Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Bare pisser bort tida

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Bare pisser bort tida

okt 25 2016 - 05:28
Jeg klarer ikke å utrette noen ting for tida. Er på AAP, det er snart tre år siden jeg ble sykmeldt. Jeg har ikkeno energi, ikkeno fokus, ikkeno motivasjon. Ser serier, leser, hører på podcaster, spiller spill, men det er bare distraksjoner, for å bedøve meg selv og slippe å være tilstede i mitt eget liv og tenke. Jeg veit jeg bør trene, men får ikke til/orker ikke. Ihvertfall ikke regelmessig. Jeg veit jeg burde snakke med folk om hvordan jeg har det, men klarer ikke. Jeg veit jeg burde legge meg i fornuftig tid - ihvertfall ikke bli sittende oppe med et eller annet meningsløst på en skjerm, mens jeg dytter tomme kalorier inn i trynet - men jeg klarer ikke få struktur på tilværelsen. Det føles som om jeg saboterer for meg sjøl. Jeg er en oppegående fyr med mange gode egenskaper, men jeg evner ikke å få ting på stell, og det gjør meg så ufattelig frustrert. Jeg hadde blitt forbanna, hadde jeg bare hatt energi til det.
Jeg har prøvd å fokusere på lystbetonte aktiviteter, som skriving, tegning og den artige utehobbyen min, men jeg får rett og slett ikke til å drive regelmessig med noe av dét heller. Ihvertfall ikke på egen hånd.
Jeg har et par sosiale aktiviteter som jeg kommer meg ut på noen få ganger i måneden. Det er aktiviteter der jeg for én gangs skyld får brukt meg sjøl litt og det er givende, men samtidig koster det også ganske mye å komme seg ut på.
Det er sikkert mange av dere som har en lignende tilværelse, og kanskje andre som mener jeg bør se å ta meg sammen.
Alt av gode råd, dårlige råd, formaninger, spørsmål, kjeft eller annet tas imot med glede. Eller....ikke glede, da, men en lun, nummen likegyldighet ;-)
Avatar

Hei **kraken**:-)

okt 25 2016 - 10:52
Synes ikke det ser helsvart ut i din tilværelse jeg da. Du har jo humor:-). Og du klarer, til tross for at det krever mye, å komme deg ut noen ganger i måneden.
Det er jo kjempebra, at du klarer det.

Lurer på om du føler du har kommet lenger på vei liksom, fra når du ble sykemeldt?

Synes det høres veldig bra ut det du prøver å gjøre, finne på positive ting å gjøre og være opptatt med.
Det mønsteret du har kommet inn i kan være vanskelig å bryte.

Hvordan får du til å komme ut på de sosiale aktivitetene dine? Kanskje du kan bruke den måten til å snu andre ting i livet ditt også? Om du for eksempel har en venn du går sammen med til de sosiale aktivitetene du er med på kan du jo bruke denne metoden til for eksempel utehobbyen din også.
Men det kan jo være du har prøvd dette alt da, eller kanskje hobbyen din er noe du driver med alene? Kanskje ingen av vennene dine er interessert i den..
Kanskje noen andre her har enda bedre råd å gi deg:-).

Mvh Makka Pakka
Avatar

Makka Pakka

okt 25 2016 - 15:50
Hei, Makka Pakka. Takk for svar. Du er positiv og snill :-)

Jeg har noen gode venner, og en del bekjente, men er ikke så flink til å bruke dem alle sammen. Foretrekker å omgås de næreste vennene mine, men flere av dem har opptil flere barn i tillegg til hus og jobb, så det er vanskelig å få dem med på ting. Jeg tror jeg simpelthen er nødt til å finne en måte å bli flinkere til å komme meg ut og gjøre ting på egenhånd. Noen som har erfaringer på den fronten?
Ser for meg at punkt 1 på listen bør være å komme seg opp på morgenen, men jeg sliter med uregelmessig søvn. I natt, for eksempel, lå jeg våken i timesvis og sovna ikke før etter 08:00. Dette til tross for Atarax. Jeg føler ikke at jeg sovner lettere av den, men jeg sover nok tyngre når jeg først sovner.
Jeg er ute og går turer, men det blir som regel sent på kvelden eller tidlig natt, når det er stille og deilig folketomt ute.
Avatar

