Hvordan vet man at man er bipolar? Hva skal til for å stille diagnosen? Jeg slet med alvorlig depresjon i 5-6 måneder hvor jeg bl.a. var utslitt, tenkte på å drepe meg selv hele tiden, slet med hukommelse og uttrykke meg (føltes ut som hjernen hadde krympet). Jeg sov også ekstremt mye mer enn vanlig.

Da våren kom ble det sakte men sikkert vanskeligere å sove, men jeg var fortsatt deprimert og gråt mye. Etter hvert sov jeg gjennomsnittlig 2-3 timer om dagen, og enkelte ganger var jeg våken i over to døgn. Plutselig en dag, over natten, følte jeg meg bedre. Jeg fikk energi som jeg tidligere ikke hadde og det føltes ut som depresjonen aldri hadde skjedd, selv om jeg dagen før hadde selvmordstanker. Dette varte en uke eller to. På en og samme dag ommøblerte jeg og ryddet og vasket hele ledigheten, inngikk leieavtale på en ny leilighet som jeg ikke hadde råd til og som jeg ikke var klar til å flytte inn til, og jeg bestilte klær på nett til mye penger som jeg ikke hadde (kreditt). Vennen min påpekte at dette var dumt og fikk meg til å avbestille.

Jeg kan huske at jeg tenkte veldig fort, og at jeg var veldig sliten hele tiden, men kroppen og tankene ville ikke stoppe. Jeg var generelt veldig surrete og impulsiv og jeg lengtet mye etter alkohol og narkotika. Jeg gikk glipp av en viktig time med psykologen i denne perioden fordi jeg surret så mye og hadde helt glemt timen, noe som jeg vanligvis ikke gjør. Psykologen kunne se at jeg var mer oppstemt. Jeg forsøkte å beskrive at det føltes ut som jeg var på MDMA, fordi jeg blir veldig urolig/hyper/pratesyk/gladere osv. av det. Psykologen tror dette var en hypoman episode. Etter denne perioden gikk jeg ned i kjelleren igjen og selvmordstankene krøp sakte tilbake. Jeg er der ennå. Noen dager er bedre enn andre fordi jeg tar 100 mg seroquel daglig som hjelper litt med stemningsleiet.

Dette er alt jeg har å gå på så langt. Jeg sitter egentlig å venter og håper på at jeg får en manisk episode igjen, så jeg vet hva det dreier seg om. Dessuten var perioden med hypomani bedre enn den lange perioden med depresjon. Men siden jeg tar seroquel så tror jeg det blir vanskeligere for meg å oppleve en manisk episode igjen, selv om jeg hørt at medisiner ikke alltid fjerner symptomer helt. Men selv aner jeg ingenting, og jeg har sagt til legen og psykologen at jeg ikke tror jeg er bipolar. Jeg tok zoloft i depresjonen en stund og det endte opp med at jeg ble surrete noe a la det jeg opplevde i den hypomane episoden, f. eks. trodde jeg at skulle være på et eller annet sted uten å vite hva. Generelt forvirret og irritabel. Psykologen mener dette er også et tegn på bipolaritet fordi antidepressiva fjernet de depressive symptomene, men utløste da en noe hypoman episode.

Kjenner noen seg igjen? Jeg har lest kriteriene til bipolar lidelse flere ganger. De depressive symptomene er klart, men de maniske symptomene er ikke like lett å kjenne seg igjen i alltid. Det er for vagt. Men jeg ble mer oppstemt og hadde mer energi enn det som var normalt for meg. Psykologen mener også at jeg hadde en svært ille depresjon, og ofte finner man de verste depresjonene hos de med bipolar lidelse, sa hun. Kanskje det er derfor bipolare har høy selvmordsstatistikk (?).

Hei, jeg kjenner flere med bipolar lidelse og for de arter det seg noe ulikt fra person til person. Det er også ulikt fra person til person hvilke medisiner som hjelper dem best. Derfor er det ikke alltid så lett å kjenne seg igjen i de generelle diagnosebeskrivelsene.

Det du beskriver her passer svært godt med det bipolare spekteret, så det er ikke usannsynlig at psykologen har rett.

Noen får et nytt og bedre liv på Litium, og klarer seg godt med det, mens andre har det bedre med diverse kombinasjoner som Lamictal+Zoloft+Quentiapin.

Lykke til! Oppdater oss gjerne på hvordan det går :)

En eneste (hypo)mani kombinert med depressive perioder er tilstrekkelig til å stille diagnosen. Det er viktig å få igang riktig behandling så tidlig som mulig så elendigheten ikke eskalerer.

Jeg har bp 2, og kjenner meg veldig godt igjen i mye av det du skriver. Vekslende stmningsleie, og at de veksler som ved trylleslag om trent. I regelen er det best å behandle med stemningsstabiliserende som Lamictal framfor vanlige antidepressiva. Mange har dårlig effekt av det, og noen får utløst manitilstander av det. Lamictal er mest effektiv mot depresjonsbiten, så den er gjerne den foretrukne ved bp2. Men hvordan medisiner funker er individuelt, så det må man ha en god dialog med relevant helsepersonell.

Jeg blir imidlertid nyskjerrig når du skriver at i den hypomane episoden er det som om den depressive episoden aldri har skjedd. Hvordan føles det? Glemmer du at du har vært deprimert? Eller føler du at du ikke har vært deprimert, men husker at du har vært det?