nett som han snakket med hele dagen og natta.
Jeg hadde ikke sexlyst når jeg var sammen med han, men han tvinget seg på meg likevel. Jeg skjønte ikke da at jeg hadde rett til å si nei. Jeg trodde at det var sånn det skulle være.

Til slutt kom jeg meg ut av det forholdet. Da utagerende jeg skikkelig. Drakk minst 3 ganger i uka, som regel oftere enn det. Jeg gikk ut og møtte folk og hadde en ny one night stand hver kveld. Jeg hadde selvsagt et rikt sosialliv den gangen. Aldri før eller etter har jeg hatt så mange venner som jeg hadde da.

Det varte til jeg en kveld var på et utested og på vei inn på do. Jeg ble dratt inn ei sidedør og voldtatt. Dette anmeldte jeg umiddelbart, jeg var jo flink pike. Jeg tilbragte 5 timer på sykehuset med en lege som klaget på at på grunn av meg måtte han være våken den natten. Deretter fikk jeg beskjed om å selv ordne skyss hjem fra sykehuset kl 6 på morgenen. Kl 12 dagen etterpå skulle jeg møte på politistasjonen. Der fikk jeg høre at de hadde tatt han som gjorde det. Han innrømmet alt. Han måtte sitte i fyllearresten, men de slapp han løs dagen etter. Han var tross alt fra Storbritannia, så det var ikke vits i å anmelde han for noe i Norge. De hadde ikke plass til han før om et år likevel. Han voldtok forsåvidt ei annen jente kvelden etter.. Om han slapp unna da også vet jeg ikke. Politiet anklaget meg for voldtekten. Jeg var tross alt full og gikk på do alene, da ber man om det fikk jeg beskjed om. Jeg fikk beskjed om å aldri gå på byen alene igjen. Jeg var på byen med 10 venninner, men så lenge vi ikke hadde med oss en mann kunne vi like greit ha gått alene.
Alt det der slet jo litt på meg, men jeg pakket inn også det. Jeg mistet alle vennene mine etter den hendelsen, alle utenom en, men hun også holdt avstand. Dette var et tabu tema. De orket ikke å se meg sånn, de trodde ikke på meg, de var redd for å si noe galt.. Det kan være mange grunner til at de forsvant.. Men de forsvant..

To år etter voldtekten gikk jeg på en smell. Jeg vurderte også da å ta livet av meg (første gang jeg vurderte selvmord var jeg 11år). Jeg endte opp på legevakta og ble henvist videre til psykolog. Jeg gikk for å møte psykologen to ganger i uka. Etter 8 uker dukket psykologen opp.. Jeg var en del av et testingprogram. I 8 uker møtte jeg opp og fikk snakke med kontordama.. Det var jo ille nok..
Etter det så møtte jeg psykologen min. En student som jeg i ettertid ser at nok var litt usikker på seg selv. Første timen vår brukte hun til å lese opp mye tekst fra et ark. Der sto det hvordan jeg burde føle meg. Deretter stilte hun spørsmål fra den samme utskriften og tok opp svarene mine. Så var timen over og jeg fikk beskjed om å høre på opptaket før neste time. Jeg takler ikke å høre min egen stemme, men jeg prøvde.. Kom aldri forbi at jeg sa mitt eget navn.. Jeg møtte aldri til min andre time med henne.. Men jeg lærte at her i livet må man takle alt på egenhånd. Det har jeg jo i ettertid lært at ikke nødvendigvis er korrekt...

I ettertid har jeg hatt store problemer med å stole på at folk blir, at folk kan være der for meg.. Å stole på folk i det hele tatt..

Nå har jeg begynt å få ting på plass i livet. Jeg har funnet ut hva jeg skal bli innen jobb og har begynt på de rette tiltak for å komme meg dit med utdannelse og yrkeserfaring. Jeg vet hvem jeg vil dele livet med og hva som må til - der sliter jeg med å få til alt det psykiske da. Jeg har en hund som jeg elsker og vi jobber sammen mot et mål, og vi får det til. Alt er på vei til å ordne seg.. Men psyken er likevel verre enn noen gang.

Dette var litt av det jeg sliter med, på overflaten... Det er så mye mer.. Jeg har søsken som sliter.. Jeg har venner som sliter.. Jeg sliter med ting jeg både har gjort og ikke har gjort.
Ønsker jeg meg barn? I så tilfelle har jeg så jævlig mange cyster på eggstokkene og livmoren at oddsen er liten for at jeg kan få barn.. Psyken må på plass før jeg kan vurdere å få barn uansett.. Og mannen må på plass... Og jeg må slutte å drikke når jeg depper..

Dette ble mye.. Og der er mer.. Jeg er så sinnsykt sliten..

Om noen har tips til hva jeg kan gjøre, rent praktisk med tanke på lege/psykolog eller har tips til hvordan jeg kan få snudd tankene når jeg er lengst nede.. Eller om noen orker å snakke/skrive med meg.. Jeg vet ikke hva som kan hjelpe meg nå, men jeg er villig til å prøve det meste. Sånn kan jeg ikke ha det!
Avatar

RE:Depresjon, angst, ensomhet, sjalusi og sikkert mer til.. Jeg er sliten!