Makka Pakka

okt 25 2016 - 16:01
Nå glemte jeg å svare på spørsmålet ditt.
Nei, jeg føler ikke at jeg er på et bedre sted enn da jeg ble sykmeldt. Føler både kropp og sinn forfaller og at jeg er i en skikkelig negativ spiral. Det ene forverrer det andre.
I hele behandlingsløpet mitt, mer eller mindre, har fokus vært på fysiske plager - nakke, rygg og skulder - men etterhvert som ingenting har hjulpet, er det blitt stadig mer klart at det er et psykisk komponent her også, og det virker trolig at årsaken ligger der. Jeg har, med backing fra behandlere, bedt legen min om henvisning til DPS/psykolog, men han har vært veldig motstridig. Han ville heller sende meg tilbake til en annen behandler jeg gikk hos i månedsvis uten effekt, og sa rett ut: "Jeg liker ikke psykiatri". Jeg kranglet meg til at han skrev henvisning, men den ble raskt avslått. Jeg har bytta fastlege og venter på at hun skal få oppdatert seg på min situasjon så det kan bli litt progresjon igjen.
Avatar

Hei igjen **kraken**:-)

okt 25 2016 - 23:44
Hørtes lurt ut å bytte fastlege, den du hadde virket jo litt fastlåst i sine egne meninger om ting. Legens oppgave er vel å høre på pasienten, hva han/hun trenger, og prøve å få til det. Du hadde jo ikke akkurat et urimelig ønske, bare bli henvist til Psykolog/DPS.

Håper dette ordner seg hos/med den nye legen din.

Når du tenker DPS tenker du kanskje innleggelse i psykiatrien for en periode? Det kunne jo kanskje hjulpet for å få snudd mønsteret du er havnet i. De har jo ofte ulike treningsgrupper der for eksempel. I alle fall har de hatt det de stedene jeg har kjennskap til, klatring, ut på ski, vanlig treningssentertrening, ut å gå tur, båtturer osv.

Og en treffer folk der, det er noen der hele døgnet, både pasienter og ansatte. En del som har fått flere/nye venner her. Da kan det jo være lettere å finne en rytme på utsiden igjen også, når en har kommet i gang med ting her inne, fått en ny/annen rytme. Og kanskje en har fått noen nye venner en kan finne på ting sammen med også.

Det jeg tenker er veldig positivt med deg er at du ikke er der at du er helt på bunnen ennå. Du ønsker å prøve noe for å komme "på rett kjøl igjen" liksom. Og du har som nevnt før behold humoren din:-), i alle fall innimellom. Skjønner at det sikkert ikke er slik hver dag. Og siden du er der er det viktig, tenker jeg, at du får den hjelpen du behøver/ønsker nå. Når du faktisk er motivert for det. Det blir så mye tyngre om det går over til å bli en virkelig tung depresjon, som det jo kan bli, tenker jeg, om du ikke får den hjelpen du ber om/ønsker.

Det er skikkelig tungt å komme seg opp om morgenen når en sover dårlig. Lurer på om du ligger og tenker på ting da, når du ikke får sove. Eller kanskje du bare våkner opp om kvelden, ikke er noe trøtt da, mens du føler deg trøtt hele dagen.
Tror sikkert det er noe i det at en sover tyngre på medisin, når en først sover. Lurer på om jeg ikke har prøvd medisinen du tar selv en periode. Syntes jeg ble skikkelig trøtt av den, og ikke bare om kvelden og natten, men hele dagen også. Men som deg syntes ikke jeg heller at den var en god medisin for faktisk å få sove.
Avatar

Re: Bare pisser bort tida

okt 26 2016 - 00:52
Jeg ser ikke for meg innleggelse, nei. Men jeg vil veldig gjerne få snakke med noen som kan hjelpe meg å finne ut av det hele.Jeg har aldri vært til psykolog før, med unntak av et par samtaler med en i bedriftshelsetjenesten der jeg jobber/jobbet, og utredning hos nevropsykolog. Jeg har forstått/erkjent sjøl, for mange år siden, at jeg nok har vært deprimert, i varierende grad, i mer enn femten år. Tidvis veldig langt nede, men jeg har aldri oppsøkt hjelp, jeg har heller bare dratt på meg maska og stått på som vanlig med skole og jobb, for så å heller ta smellen i etterkant, sjøl. Bokstavelig talt bitt tenna sammen :)
Gjennom sykmeldingsprosessen, og alle behandlere jeg har vært i kontakt med der, har jeg innsett at en del ting jeg bare har sett på som kontrollbehov, perfeksjonisme, normale hemninger og komplekser og at jeg rett og slett er introvert, nok også tilsier at det er en del angst inne i bildet. Særlig etter at hele behandlingsløpet og sykmeldingen har dratt ut, uten at ting løser seg, så baller det på seg, og jeg merker at alt blir verre.

