Jeg er mye trist og lei. Jeg føler meg ikke som meg selv lengre, har ikke motivasjon til noe. Jeg føler at ingen forstår meg, og jeg klarer heller ikke å gjøre meg forstått. Jeg føler meg derfor veldig alene. Jeg har egentlig mange venner, men klarer ikke være med dem lengre. Jeg får slik angst etter jeg har vært med andre at jeg ikke lengre orker. Jeg har også en samboer som jeg er utrolig glad i, men føler nå at jeg bare skader han, fordi jeg hele tiden er sur og lei. Jeg forsøker å si unnskyld, men tror ikke det funker lengre. Kjenner at jeg har begynt å hate meg selv skikkelig og vil ikke se meg selv i speilet lengre. Tenker mye på selvmord, men vet ikke om jeg skal søke hjelp, fordi samtidig tenker jeg at jeg aldri kan gjennomføre det. Det er rart for meg å skrive her, men vet ikke hvem jeg skal snakke med.

Du har en ganske fin styrke og egenskap med tanke på at du har reflektert deg frem til den forståelsen du viser til din egen situasjon.

For meg virker det som om du har den litt typiske tankegangen man gjerne får når man er deprimert....at alt er håpløst, man er bare en pest og plage selv og at man ikke evner å gjøre noe riktig.

Er det noe spesielt som har skjedd i livet ditt som kan ha utløst dette? Har det bygget seg opp over tid? Er det opplevelser og erfaringer fra tidligere i livet som kan påvirke?
......tenker at disse spørsmålene kan gi en pekepinn.

Det du sier om å ikke gjøre deg forstått og at ingen kan forstå er nok ikke så uvanlig. Litt av årsaken til det tror jeg er at vi alle opplever livet på vår egen måte og at vi er utrustet med forskjellige evner og talenter.

Vet ikke hvordan vennene dine er og om de evner å snakke om det faktiske livet. Men, mange klarer ikke så godt å snakke om det vonde og tunge i livet og har i så måte behov for å være litt overfladiske.


Men, det finnes alltids finner på youtube, psykologer, psykiatriske sykepleiere, og masse annet, som kan være til hjelp.

Håper noe av det til hjelp for deg.
Wish you the best

Hei! Kjenner meg ganske godt igjen i det du skriver.

En lang periode nå har jeg kjent skikkelig på mange vonde følelser. Det startet med at jeg og min samboer flyttet inn sammen. Det var en situasjon jeg ikke hadde vært i før. Jeg har ikke så mange venner, men noen få gode. Kjæresten min er utrolig snill og veldig forståelsesfull, men jeg klarer ikke alltid å være forståelsesfull og er mye lei meg/sur/nede.

Jeg har følt meg skikkelig nede og lei uten å vite helt hvorfor. Kjæresten min prøver å løfte meg opp og holde meg der, men mitt humør har ikke vært lett å takle for mange. Jeg føler at ingen forstår hvordan jeg har det, og jeg klarer ikke forklare for noen akkurat hvordan det føles heller. Vanskelig å sette ord på det. Jeg sliter med å åpne meg til andre, og kjæresten min sier "du må jo snakke med din nærmeste venninne, hun vil garantert være der for deg om du åpner deg", men jeg tør ikke. Jeg får angst av tanken på å fortelle noen at jeg er langt nede. Jeg vil ikke at noen skal misforstå og tro jeg er suicidal eller vil skade meg. Så jeg føler at det bare er bedre om jeg holder det inni meg, men jeg vet jo at det egentlig ikke er bedre.

Jeg føler at min kjæreste er den eneste jeg kan fortelle alt jeg tenker på, men jeg merker at det går utover vårt forhold og at han føler seg håpløs fordi ingenting blir bedre, uansett hvor mye han gjør for at jeg skal ha det bra. Jeg har slitt skikkelig med min tankegang og hatet meg selv så lenge.

Det er litt rart, men samtidig så fint, for her om dagen så leste jeg noe som forandret min tankegang utrolig mye. Jeg aner ikke hvem som føler en effekt av dette, men jeg ønsker å hjelpe med hva som fungerte litt for meg for å lette på "tankekjøret". Det ble lagt ut på Snillegucci sin fantastiske Instagram.

Det handlet om å se på seg selv og sine tanker som to forskjellige ting, og at disse to tingene hele tiden må kommunisere med hverandre. Tanker er ofte spontane og du er ikke tankene dine. Du er den som reflekterer over dem og lærer fra det. Ofte kan man tenke noe om hva andre gjør eller hva en selv gjør, som man egentlig ikke burde bruke energi på. Spørsmål en kan spørre seg er:

Mener jeg egentlig det jeg tenker nå?
Hvorfor tenkte jeg det?
Er det sjalusi?

Hjernen er en muskel og den må trenes opp hele livet, selv om det kan være vanskelig. Det kan være en god ting å finne en person å snakke med, for eksempel en psykolog eller annen samtalepartner.

Ønsker deg alt godt!