feb 7 2016 - 15:50
Dette var vondt å lese, jeg skjønner godt at du har det vanskelig med en slik historie. Det værste er vel å ikke greie å bearbeide det? Jeg har ikke samme fortid som deg, men jeg kjenner meg igjen i å holde absolutt alt innestengt. Det bygger seg liksom opp mer og mer, og til slutt sitter man der med planen klar! Livet mitt var litt sånn som du beskriver, supersosial, masse one night stands, drakk så og si hver eneste dag og bare suste gjennom livet. Men det var så overfladisk, jeg bare rømte fra meg selv. For to år siden sa det stopp, og jeg var nødt til å ta tak i livet mitt. De siste to årene har jeg jobbet hardt med å ta tak i meg selv og mine problemer, men det er vanskelig. Det vanskeligste er å åpne opp og snakke høyt om problemene mine, ordene sitter helt fast. Gjennom et helt liv har jeg aldri sagt høyt noe om meg selv.
Jeg har også nå en samboer som jeg ønsker å dele livet mitt med, men kommunikasjonen er et problem hele tiden. Helt siden vi ble sammen har vi vært helt bevisste at jeg må bli bedre på å kommunisere, og det har blitt litt bedre, men det er fortsatt en enorm utfordring og et kjempeproblem i forholdet. Jeg holder på å ta opp fag sånn at jeg kan komme inn på drømmestudiet, jeg har en plan og en drøm om hvordan livet kan bli. Men jeg strever med å fungere i hverdagen og klarer rett og slett ikke å gjøre det som kreves av meg for å oppnå drømmen min. Alt ligger liksom til rette for at jeg endelig kan ha det bra, men jeg får det ikke til!
Det var litt om meg selv, jeg vil gjerne skrive mer med deg om du tror vi opplever noe av det samme!
Når det kommer til praktiske råd så vil jeg anbefale deg å være helt klar og tydelig på hvor ille du har det når du kommer til fastlegen din! Du har tydeligvis ikke fått noe godt tilbud tidligere, men det finnes bedre behandling som du har rett på. For meg har det å få snakke med en psykolog vært det som har hjulpet aller mest, men det er viktig å finne en du føler deg trygg på. Be om en henvisning, dra, og hvis du føler at det er en person du ikke greier å snakke med må du bare prøve å finne en annen psykolog.
Hvis du føler at det er veldig kritisk nå kan det være et alternativ å vurdere medisin? Det kan også være lurt å ta stilling til om det er noe du ønsker eller ikke før du kommer til legen. Min fastlege var ganske rast ute med å anbefale med å begynne på medisin, og jeg følte meg litt presset og sa ja selv om jeg var skeptisk til om det var riktig for meg. Min erfaring var at medisinen gjorde meg flat følelsesmessig. På en måte var det bra, jeg slapp å føle på alt det vonde og angsten forsvant. Men med tanke på å skulle jobbe med meg selv og å bygge meg et bedre liv ble det litt feil fordi jeg ble så likegyldig.
Nøkkelen ligger egentlig i å klare å åpne seg litt og å snakke til noen om hvordan man har det. En psykolog er kanskje det beste, jeg synes hvertfall det er greit å åpne meg for en profesjonell som jeg stoler på at forstår det jeg sier og ikke dømmer meg. Jeg synes det er værre å åpne meg for samboeren min som ikke forstår og som jeg er redd for at skal dømme meg. å snakke med folk som ikke forstår har nesten gjort det vondt værre for meg.
Det er sinnsykt slitsomt å bære på så mye helt alene, og da føles det overveldende og umulig, men jeg må tro at det kan bli bedre :)
Avatar

Takk for svar

feb 9 2016 - 11:02
Jo, det er nok bearbeidingen som er verst. Det og å stole på folk, slippe dem inn.. Selvtilliten min er på bånn, men spør du de jeg har rundt meg så sier de nok at jeg er utadvendt, sprudlende og lykkelig. For det er fasaden jeg setter opp. På innsiden er jeg usikker og betviler alt jeg gjør. Jeg ringer aldri noen, sånn i tilfelle de er opptatt så er jeg redd for å forstyrre... Jeg sitter her nå og har prøvd å ringe fastlegen flere ganger for å få en tidligere time, men jeg legger på før jeg kommer gjennom hver gang.. De er tydligvis opptatt i dag..
Dessuten har jeg hittil i dag en ganske bra dag, så akkurat i dag føler jeg at jeg ikke er syk nok til å få hastetime.. Men i gårkveld var jeg mer enn syk nok...

I dagslys går alt bra med meg.. I mørket kommer monsterene mine frem...
Avatar

Re: Depresjon, angst, ensomhet, sjalusi og sikkert mer til.. Jeg er sliten!

feb 10 2016 - 01:47
Veldig lenge var jeg også den sprudlende og lykkelige jenta i vennegjengen, men nå har jeg kuttet ut så og si alle vennene mine. Det føles BRA! I dag har jeg to venner igjen, og det er de to jeg føler at kan godta at jeg ikke lenger er sprudlende. jeg er ennå ikke der at jeg kan åpne meg selv og fortelle så mye, men de forstår at jeg ikke har det bra. Det er dritvanskelig å stole på folk og slippe dem inn, så jeg gjentar: kom deg til psykolog! etter to år kan jeg fortsatt ikke fortelle mine to venner hvordan jeg har det. Men jeg klarer en gang i blant og fortelle kjæresten min hvordan jeg har det. det høres kanskje ikke ut som mye, men for meg er det enorme fremskritt. mye takket være at jeg har et mål med hvor jeg vil med livet mitt, jeg må jobbe beinhardt for å blir så "normal" og få det så bra at jeg kan ha det livet jeg ønsker meg. Du kan også klare det! Det er vanskelig å sitte der med telefonen og legge på før du kommer igjennom, men gi deg selv litt creds for at du faktisk prøver å få hjelp - det er et steg på veien. Du søker hjelp og ønsker forbedring, og det er dødsbra! Jeg heier på deg, du kommer til å få det bedre, du kommer til å få en bra fremtid. :)
Til forsiden