Jeg har klart å ta litt grep, i forhold til å åpne meg opp og snakke litt med et par nære venner om det, men jeg tror det er vanskelig for dem å snakke med meg om det. Litt av problemet, både i forhold til mine nærmeste og i forhold til jobb, lege og behandlere, er at jeg er for god til å holde maska. (Det er sikkert et kjent fenomen for veldig mange her i forumet.) Jeg tar meg sammen for mye når jeg er i sånne settinger. Selv om jeg vet at jeg ikke burde, Jeg tror det er litt fordi det krever såpass mye, særlig overfor lege og NAV og sånt, å kommer seg ut døra, at da er jeg i maskemodus klarer ikke helt å vise hvor ille det er. Et annet moment er at jeg både fysisk og mentalt har låst av, sperret av, og ikke er særlig god til å kjenne etter.

Jeg håper det viser seg å bli en positiv forandring med den nye legen, og at jeg kan komme til en psykolog som kan hjelpe meg å finne ut av det, og finne de rette verktøyene så jeg kan få snudd dette. Nå har ting bare blitt gradvis verre over så lang tid, at jeg er i ferd med å miste motet. Jeg gruer meg også til en lang og mørk vinter. Sist vinter var hard, og da våren endelig kom tenkte jeg at jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle komme meg gjennom en vinter til, om ikke ting var blitt bedre.Jeg har både venner og familie jeg omgås og som kan være der for meg, men nå er det blitt sånn at jeg mest føler på skyldfølelse for at jeg ikke klarer å glede meg over å omgås dem.

Det her ble fryktelig sytete, men sånn er det nå. Takk igjen for svar, Makka Pakka, du er en blomst i en betongverden ;)
Avatar

Re: Bare pisser bort tida

okt 30 2016 - 01:38
Hei. Din situasjon, slik du beskriver den ligner mye på min. Tidligere var jeg en kreativ person som bl.a var veldig glad i å tegne og skrive. Nå er det ikke lenger mye jeg får utrettet desverre. Jeg sliter med å finne motivasjon og det ender som regel med at jeg blir sittende å se TV-serier eller surfe på nettet, altså aktiviteter som ikke krever så mye av meg.

Jeg har et svært lavt energinivå og føler meg trett mesteparten av tiden. Jeg har sagt til meg selv at jeg burde begynne å trene, men det føles som et stort ork. Jeg har også sagt til meg selv at jeg bare må tvinge meg selv til å sette i gang med de aktitivetene jeg tidligere har vært interessert i, men det er utrolig vanskelig... Jeg har i likhet med deg problemer med å legge meg i fornuftig tid og ettersom jeg også trenger ekstremt mye tid om morgenen får jeg ofte underskudd på søvn når jeg skal på jobb. Dette resulterer igjen i at jeg blir veldig trøtt på jobb og når jeg kommer hjem er det ikke mye overskudd igjen, til tross for at jeg kun har halve arbeidsdager. Jeg jobber ikke mange timene i løpet av en uke, men blir alikevel utslitt. Det er en vond sirkel rett og slett.

Håper at ting blir bedre for deg snart! :-) Selv prøver jeg å jobbe med tidsbruk om morgenen og jeg har så smått bedret meg på det området.Sliter fortsatt med å legge meg i rimelig tid. Er nok et nattemenneske av natur... Jeg har slitt med dårlig motivasjon og lavt energinivå i omlag 10 år og har ikke fått noe godt svar på hva som kan ligge bak. Har lenge tenkt at det er dystymi, men i det siste har jeg begynt å tenke at det sikkert kan være en god ide og få sjekket opp vitamin/mineralnivåer, samt stoffskifte. Å ta en tur til legen hadde kanskje ikke vært så dumt i ditt tilfelle heller? Ønsker deg lykke til videre!
Avatar

til kraken:

okt 30 2016 - 14:08
Du skriver: "men samtidig koster det også ganske mye å komme seg ut på."
Snakker du om penger eller noe annet?
Avatar

til kraken:

okt 30 2016 - 14:08
Du skriver: "men samtidig koster det også ganske mye å komme seg ut på."
Snakker du om penger eller noe annet?
Avatar

Re: Bare pisser bort tida

nov 4 2016 - 12:43
Jeg kjenner meg så godt igjen i det dere skriver om å ikke ha ork eller energi til å gjøre det jeg liker aller best, kreative aktiviteter, som tegning og skriving. Jeg har også en indre surpomp som er negativ til alt jeg måtte prøve på av sånne ting, som sier at det ikke er noen vits, alt jeg lager er ræva, uansett.

