Har dumpet borti et case der foreldre virker mer eller mindre likegyldig til ungdommen sin og dens problemer, så kunne tenke meg å høre andres erfaringer med dette.

Hva gjør helsevesenet?
Er det i det hele tatt noen oppfølging?
Hva kan foreldre gjøre?
Hva kan foreldre kreve?
Osv.

Du bør jo ta dette opp med foreldrene først. Så kan man evt. ringe inn en bekymringsmelding.

Før jeg tar det opp med foreldrene - så vil jeg gjerne vite litt mer og høre andres erfaringer.

Det var derfor jeg postet innlegget. :-)

Jeg har ikke annen erfaring enn å ha vært vitne til at unge mennesker gikk til grunne fordi ingen tok en alvorsprat med foreldrene før det var for sent.

Har du mulighet til å gi litt mer spesifikk informasjon om hva problemet er?

Mitt problem er at jeg ikke vet noe om hva en 14-åring bør få tilbud om av behandling - noe jeg gjerne vil vite mer om for å kunne ta det opp litt mer grundig med foreldrene enn jeg allerede har gjort.

14-åringens problem er at h*n ikke har foreldre som følger opp, og visstnok ikke har fått tilbud om noen behandling/oppfølging.

Og hvem er så du oppe i dette? Familie, bekymret nabo, lærer ...? Kan være av betydning for hva en velger å svare.
Du skriver at du ikke vet hva en bør få tilbud om av behandling. Er det du som mener at vedkommende må ha diagnosen depresjon eller er den gitt av fastlegen eller spesialist?

Har forståelse for om du ikke vil utbrodere for mye i en åpen tråd, men da kan jo privat melding være en løsning.

Jeg driver ikke og setter diagnoser på noen.
Den er fastsatt av lege.

Ser ikke at det er av betydning hvem jeg er ift ungdommen/familien.
Jeg er nære nok til å bry meg.

Da kan nok et greit sted å starte være om foreldrene tar en prat med fastlege og så er det fastlegen som må henvise til rette instanser som kan gi et riktig tilbud

Foreldrene virker å ha akseptert at det ikke er noen oppfølging/behandling, og virker heller ikke interessert i å følge opp det videre. Derfor jeg trenger noe mer konkret for om mulig å dytte de videre.

Skjønner at du er bekymret og gjerne vil hjelpe. Det er nå engang sånn at det er foreldrene som har hovedansvaret og som er oppdatert på hele problemstillingen fra lege, og som ser barnet/ungdommen i det daglige. Det er utgangspunktet.
Så er det tydeligvis sånn at du tolker situasjonen som at de ikke er interessert i å følge opp. Men det er din tolkning.

Det beste du kan gjøre er nok å ta en prat med foreldrene og fortelle om dine bekymringer og hvorfor. Det kan være at de da forteller deg ting du ikke vet pr i dag, men det kan også være at de ikke tar det så veldig godt i mot. Viktig å hele tiden ha i bakhodet at det å ha barn/ungdom i huset med helsemessige utfordringer er en belastning også for foreldre.

Ut fra hva du skriver, så vil min oppfordring være at du tar en prat med foreldrene. Dersom det er sånn at de har gitt litt opp så bør du oppfordre de til å ta kontakt med fastlege og få henvisning videre hvis det ikke er gjort tidligere. Fastlegen vil kunne henvise til barne- og ungdomspsykiatrisk, PPT eller lignende.
Dersom fastlegen ikke gjør dette, og foreldrene deler din bekymring, kan en vei å gå være å ta kontakt med helsesøster på skolen. Helsesøster kan også hjelpe til med veien videre og også involvere PPT, psykiatrisk helsesøster/sykepleier eller andre.
Lærere kan også komme med mer informasjon om slike ting, og de er blant de som ser barn/ungdom i det daglige og kan følge spesielt med barnet/ungdommen.

Det er også viktig å ha i bakhodet at barnet/ungdommen er i en alder hvor det er mange ting som skjer fysisk og psykisk, og som påvirker en i hverdagen. Noe vedvarer og noe er en overgangsfase. I disse koronatider har det nok vært lett å feie en del ting "under koronateppet" for mange.

Tror du må begynne med noe av det jeg har skrevet over. Hvis ikke noe av dette hjelper på vei, så går det an å formidle en bekymring til din lege som kan råde deg videre, direkte til skole, PPT eller helsesøster.
Håper ting løser seg til det beste for den det gjelder og de som er berørt

Takk for grundig svar, Østfoldmann.

Her holder det nok ikke å si til foreldrene hva de bør. Derfor jeg ønsker å vite hva som kan kreves - for ungdommen sin del. Da kan jeg pushe foreldrene til å kreve det for sin ungdom.

Det er mer som ligger bak historien enn jeg skriver her, men jeg har snakket med foreldrene - og det er deres holdning (likegyldighet) som utløser min bekymring: Det er en ungdom som sliter og som har absolutt ingen som stiller opp for den.

Jeg er beredt til å varsle videre, men tenker å gi foreldrene en sjanse til først.

Da er det nok ungdommen selv som evnt må ta kontakt med f.eks. helsesøster. Eller om du gjør det.
Ungdommen kan kreve å få hjelp på egenhånd, men det er rent teknisk ingen andre enn foreldrene som kan kreve det for ham/henne.

Godt han/hun har noen som bryr seg da. Tvi tvi