Lurt litt på i det siste om jeg kanskje har en form for depresjon. Ting jeg plages av oftest er søvnproblemer, spiser for mye, lite/ingen interesse eller glede for å gjøre ting jeg pleide å like, konstant bekymret for framtida og at noe fælt kommer til å skje, unngår store folkemengder, veldig usikker på så og si alt jeg gjør, (må liksom ha bekreftelse på at ditten og datten er/gjøres riktig) tenker mye på å dø (ikke selvmordstanker) Den siste og største sliter jeg å skjønne meg på, lurer veldig på om noen føler det samme: Føler meg ensom når jeg er alene. Kan f.eks komme hjem fra en fest å hatt beste dagen på lenge, eller hjem fra jobb, kommer inn døra å så er det som en bryter blir skrudd over og jeg føler meg helt alene. Vet at jeg har venner og familie som bryr seg om meg, men klarer ikke riste av meg de vonde tankene.
Thoughts?

Utifra det jeg leser så syns jeg du burde oppsøke lege og bare fortelle det som du skrev her inne. Når man først får den følelsen av å være alene, selvom når du tenker deg om så er du ikke det.. Men man klarer liksom ikke riste seg av det. Ja det tror jeg for meg var første tegnet på en hard og lang depresjon.. Derfor syns jeg du skal ta tak i det nå før du virkelig går ned i det, som det gjor med meg. Mange av symptomene er det jo, om det er mild eller moderat, men du får nok svar fra legen om du kan benytte deg av kommunal helsetilbud som rask psykisk helsehjelp for mild depresjon og angst, eller til spesialisthelsetjenesten som går innom alt av tester og utredning for både depresjon, angst, personlighetsforstyrrelser osv. Det første steget mot bedring er jo at du kjenner på disse symptomene og du vil ha hjelp, det er kjempebra. Er mange som går flere år og det blir bare hardere og hardere å jobbe med det. Håper du kommer deg opp igjen og får tilbake livsgnisten og ikke minst lære å trives i eget selskap, er ikke bare bare i disse tider.. Husk at du er verdifull!

...du skriver her. Du har tegn på depresjon, som brownies skriver her. Kjenner/husker mine tegn, og de ligner veldig på det du beskriver hos deg.

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver! Har det kjempebra når jeg er rundt andre mennesker og familie. Gruer meg til helger for da veit jeg at da blir jeg mest sannsynlig aleine, og er livredd for å kjede meg.
Jeg er i utgangspunktet en sosial og utadvendt person ellers.
Jeg sammenligner meg selv konstant med alle andre rundt meg og føler jeg ikke har oppnådd like mye i livet som alle andre.

Jeg har selv ikke oppsøkt hjelp enda, men har tenkt til det.