Hei.
Hva er din erfaring med døgnopphold for psykisk sykdom? Ble du bedre, dårligere eller likedan? Hvor lenge var du innlagt?
Dette er snakk om frivillig døgnopphold.

Mannen min skal henvises til døgnopphold etter flere avslag. Om han kommer inn, så er jeg redd for at han skal bli dårligere psykisk. Han har ptsd og er deprimert og muligens personlighetsforandringer pga en traume/fysisk skade. Han blir dårligere de få gangene han har pratet med lege om henvisning til psykolog og de få gangene han har vært hos psykolog. Dårligere for han betyr, selvmordstanker, sover enda dårligere på natta, blir gravd enda lengre ned osv. Han vil ha meg med om han legges inn, for han er redd for at han kanskje blir å fullføre selvmord om han skal prate masse med psykologer osv. Vi har barn og vi vil jo at han enda skal kunne være pappa for dem.

Jeg som pårørende og kone tror ikke han noen gang vil bli bra av seg selv, uten noe hjelp fra behandlere. Men jeg er så redd for å gjøre han dårligere med hjelp. Han har ingen tillitt til helsevesenet siden det var et sykehus som gjorde han fysisk syk, som han også ble psykisk av. Han har veldig sterkt selvhat nå.

Jeg tror heller aldri han blir den han en gang var, verken fysisk eller psykisk.

Jeg har ikke sett at noe sånt gjør de rundt meg friskere. De som har vært lagt inn. Det er heller som "brannslukking", men skogen er fortsatt knusktørr etterpå. Dette virker som en ekstremt vanskelig klemme. Det blir umulig å imøtekomme han, virker der som.

Han er ikke glad i å prate om det som har skjedd siden det gjør han dårligere. Men har jo hørt det skal være bra å prate om ting. Å hadde vært fint om han kunne få hjelp til selvhatet og de tingene han vil unngå pga ptsd.
Noe vil nok aldri kunne bli endring på, det må vi bare en dag godta.
Jeg føler meg ikke egnet til å minke hans selvhat, jeg er ikke utdannet til slik. Å jeg bør vel være mere kone enn pårørende nå. For har vært pårørende i ca 4 år nå.

Jeg kan alltids fortelle han de gode tingene han gjør, noe som ikke er helt meg det å skryte, men jeg kan lære meg det. Men vet ikke om selvhatet hans vil minke uansett. Jeg setter jo pris på mye han gjør, men han føler ikke han er egnet til så mye pga det nye livet vi har fått.

Jeg har vært innlagt i et år på institusjon. Dette var en institusjon for rus og psykiatri, så jeg har ingen anelse om eventuelle forskjeller på det og ren psykiatri ettersom jeg har null erfaring med psykiatriske institusjoner.
Men, for min egen del har selvmordstanker og livet i det hele og fulle blitt veldig mye bedre etter året på institusjon. Det samme har jeg sett at er tilfellet for mange av mine medpasienter. Det finnes selvsagt de som det ikke har hatt ønsket effekt på også. Så, det er nok ikke noe garantisvar for hvordan det vil være og fungere.
Fra min erfaring så var det nok de som fikk best til å praktisere de de tre mantraene i behandlingen som fikk best effekt. De var ærlighet, åpenhet og villighet.
Nå skal det sies at det er mange årsaker til at man eventuelt ikke får til å praktisere slikt. Det krever massevis av mot, vilje og styrke å gjøre det over tid. Også handler det så klart om motivasjon og at man har tålmodighet til å akseptere at forandring tar tid.

Har full forståelse for at det kan virke betryggende for mannen din om du er med. Men, det er nå en gang sånn at det er han som trenger å få adressert sine utfordringer og bære på sine erfaringer, følelser og tanker. Og da vil jeg tro at det er viktig at han er i behandling uten å ha deg tett opptil seg til enhver tid. Allikevel så er det nok fort gjort å kunne skremme seg mye på hvordan ting vil være i en ukjent tilværelse. Frykten for det ukjente er et kjent fenomen.
Uansett så er det engang sånn at depresjon, selvmordstanker og alt som hører med ligger på han sine skuldre. Og det er dessverre slik at ingen av oss har noen som er der for oss på enhver måte vi måtte ønske til enhver tid gjennom hele livet. Det hadde selvfølgelig vært fint, men det er ikke sånn det er i praksis.
Nå skal jeg også nevne at jeg ikke har fått så veldig mye ut av offentlige psykologer. I behandling var det terapeutene som gjorde forskjellen. Samtidig så var det en veldig dyktig psykolog jeg hadde til rådighet. Men, som sagt var det terapeutene "magien" skjedde hos.
Håper dere finner ut en løsning som fungerer for dere og som gir et godt resultat.

