Covid har kanskje reddet livet mitt, ikke bokstavelig, men generelt. Jeg er en introvert person, har vært det hele livet. Har alltid slitt med å få venner, skape nye bekjentskaper, få kjæreste osv. Nå i 2021 har jeg bare megselv og de stemmene i hodet mitt som holder meg i live. De siste månedene har de bestemt mye om livet mitt. Har vært innlagt på sykehuset x6+ ganger i år, pga selvmordsførsøk. Jeg var lei av å bli styrt rundt, samtidig som kommunen avviste alle mine forsøk på hjelp. DPS vil ikke ha meg fordi de mener jeg er for "frisk", noe som jeg selv vet ikke stemmer. føler meg hjelpesløs. Samtidig glad for å få hjelp, når bevisttheten "slår til" og jeg selv ringer etter hjelp.
"kriseplan" kaller jeg det, når jeg klarer slå nummeret til legevakten.
Ja, jeg har en famile, ja noen av de bryr seg, men jeg lever med skammen av å være skeiv. jeg hater meg selv, hater min fortid, hater at jeg ikke klarer å lage planer for fremtiden. Sitter her og skriver, lurer på om jeg skal ringe etter hjelp igjen, men med det smittetrykket som er i samfunnet nå, velger jeg å ikke gjøre det.

Føler med deg kompis, føler også mye slikt - ift hva jeg kan tenke meg til ass - å få venner i voksen alder uten særlig interreser osv er hard. Men your not alone. Jeg prøver å ta minst en tur ut blant folk per dag eks butikken, og kanskje en ting jeg likte å gjøre før - så jeg tar en league of legends game - vet ikke om det hjelper, men jeg holder det gående med det!