Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Bunnløs sorg

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Bunnløs sorg

april 27 2020 - 01:06
Hei.
Jeg ligger våken igjen, fordi jeg ikke klarer å slutte å tenke. Jeg mistet mamma i 2012, og pappa i 2019, og jeg klarer ikke akseptere det. Jeg er selv 26, og skjønner enda ikke at jeg skal klare meg uten dem resten av livet. Jeg har fremdeles telefonnumrene deres lagret på mobilen, og pappa ligger fremdeles under «favoritter». Jeg klarer ikke fjerne det, selv om det kjennes ut som en kniv i brystet hver gang jeg ser det. Sorgen sitter så dypt at jeg ikke vet om jeg klarer å leve videre uten å ha vondt hele tiden. Det er ikke bare sorg over å ha mistet dem, men sorg over alt de går glipp av som jeg ikke får delt med dem. Store ting som man gjerne vil dele med foreldrene sine, barnebarn, fullført utdannelse, kjøpe bolig, bryllup mm.
Jeg har en kjæreste, men han blir så ukomfortabel med en gang det nevnes noe om ting som er vanskelig. Har tidligere historie med barnevernet, og det vil han ikke være ved, eller høre et eneste ord om. Nevner jeg at jeg tenker på en av foreldrene mine blir han bare rar. Jeg tok også abort rett etter jeg mistet pappa, og da reiste kjæresten bort. Nevner jeg noe om det blir han også bare stille. Jeg føler meg innestengt med tankene mine. Det er ikke det at jeg forventer at noen skal komme med løsningen for meg, for en løsning finnes ikke. Men det hadde hjulpet hvis jeg, hvert fall av og til, kunne ventilert litt. Sagt at jeg synes livet er jævlig urettferdig uten at folk skal bli rare eller forte seg å ramse opp ting jeg har fått til.
Føles ut som jeg har hatt en svart klump inni meg siden barndommen, som bare vokser og vokser. Og jeg er redd for at det er det eneste som har plass inni meg til slutt.
Avatar

hallo

april 27 2020 - 04:20
det er ikke sykelig
å savne foreldrene
og synes det er trist
alt de ikke får oppleve
og alle har behov
for å ha noen å snakke med
det er viktig å "ventilere" ja
skjønner typen ikke er
mann for den saken
har du noen andre da?
Avatar

Hei igjen

april 28 2020 - 23:22
Jeg har venner. Men jeg synes det er vanskelig å ta opp. Behovet for å prate om det samsvarer heller ikke med når jeg er med de, på en måte. Kjæresten ser jeg oftere, så har vel et større behov for å dele med han. Er vel også litt redd for at vennene mine ikke skal orke eller ville høre. Redd for å bekymre dem eller bry de med noe.
Avatar

hallo igjen

mai 1 2020 - 00:23
altså
hva har vi venner til?
snakk
åpne deg opp
bare
si ting som de er
ekte venner
hører på deg
støtter deg
gir deg råd ;)
Til forsiden