Hvor har du "de tre mantraene i behandlingen" fra? Og hvem skal avgjøre om pasienten følger dem eller ikke?

Takk for mye informasjon.
Det er nok offentlige psykologer han må ha. For han blir dårligere psykisk jo mere penger han bruker på seg selv, spesielt sykehus/psykolog osv som blir bare en stadig påminner om at sykehuset ødela livene våre.

Ikke så lett å vite om han blir å åpne seg sammen med en psykolog, for nå i det siste er det for det meste gråt og det å gå ut av timen som har skjedd. Men nå har han 0% tillitt til helsevesenet her vi bor. Så er jo lov å håpe han vil klare å åpne seg om han kommer inn på døgnopphold. Men jeg tror det blir avslag igjen.

Jeg har vært med han på mesteparten av sykehus timer og psykolog timer og tatt over mesteparten av den biten med "papirarbeid" og telefoner til dem. Så han er trygg på meg. Men om han har noen timer han prater alene med dem, for så å gå "hjem" (på døgnoppholdet) til meg, eller at jeg venter utenfor døren kan jo det også gå. Men at jeg er der for han slik at han ikke tar selvmord.

Villigheten hans er litt der, men ikke helt pga tillitten han ikke har til helsepersonell lengre og redselen for å ødelegge seg enda mere. Han har heller ikke tillitt til seg selv lengre når det gjelder store avgjørelser i livet.

Jeg vil holde fram nødvendigheten av å ta vare også på deg selv Therese90, du flinke gode partner, som pårørende. Pårørende er de som er nært rundt den syke, det er ikke meningen du skal være behandler, men bare kone. Det finnes visstnok pårørende-grupper, så det er sagt hvis du skulle trenge hvis dette blir for tøft for deg selv å stå i uten støttende personer som forstår deg. Der kan også muligens få hjelp med noe av dette du spør om her.

Jeg har litt erfaring å dele, men jeg vil ikke gjøre det her på forum, til det har jeg opplevd for mye vondt her fra andre brukere her. Det kan eventuelt bli hvis jeg kan skrive litt på vennetjenesten.

"Men om han har noen timer han prater alene med dem, for så å gå "hjem" (på døgnoppholdet) til meg, eller at jeg venter utenfor døren kan jo det også gå. Men at jeg er der for han slik at han ikke tar selvmord."

Det er jo en idé. Han er trygg på deg, og det er jo bra. Likevel, om det fortsetter slik må du være mer som en mamma enn en kone med han. Jeg tror han må klare å ta rollen tilbake en eller annen gang, om du ikke bare skal bli helt utkjørt og miste deg selv. Han må klare å ta rollen som at han er en mann som har din tillit igjen.

Frikar.

Det var et mantra i behandlingen. Det var ikke noe pålegg om å følge noe som helst. Det var tre kjerneverdier som stod høyt. Hvorvidt du valgte å følge de eller ikke var helt opp til deg selv.
De som merket best om du fulgte eller ikke fulgte det var nok medpasientene som var med i gruppeterapien.
Og i en situasjon hvor en pasient blotter sjela si og en annen holder tilbake på det meste så har det lett for å bli friksjon. Og det kom opp i form av en del uenighet og diskusjon.

Foreløbig så må jeg være der som støtte.
Om han ikke får døgnopphold den her gangen, så må vi nok bare fortsette å "fake" at han er frisk. Selvom det ikke er lett.

Så får han ikke døgnopphold, får vi bare se hva som skjer i fremtiden, om han må bli henvist igjen om noen år eller da kan takle vanlig traume behandling en plass i Norge.
Fordelen om han ikke kommer inn nå er at barna blir eldre om han en dag i fremtiden får døgnopphold.

Ja, vet jeg må tenke litt på meg også. Men blir jo også bedre for meg og barna om han blir bedre psykisk. I det minste at han får mere glede i livet sitt, mindre selvhat og forhåpentligvis kan godta etter hvert at livet er blitt slik det er blitt. Enkelte ting vil nok for alltid være forandret.

Hei,
Hva slags kjernevedier sto høyest?

