Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

" De Andre " (En fortelling om depresjon...)

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

" De Andre " (En fortelling om depresjon...)

aug 30 2015 - 17:54
Jeg skulle ønske at det ikke gjorde meg så mye, men jeg tenker på det altfor ofte. På hva andre syntes om meg og på hvor mye jeg skulle ønske at folk kunne gi meg en ny sjanse. Mennesker som har vært vitner til min bisarre oppførsel og kanskje også noen "ofre" av den... (har vært i psykose tidligere)
Mange ( de fleste) har selvfølgelig snudd seg bort fra meg. Jeg har prøvd å ta kontakt og be om unnskyldning, men får som regel ikke svar i det hele tatt. Det er utrolig sårende at folk ikke orker å ha noe med meg å gjøre, men jeg forstår dem jo til tider. Alt er jo galt med meg... Det er lettere å ikke engasjere seg i en som har vært syk i hodet!
Deres fravær av svar og det faktum at jeg likevel VET at de får meldingene og beskjedene mine etterlater et tomt mørke i min sjel. Hvorfor skyr disse folka fra fortiden min meg som pesten? Jeg skulle ønske at jeg kunne slutte å bry meg om "dem" og heller tenke på meg selv, men deres mening betyr altfor mye. Det er til tider umulig.
Jeg er rett og slett avhengig av at folk ikke gir opp meg og ikke bare driter i meg, men kan ikke forandre på at mange har valgt å gjøre akkurat det. Jeg må lære å godta og gå videre..
Føler meg isolert fra hele verden, at de negative meningene deres om meg har bygget en høy mur rundt meg som jeg ikke klarer å bryte meg gjennom. Jeg vet jo at ting ikke kan bli som før igjen, hvorfor kan jeg ikke slutte å likevel ønske bare det?
Er nok delvis fordi jeg ikke har nok styrke nå til å etablere nye kontakter med så mye negativt fra andre i "bagasjen". Jeg føler at alle vil se på meg at alle syntes at jeg er rar og vite om mobbingen.
Og mest av alt hater jeg meg selv. Jeg greier ikke å gi meg selv en ny sjanse, legge fortida bak meg. Tida går til grubling og kverulering av det som har funnet sted før og ønsker av andre utganger til de forskjellige situasjonene. Hva jeg burde og skulle ha gjort /sagt/ hvordan jeg Egentlig må oppføre meg...

Hvorfor føler jeg så mye tomhet når livet er så rikt på muligheter? Jeg griper ikke en eneste av dem! Det kjennes som om jeg er låst inne i meg selv, at jeg sitter i et fengsel uten utgang. Meningen med livet mitt er nøkkelen, glede og positivitet er der ute et sted. Jeg har ingen sjans til å få tak i dem... "Gjerdet" er høyt, jeg tåler så vidt å få sollys på meg fordi det er så forbundet med gledene til alle de "andre"

De lever i en annen verden enn meg, jeg er helt alene i mitt mørke rom. Jeg er lei av å se på veggene, men kan ikke ta dem bort. Levende begravd. I mine egne tanker. Dra meg ut..
Avatar

Re: " De Andre " (En fortelling om depresjon...)

aug 30 2015 - 18:05
Skjønner godt hva du mener, bor selv i et veldig lite sted så alle får med seg hva alle andre gjør, så det gjør det vanskelig å få gjort noe nå når alle vet hva du har gjort feil i fortida. Er enig at det er veldig vanskelig å komme seg vekk fra fortida si når alle andre holder seg unna deg på grunn av den, og det kan gjøre det vanskelig å slutte tenke på alt du har gjort før som du skulle ønske du kan ta vekk fra historia.

Lettere sagt enn gjort å komme seg vekk fra det, jeg syns det er en veldig vanskelig situasjon og det er often man kan sitte og alt man ønsker er noen som er kapabel til å faktisk forstå deg kunne være der med deg, men hvem skal finne meg når jeg sitter isolert hos meg selv.

Det er vanskeligere en det kan set ut for noen som ikke forstår, føler med deg og håper du finner en vei ut - bare sende en melding hvis du vil snakke med noen som forstår hvordan du har det. Har mer enn nok tid til å snakke.
Avatar

Re: " De Andre " (En fortelling om depresjon...)

aug 30 2015 - 21:08
Ja, det er veldig vanskelig. Jeg skammer meg utrolig mye over ALT som har med meg å gjøre liksom. Til og med de gode stundene som jeg hadde før virker som en tabbe for meg nå... Jeg føler at det er flaut å være meg fordi jeg er så teit

Har mange år med mange feil bak meg og husker bare dem. Noen hendelser har funnet sted mens jeg har vært i psykose, andre mens jeg har vørt det motsatte (veldig deprimert som jeg er nå) Det er for komplisert til å forklare, men jeg har på en måte bare meg selv å takke og for at jeg ble mobbet. Selv om jeg ikke kunne forsvare meg selv fordi jeg var syk, så jo ingen på meg at jeg var psykotisk. De trodde sikkert at jeg bare sa og gjorde alt med vilje, ingen har prøvd å forstå sykdommen..

Jeg vil tilbake til tilstanden som gjorde at jeg ikke brydde meg om hva andre rundt meg mente om meg og livet var som en drøm eller som et eventyr, men skjønner at det er pga den at jeg stort sett sitter alene nå.. Fordi det er umulig å forstå ikke sant.. Derfor gir alle meg bare opp med tiden, ingen liker noen som er "gal".. Eller veldig dypt nedstemt :-/
Avatar

Ja..

okt 6 2015 - 22:39
Du har helt rett, det meste er som salt på såret.. Opplever det hele tiden.Syntes at du er flink til å uttrykke deg jeg, selv om du ikke føler det sjøl.
Føler at systemet ofte svikter og undertrykker de svake, føler i hvert fall selv at jeg ikke blir tatt hensyn til i det hele tatt
Til forsiden