Kan man sende bekymringsmelding om seg selv vedrørende psykisk ustabilhet til noen helsetjenester?
Jeg klarer ikke gjøre noe, får psykiske sperrer og store angst følelser bare med tanke på det og jeg har prøvd så lenge nå. Flere år, men den gangen jeg endelig klarte å gå til legen hadde fastlegen min sluttet og det var en vikar som sendte inn til dps, jeg ble avslått. Jeg var tidligere i dps men det varte bare en måned fordi en av mine nærmeste døde også fikk jeg et slags eksistensielt sammenbrudd, selvfølgelig skjønner jeg at de må prioritere de som har lyst å få hjelp men jeg vil så veldig men jeg klarer ikke, hele meg bare stopper opp. Etter 3 år med dette har jeg omsider begynt å tenke på selvmord hver dag men jeg vet jeg ikke vil dø jeg bare finner ingen utvei. Jeg går ikke på skole, jobber ikke, jeg tør ikke engang logge inn på NAV noe som gjør at jeg er helt lut fattig og bare baller på seg. Begynt å ruse meg på amfetamin siste månedene og hver gang får jeg sterke angstanfall og havner enten i samtale med legevakt eller blir dratt inn. Hvorfor er det ingen som ser meg? Jeg faller gjennom alle sprekker og er helt uten mål og mening i livet. Jeg har begynt å tro at grunnen til at jeg fortsetter å ruse meg på amfetamin ikke er fordi jeg spesielt liker det men fordi innerst inne vet jeg at det går dårlig og jeg håper at noen skal se meg snart. Jeg er redd for at jeg hvis jeg fortsetter sånn her kommer jeg faktisk til å dø enten med vilje eller uvilje som et skrik om hjelp. Legevakta skulle sende inn dps anbefaling sist jeg var der men så må jeg dra til legen eller snakke med dem også får jeg bare angstanfall igjen og dette blir en ond sirkel. Jeg kommer meg ikke ut, jeg er redd jeg kommer til å dø snart. Det verste er at jeg vet hva jeg egentlig må gjøre men så tar en Annen del av meg over og så funker ingenting. Før jeg kom i denne perioden som er verst klarte Jeg kanskje en gang i året å få snakket med noen som skal hjelpe meg men så blir jeg helt annerledes igjen, hvordan stopper jeg dette? Folk sier bare gjør det men jeg prøver jo også skjønner jeg ikke hva som skjer med meg jeg bare blir helt ute av meg og legger meg inni et hjørne i hodet mitt fordi jeg er så redd. Når jeg har møtt de folka sier de ofte på første møte at du virker jo som dette ikke er veldig alvorlig, du kan jo se alt du gjør feil og vet hva du må gjøre, så gå og gjør det imorgen! Ja sier jeg! Det skal jeg tenker jeg men så kommer neste dag og jeg er tilbake. Jeg er for frisk til å få hjelp men også for syk til å kunne gjøre noe i samfunnet, jeg lever dag ut dag inn i dette (kan bare se for meg hvor mye stresset dette gir minsker levetiden min (sånn må jeg ikke tenke det gjør det bare verre) så begynner jeg å stresse ikke over hva jeg stressa over fra før men stresser over at jeg stresser over at jeg stresser over at jeg stresser over at jeg stresser blablabla. Plis hjelp meg, hvis jeg fortsetter som dette er Det ikke lange veien igjen, og 10 år senere er jeg enten død eller hardt mentalt skadet og rusavhengig på gata.

Beklager for en så uforklarlig forklaring av hodet mitt, men det er faktisk sånn det er inni meg bare enda verre. Jeg har ikke engang nevnt dissosiasjons og eksistensielle angsten jeg har slitt med i 7-8 år snart, hvis jeg skulle forklart alt blir dette bare en ordbokssmling av problemer haha. Jeg kan hvertfall le av det.

Hva skal jeg gjøre når jeg ikke tør å få hjelp fordi jeg blir blacka ut men jeg ikke tør engang å gå til NAV for pokker, jeg har ingen livskvalitet lenger men alt tar så lang tid og innen jeg har bestemt meg for at faen nå skal jeg gjøre det tar det flere måneders ventetid som har bare gjort meg verre også. Må jeg starte på nytt. Åh herregud bare plis hjelp, noen, hva skal jeg gjøre?? Kan jeg sende bekymringsmelding til et helsevesenet om meg selv noe sted hvor det ikke er tar mange måneder med svar?