Kjenner meg foresten igjen i mye av det som står her.. Sliter selv med å akseptere at ting ble som det ble.. etter flere traumatiserende hendelser, deriblandt noe som har skapt mistillit til helsepersonell....

Håper at mannen din får seg igjennom behandling, at han sakte men sikkert tør å åpne seg/stole på igjen, men vet med meg selv at det er enklere sagt enn gjort da. Han skal vite at han ikke er alene!

De tre verdiene var ærlighet, åpenhet og villighet.
Etter min erfaring er det essensielt for å få til å få godt utbytte av behandlingen. Ettersom det jeg var i, i all hovedsak dreide seg om gruppeterapi så vil selvsagt gruppedynamikken være variabel. Men, dersom det er en god gruppe hvor mange får til å praktisere de tre verdiene så vil det påvirke hele gruppa positivt. I løpet av min behandling så jeg grupper som fungerte veldig bra og andre som fungerte mindre bra.

Selv hadde jeg en god del mistillit til helsevesenet etter mange dårlige erfaringer. I tillegg så stolte jeg ikke på noen som helst. Allikevel så tok jeg et valg om å satse på at jeg hadde hatt uflaks med mine erfaringer og at det fantes gode hjelpere der ute.
Det tok mye tid og innsats for å åpne meg opp og gradvis få tillit til andre igjen, men det kom seg godt i løpet av året jeg var i behandling.
Jeg var heldig og hadde gode medpasienter hvor alle hadde det samme målet. Et mål om å få jobbet ut sine historier, holde seg rusfrie og skape seg et bedre liv.
Aksept, forståelse for både egne valg og konsekvenser, gjenkjenne mine egne mønstre, egenkjærlighet og mine overlevelsesstrategier var blant tingene jeg brukte ekstremt mye tid og energi på i arbeid med i løpet av året.
Og for min del har det gitt gode resultater. Ikke at livet er perfekt på noen som helst måte, men det er langt bedre enn det var og jeg evner å stå godt i mine egne sko. Arbeidet er fremdeles ikke ferdig og jeg har terapitimer fremdeles. Men, det er noe jeg setter stor pris på og høster godt av.
Og det unner jeg så mange som mulig å få erfare også.

Håper det var til hjelp for å besvare spørsmålet ditt :)

Familie er viktig for oss.

Å han savner å ha gode utløsning. Noe som han ble fratatt etter en sterilisering for 4 år siden... ingen leger advarte om kroniske smerter, de fortalte bare at det var en enkel og rask operasjon i lysken. Men det var langt fra enkelt, å operasjonen var i ballene, ikke lysken... eneste han ble advart om var at han kunne få betennelse, ingen pvps eller ptsd.
Dermed ingen tillitt til helsevesenet lengre. For de ødela livene våre.

Så det er vanskelig for han å godta at utløsning alltid er vond eller ubehagelig, ingen dopamin eller glede av det lengre...

Dessverre fortsetter leger å ta sterilisering på alt for mange menn, sinnsykt mange som ikke blir advart om risikoen for kroniske smerter, miste ereksjon kan noen gjøre, vonde utløsninger, vondt konstant, mere vondt ved all fysisk aktivitet som å gå tur osv. Han har ikke hoppet på trampolinen med barna våre på over 4 år...
Brukt sinnsyke mengder penger, medisiner, sykehus timer, tårer, sinne, selvhat, anger osv.

Så det er et vanskeligere liv vi har fått.
Fra å aldri ha tenkt tanken om skilsmisse, til der vi begge har tenkt tanken... Men tror ikke jeg blir å bekymre meg noe mindre om jeg skiller meg fra han... Men vet om flere som har blitt forlatt pga disse plagene.
1 av 20 eller 3 av 20 kan få disse plagene, ingen vet hvem den neste blir. Det kan komme smerter med en gang eller etter flere år. Mannen min fikk det med en gang de skjærte i han...

Jeg er helt i mot sterilisering nå. Eneste som burde bli tvangssteriliserte er pedofile, slik at de forhåpentligvis aldri får ereksjon igjen.... unner ingen andre det helvete der.

