Hva sier dere til barna deres når dere er deprimert?
Når mamma ikke orker å vere mamma, bare vil sove og ikke klarer å følge opp?

Hei!
Jeg falt ikke gjennom isen før mitt barn var blitt voksen. Men jeg har jobbet mange år i akuttmedisinsk yrke. Har forholdt meg til barn i krise, nød, og i veldig vanskelige familieforhold.

Med de erfaringene, så har jeg helt klart blitt enig i de av fagfolkene som sier at å være ærlig med barn er det absolutt beste.
Vær åpen og fortell at du er syk og har det vanskelig, men at du jobber med å bli bedre. Vær tydelig på at det ikke er deres skyld. Litt avhengig av barns alder så er det bare bra å inkludere dem. Kanskje få dem til å føle at de er med på å hjelpe deg med å få det bedre. Har liksom blitt litt normen å skjerme barna for alt, og det er ikke alltid det beste. De får sine tanker når de skjønner noe er galt, og uten litt veiledning og informasjon så vil de også skape sine tanker og meninger.
Skyldfølelse er noe som de lett får.
Snakk med lege / behandler om det så er jeg sikker på at du får god hjelp og informasjon så at du kan best ivareta barna dine i situasjonen du er i.
Jeg antar at den følelsen du har av at du føler du ikke strekker til gjør depresjonen din vondt verre.

Det her er bare min personlig erfaring og mening, og mange vil være uenig. Og jeg kan så klart ta feil. Snakk med lege / behandler, de vil hjelpe deg, og ikke minst barna dine.

Ønsker deg lykke til, og at du raskt vinner kampen mot depresjonen.

Har prøvd å skjule for mine barn at jeg har slitt med angst og depresjon, da jeg har vært redd for å påføre de redsel og usikkerhet. Har nok litt forsiktige og følsomme barn og tenkt det var best. Var også lettere å skjule det når de var små, enn nå som de er i tenåra.