Uff dette ble bare rabalder, vil egentlig slette dette men jeg sender det. Jeg er desperat og kan ikke engang stole på meg selv.

Jeg har fundert på hvorfor norsk helsehjelp, for å ta en metafor her, ikke hjelper folk til å komme seg bort fra "klippa" før det har blitt så alvorlig og drastisk

Vil man i det hele tatt redde folk ut fra klippa? Sett opp bommer og hjelpestanser lenge før klippa nærmer seg! Og ikke før man er på nippet til å falle ned den klippa.

Takk for meg, og ønsker alle andre som sliter lykke til. Livet er kanskje slitsomt og jævlig iblant, men det er tydeligvis ikke 'kjedelig'. Kanskje hvor vondt noen av oss har det, viser hvor godt vi også kan ha det.

Hver vinter slår den kalde nordavinden mot stammen til et hvert menneske, men innen neste vinter kommer er stammen vokst seg sterkere. Sommeren etter vil bringe enda flere blomster og grønt på stammen vår. Da vil kanskje ikke neste nordavindkast føles like uutholdelig.

dette var
jo bare
trist lesning
rett og slett
håper du
kan få hjelp
til alt du
sliter med
vit da vennen
jeg heier på deg ;)

Ble posten min slettet? Beklager om jeg skrev noe feil som ikke skal stå i forumet :(

Admin sletter vel ikke såvidt jeg vet, men bytter ut innhold/tekst slik at man forstår at det har blitt moderert/endret. Jeg tror altså ikke at det slettes i sin helhet. Det er vel i så tilfelle kun en selv som har slettet eller en profil som har blitt slettet.

——————
Om din «sak». Det kan jo være at legen vurderer det annerledes nå, og/eller at du hadde vansker med å uttrykke problemer forrige gang. Privatpraktiserende psykologer har jo selvsagt kortere ventetid, men da ryker noe mer penger selvsagt. Ellers vil jo krisetelefoner kanskje være en mulighet, chat her hos MH også.

Nødnummer har du trolig i bakhånd ?

Dessverre er det oftest sånn at for at det skal oppfattes som akutt, er en hovedting f.eks at man er i fare for å ta sitt eget liv dersom man ikke får hjelp, men dette beskriver du jo også. Selv om det er vanskelig så må du prøve så godt du kan å være helt ærlig og ikke skjule dette eller andre ting når du snakker med legen.

At du henvises til DPS er en ting, men om du havner på legevakten igjen på grunn av dette, spør heller om de kan ta kontakt med akuttpsykiatrisk/rusakutt.

Å ruse seg er jo ofte et godt tegn på at man prøver å flykte fra eller numme følelsene sine på en eller annen måte. Å gå til legen men føle at man ikke får noen ordentlig hjelp gjør jo sitt til at man mister motet det også. Det kan selvfølgelig hjelpe å ha noen å snakke med, men du trenger noen som forstår utfordringene dine, og hvorfor du har det som du har det..

Jeg håper virkelig du ikke gir opp, at du får den hjelpen du trenger , og kommer sterkere ut av dette med en livserfaring rikere.

Til informasjon: det er dokumentert at poster slettes uten noen forklaring på dette forumet.

Ruser du deg mye så kan kanskje Blå Kors være noe hvis du har dette tilbudet tilgjengelig i nærheten.

Det virker som du er rimelig godt innenfor det som burde være akseptabelt for behandling av depresjon og angst. Men selvsagt, vurdering og ventetid avhenger også litt av hva fastlegen skriver i sin henvisning. Har fastlegen noen grunn til å ikke tro på deg hvis du forteller dette til han/hun ?
—————
Ok, sletting gjøres kanskje i sin helhet. Både poster og mulig linker også. Dokumentert også ? Selvopplevd trolig da.

Få noen du kjenner til å ringe/skrive inn en bekymringsmelding om deg. Så kan den samme personen bli med deg til lege/behandler og snakke på vegne av deg, slik at det ikke stopper opp når du blir overveldet.