Heisann, jeg er nylig ute etter å ha vært på døgnavdeling på dps.. Jeg er ikke så glad i å komme med råd, er så individuelt hva som hjelper for folk og ikke, og vanskelig når man ikke veit hele konteksten, men jeg kan om ikke annet dele min erfaring.
Jeg blei innlagt på grunn av selvmordsforsøk, og en av kjerne problemene mine er også ptsd og sterkt selvhat. Var en som skrev over her tidligere at brannen slokkes, men skogen er fortsatt knusktørr når man er ute igjen, dette resonnerer hos meg også. Hadde det ikke vært for alle medisinene jeg fortsatt går på, som jeg fikk der inne, hadde jeg vært rett tilbake. Dette fordi jeg har prøvd kognitiv terapi store deler av livet uten effekt, og hadde heller ingen effekt av det der inne, men dette gjelder jo selvfølgelig ikke for alle, mange andre der inne som hadde god effekt av det.
Du blir fulgt opp tett, og har alltid en fag-person og snakke med, dette hjelper for mange i form av en trygghets følelse, og mange der inne er flinke til å hjelpe med å kartlegge veien videre når man er ute igjen.
For å sette det på spissen, jeg hadde ikke sitti her og skrivi detta om jeg ikke hadde blitt innlagt, så dette gjelder både for meg og alle som sliter, man taper ingenting på å prøve, spess når det er snakk om livet.
Jeg håper alt ordner seg, og ønsker dere alt godt.

Takk for svar alle sammen.
Greit å høre hva andre har av erfaring.

En sykepleier som mannen min så vidt har vært til, sa til meg sist at ikke alle blir bedre av døgnopphold. Å han blir jo dårligere bare av å møte opp på VOP. Så jeg er skeptisk til hvordan det vil gå om han får opphold. Men foreløpig er det ikke sendt inn noen henvisning enda, jeg sjekker hver dag og venter i spenning om det blir avslag for 3.gang eller ikke. Men jeg vet jo at han ikke blir frisk av å være på døgnopphold, jeg tror han alltid blir å ha ptsd og være deprimert.
Men hadde vært godt å fått litt av selvhatet hans bort.

Blir det avslag må jeg bare la det være og se igjen om noen år hva som skjer. Han liker best å bare prøve å fortrenge det hele. Men han unngår jo mye i hverdagen pga ptsd. Så livet et jo total forandret for hele familien vår.

Fortrengning og unngåelse er slik jeg har forstått en del av symptomene ved PTSD, så det er ikke rart om han praktiserer dette. Det går nok sannsynligvis automatisk.

Behandlere både i og utenfor institusjon kan være vel så skvett gæærne som andre, de er så opp og ned. De kan gjøre mer skade enn gavn, men de kan også gi svært god hjelp hører vi fra tid til annen. En må nesten bare prøve å bli kjent med dem og se om en får god kommunikasjon med dem, eller det som kalles god kjemi. Det kan være individuelt.

Ellers har jeg en gang fått en 4-punkts liste over hva som skal hjelpe. Den er som følger:

1. Positiv forventning

2. Evnen til å slappe av

3. Positive følelser

4. Aktiv problemløsning/aktiv rolle

Jeg har også fått med meg at et positivt, varmt, kjærlig, vennlig miljø er vesentlig. Og trygghet. Dette synes jeg at du som ektefelle ser ut til å bidra med i stor grad!

Nyere forskning sier visst at det ikke er nødvendigvis å grave i problemene som er løsningen. Det kan bli å rive opp gamle sår, uten å sørge for at de får anledning til å gro godt, det blir re-traumatisering av det. Det kan være løsning vel så mye å finne gleder og fokusere på dem, forstørre dem. Slik kan en opparbeide mer overskudd og glede, og muligens i mindre doser ta tak et problem i ny og ne når en kjenner at en vil det selv. Dette tenker jeg at henger sammen med at det som en fokuserer på, det vokser, enten det gjelder det negative eller det positive. Stresset kan få avta, en kan slappe av.

Alle de 4 tingene du ramset opp føler jeg han ikke har.
1. Positiv forventning har han ikke, han har 0 tillitt til helsevesenet siden det var helsevesenet som ødela han. Men han er i det minste henvist en plass utenfor vår kommune/område, så det er betryggende.

2. Evnen til å slappe av, det har han heller ikke. Han gjør alt annet enn å slappe av når han vet han skal til psykolog, lege etc. Han gruer seg masse på forhånd, flere dager på forhånd. Sover dårligere, spiser dårligere den dagen han skal dit og den dagen han har vært der.

