Har dumpet borti et case der foreldre virker mer eller mindre likegyldig til ungdommen sin og dens problemer, så kunne tenke meg å høre andres erfaringer med dette.

Hva gjør helsevesenet?
Er det i det hele tatt noen oppfølging?
Hva kan foreldre gjøre?
Hva kan foreldre kreve?
Osv.

Du bør jo ta dette opp med foreldrene først. Så kan man evt. ringe inn en bekymringsmelding.

Før jeg tar det opp med foreldrene - så vil jeg gjerne vite litt mer og høre andres erfaringer.

Det var derfor jeg postet innlegget. :-)

Jeg har ikke annen erfaring enn å ha vært vitne til at unge mennesker gikk til grunne fordi ingen tok en alvorsprat med foreldrene før det var for sent.

Har du mulighet til å gi litt mer spesifikk informasjon om hva problemet er?

Mitt problem er at jeg ikke vet noe om hva en 14-åring bør få tilbud om av behandling - noe jeg gjerne vil vite mer om for å kunne ta det opp litt mer grundig med foreldrene enn jeg allerede har gjort.

14-åringens problem er at h*n ikke har foreldre som følger opp, og visstnok ikke har fått tilbud om noen behandling/oppfølging.

Jeg driver ikke og setter diagnoser på noen.
Den er fastsatt av lege.

Ser ikke at det er av betydning hvem jeg er ift ungdommen/familien.
Jeg er nære nok til å bry meg.

Foreldrene virker å ha akseptert at det ikke er noen oppfølging/behandling, og virker heller ikke interessert i å følge opp det videre. Derfor jeg trenger noe mer konkret for om mulig å dytte de videre.

Takk for grundig svar, Østfoldmann.

Her holder det nok ikke å si til foreldrene hva de bør. Derfor jeg ønsker å vite hva som kan kreves - for ungdommen sin del. Da kan jeg pushe foreldrene til å kreve det for sin ungdom.

Det er mer som ligger bak historien enn jeg skriver her, men jeg har snakket med foreldrene - og det er deres holdning (likegyldighet) som utløser min bekymring: Det er en ungdom som sliter og som har absolutt ingen som stiller opp for den.

Jeg er beredt til å varsle videre, men tenker å gi foreldrene en sjanse til først.