Jeg har diagnosen bipolar lidelse. Dette er til tider skremmende. Ganske skummelt rett og slett, jeg er redd..

Som jeg har forstått er Bipolar lidelse den psykiske lidelsen som koster flest liv. Jeg kan forstå hvorfor og har akseptert min skjebne som det samme. Hjelp? Det går bedre? tåpelig. Jeg er sliten og utbrent. Jeg vil bort

Hei. Jeg har samme diagnose som deg, og jeg er enig i at det innimellom er skummelt. Det er faktisk ikke bipolar lidelse som krever flest liv, men spiseforstyrrelser. Jeg tror ikke det ligger noen trøst i den statistikken. Å leve med bipolar lidelse er et like stort helvete som å lide av spiseforstyrrelser, bare på en annerledes måte.

Jeg vet ikke om det er mulig å bli helt frist eller bedre. Kanskje, kanskje ikke? Jeg er også sliten og lei av å bare overleve, men ikke leve. Det er utmattende, og jeg kjenner igjen trangen etter å bare forsvinne. Det er bare det at det løser ingenting. Selv når jeg er totalt utmattet og tror at jeg ikke klarer mer, har jeg erfart at jeg har krefter til å møte en ny dag. Alternativet er å la være, men da holder det ikke med passive selvmordstanker. Da må man ta steget videre og planlegge måte, tid og sted. Det er for meg altfor skremmende, mye mer skremmende enn å leve med den bipolare lidelsen.

Jeg trodde ikke det gikk an å få hjelp heller, men etter 6 år fant jeg en psykolog som faktisk har hjulpet meg. Jeg har også vært gjennom så mange forskjellige cocktails av medisiner, men endelig funnet en som fungerer bra nok så langt. Det burde være mulig for oss alle å oppleve det, selv om det er vanskelig å tro på det i de tyngste øyeblikkene.

Jeg "lytter" gjerne hvis du vil dele tankene og opplevelsene dine mer, så føl deg fri til å sende meg en pm om du føler for det. Hvem vet, kanskje kan det hjelpe å bare dele?