3. Positive følelser, det har han vel egentlig lite av etter de ødela han. Han prøver å se lykken barna våre har over ting og å gjøre dem glad. Han er ikke mye positiv til hjelpen fra helsevesenet, heller redsel. Å ikke minst hjelper ikke 2 avslag han til å se det positive i helsevesenet...

4. Aktiv problemløsning/aktiv rolle, det er jeg som er aktiv med tanke på å få hjelp til han eller prate for han. Han klarer så vidt å få frem noen ord, veldig lavt, mens han gråter og helst skulle vært lengst mulig borte fra helsevesenet. Så de få gangene han har møtt opp, så har han dratt like raskt igjen.

Så jeg kjenner jeg er skeptisk. Men jeg har ikke troa på at han blir å få et ja til innleggelse denne gangen heller. Men får bare vente å se, ikke så alt for lenge til vi får vite det.
Å om det blir et ja, så må jeg finne et passende tidspunkt å fortelle han det på.

Å ikke minst finne ut om jeg kan dra sammen med han, siden han ikke tørr alene pga han er redd for økt selvmordstanker.

Takk for svar, jeg setter pris på alle svar

Aha, jeg glemte å si at dette med disse 4 pkt er noe en kan prøve å skape for å få det bedre, ikke at en har det når en starter. Som veier til mål, altså. Det er mulig at andre prosjekter enn helsevesenet som hjelper kan føre fram også.

Det høres veldig vondt ut for dere dette, føler med dere. Tror kanskje det nytter lite det som han selv ikke ønsker. Enhver må helst finne sin egen vei.

En ting som slår meg nå, det er sent nå men skal kort spille inn om du muligens tar for mye ansvar for ham, så han han blir passiv og hjelpeløs?

Du sier han har mye selvhat. Har du prøvd å fortelle ham ofte det som gjør at du fortsatt er hos ham, det som du verdsetter ham for. Det er jo dønn ærlig og noe han kan stole helt på, for du er jo hos ham fortsatt, så veldig mye bra må det jo være ved ham.

God natt.

God morgen igjen

Har tenkt på dere, hva med å skrape sammen pengene som skal til for å få f eks Volvat til å undersøke om en re-operasjon kan hjelpe ham med smertene da? Det er jo spleis for alt mulig i sosiale medier, dette må da vel være et godt formål. Blir smertene redusert vil han jo få det bedre, også psykisk, antar jeg.

Hei.
Han har hatt 2 re operasjoner, en delvis mislykket i Norge... da offentlig sykehus som tar refertilisering gjør 1-2 ganger per år har jeg nå funnet ut. Så dermed burde de kutte ut refertilisering i den byen. Smertene ble mindre (ble kun operert på en side i Norge, de prioriterte den vondeste). Men ingen sædceller kom, de mente det var tett og kanskje noe medfødt. Men er bare de som ikke kan det godt nok. De syr med for tykk tråd til å ha sjangs til å få det bra og kan det ikke godt nok generelt. Å nytter ikke at jeg som pårørende eller han som pasient prøver å stoppe legen i å ta refertilisering på andre, vi er verdt 0 Leger vet jo bedre enn alle pasienter og pårørende...

Har vært i utlandet og ratt refertilisering på begge sidene. De klarte å få sædceller på begge sidene. Å de fant mye arrvev etter Norge har prøvd å fikse ting de ikke kan fikse. Så fant de sæd granuloma som kan gi Smerter, sædcellene kommer seg ingen plasser og det blir betennelse inni der. Smertene er ikke borte, men bedre. Det er ikke like vondt med utløsning nå som før operasjonen i utlandet, men det er ikke slik det en gang var. Han gleder seg aldri til orgasme nå... Men han må ha utløsning ca annen hver dag for at det ikke skal bli tett og da evnt mere smerter.

Jeg ringte rundt i Norge til div offentlige og private sykehus før vi dro til utlandet, men ingen gjorde det offentlig (bortsett fra det sykehuset som ikke kan sånt). Å de private trodde ikke det ville bli bedre med refertilisering, dermed ble det ikke aleris/Volvat.

Takk for at du undersøker.

Ja, akkurat det å få glede inn i livet til mannen min er ikke det enkleste. Han føler ikke han fortjener glede. Å han har lite interesser.
Heldigvis klarer han å arbeide, så han føler han yter litt der med å fikse ting.
Så prøver han å få gleden barna har, til å være bra for seg selv også.
Ellers er han jo takknemlig for at jeg er der og sånt.
Men f.eks det er noe han har hatt lyst på lenge, en ting, men han har i flere år latt være å kjøpe den tingen, fordi det vil ikke glede han nok og den tingen er ganske dyr.
Men nå ble det sånn at jeg også til slutt ville ha den tingen, så jeg giret sønnen min opp som igjen fikk overtalt mannen min til å kjøpe den. Tror det hjalp å se gleden sønnen vår fikk i øynene/kroppsspråket.

Jeg synes det er trist at mannen min ikke føler han fortjener glede. Men jeg har sagt til han at jeg og barna fortjener at han får glede i livet.

Jeg er ikke en som er så flink å gi skryt/gode tilbakemeldinger, men jeg har sagt når vi f.eks har vært på ski/aketur at jeg setter pris på at han tenner bål og sånt, at han er med sønnen vår når han ikke vil være med på skitur, men jeg og dattera mi drar på skitur og da bålet er klart når vi kommer tilbake. Mannen min er ikke med på skitur pga redd for mere smerter om han faller. Mye han ikke er med på etter steriliseringa....

Har spurt om jeg skal si i fra om ting som er bra, men han har sagt at det ikke er så nøye.

Jeg er skilsmisse barn, vet ikke om jeg er påvirket av det. Men hodet mitt sier, jeg sa ja til gode og vonde dager da vi giftet oss. Som betyr at jeg gjør mye for at vi skal holde sammen. Men vet at om dette til slutt går utover min egen helse og om jeg merker jeg begynner å bli deprimert, så prioriterer jeg meg selv og barna. For de kan ikke ha 2 psykisk syke foreldre...
Selvom han har sagt at om jeg går, så er det i alle fall grunn for selvmord.

Ja, jeg gjør mye for han. Men når han ikke gjør "papirarbeid " selv, så må jeg nesten gjøre det. Men om det nå blir avslag, så får jeg pause noen år med "kontorarbeidet". Eller egentlig ikke noen år, for snart blir vel nytt avslag fra pasientskadeerstatninga.... så kjenner jeg blir sliten. Men jeg vil veldig at han skal bli bedre. En sykepleier sier at jeg bør tenke mere at jeg er kona hans enn pårørende, at det kan føre at han føler seg mere som en pasient. Men er jo ingen andre som gjør papirarbeidet for han og er ikke bare å komme seg til døgnopphold uten masse papirarbeid først. Han sier at ikke takler å gjøre det selv. Han vil heller ikke kommet seg til utlandet for refertilisering uten at jeg hjalp han.

Å jeg vil at steriliserings papirene menn skriver under på skal endres, slik at det står svart på hvitt at man kan få kroniske plager og hva det innebærer. Å at det er alt for høy sjangse å få det. For å ha tillitt til at alle leger sier det muntlig, det går ikke. For fåtall sier det. Private vil jo tjene penger. Å offentlig har enten for lite kompetanse eller bryr seg ikke, jeg vet ikke hva problemet deres er. Men alle burde ha rett på å vite alt av komplikasjoner før man tar en sterilisering. Å sterilisering er for mange ikke nødvendig en gang. Jeg tåler prevensjon.... mange tåler det, mange mister mensen av det og får mindre pms. Ja, det er risiko med det også, men det står om alt det i pakningsvedlegget..... å kvinner prater mere om sånt.
Så ja, jeg kjenner meg enda mere redd nå når jeg går på p-piller enn før når jeg ikke tenkte så mye over risikoen. Spesielt nå når jeg føler barna virkelig ikke burde miste meg.

Beklager mye tekst, men mye tanker i hodet mitt...

Ja, henvisning til døgnopphold sendt inn i går. Avslag i dag pga gult beredskap. VOP ringte 1 9 og spurte om de enda er i gult beredskap, nei svarte dem.

Blir litt lei av helsenorge...

Men akkurat nå gir jeg opp helsevesenet en stund.
Jeg skal vurdere å ringe VOP her i morgen og fortelle om avslaget. Men tror ikke jeg orker noe klage eller henvisning en annen plass. Så sykt lei nå. Å mannen min blir ikke bedre av alle avslagene.

Nå får vi heller vente på NPE om det blir avslag eller medhold. Så ta tiden til hjelp med ptsd og depresjon.

Men at det er så mange som 610 mennesker som tok selvmord i Norge i 2022 er ikke rart. Å jo flere som gjør det, jo mere øker smittsomheten. Så mange som ikke får hjelp.