Jeg vet godt hvor mine problemer stammer fra, mange år hos en meget dyktig samtaleterapeut har gjort meg i stand til å se dette veldig tydelig. Jeg råder dere begge til å finne en dere får tonen med og som er åpen for at oppvekst har stor påvirkning på voksenlivet.

Jeg synes det er utrolig frustrerende at man ofte leser om fagfolk som sier at oppvekst ikke er viktig, det er nåtiden som gjelder. Men nåtid og fortid går hånd i hånd, det sier seg selv, etter min mening. Hvis foreksempel en svært dyktig fiolinist har foreldre som også er svært dyktige fiolinister, er ingen i tvil om hvor det talentet kommer fra. Men hvis man har hatt en vanskelig oppvekst er det ofte bare én ting som gjelder - og det er å ta seg sammen. Det henger jo ikke på greip på noen måte.

Mitt råd er i hvertfall å prøve å finne ut hvor mismotet kan komme fra. Det har hjulpet meg mye og jeg hadde noen gode år mens jeg gikk hos samtaleterapeuten min. Det at jeg er tilbake i mørket nå har med langvarig arbeidsledighet å gjøre, i tillegg til et anstrengt forhold til familien min, som ikke skjønner hva jeg sliter med.



Avatar

Re: Bare pisser bort tida

nov 7 2016 - 12:27
Det er fint å dele, da jeg kjenner meg igjen. Dette er veldig positivt å lese synes jeg, da en ser at en ikke er alene, eller håpløs.

Samt denne frustrasjonen du har, siden du er klar over situasjonen, kan sette fingeren på faktiske eksempler eller hendelser MEN å klare å snu dette er ikke samme sak. Kampen om sinnet og hjernen er ikke så fornuftig og forutsigbar. Hodet er nok det vanskeligste å prøve å finne ut av på egenhånd. Da dette om å kjenne etter og filtrere gjøres av samme sinn som har problemer. Ja jeg har ikke noe smart måte å forklare dette på heller.

Jeg har hatt store problemer i 6 år. Mine problemer oppstod relativt plutselig, men dette kan jeg bare konstatere når jeg har laget en tidslinje og sporer hendelser og opplevelser i livet mitt. Da jeg da så dette i perspektiv trodde jeg at problemet ble mindre, men tvert om.

Utredninger og psykologer har resultert i medisiner som gjør det enklere å komme igang, selv etter 4 år med prøving og feiling. Så er jeg langt fra mål. Jeg har arbeidet 100% en periode, men på arbeidet fungerte jeg i starten bra, ofringen ble sosialisering og familieliv.

Internett og annen tilgjengelig distraksjon er skummelt. Det skaper en avhengighet som lager det enda vanskeligere å komme ovenpå. Tiden renner ut, du føler deg til slutt mislykket og kommer lenger ned i depresjonen. Slik er det for meg.
Negativ spiral.

Mitt følelsesliv er det som ødelegger livsgleden min, depresjon, energi og vilje. er andre faktorer. Det er vanskelig å føle seg genuint glad, spesielt med et så rotete hode.

Ofte ender jeg opp med en følelse av at vi driver et skuespill med oss selv, og hva som er og ikke er blir vanskelig å skille.

Å klare å få til et OK liv er da ikke lett, jeg har ikke opplevd at dps har imøtekommet ønske om veiledning eller tilbud utenom dette med diagnose eller medisinering.

For meg er oppmerksomhetstrening (en type meditasjon) et nyttig verktøy når jeg føler skikkelig rot og udugelighet.
Oppmerksomhetstrening i hverdagen av en lege, som lydbok på bibloteket.

Jeg tror at en først må jobbe konstruktivt med å stoppe den negative spiralen som skaper mer problemer. deretter stabilisere, og akseptere. Da jobber kanskje hjernen bedre, og frigjør stoffer og mekanismer for at en kan starte en positiv spiral. Ikke at en skal bli som før, men ett steg om gangen. til en kjenner at en fungerer bedre, og stabilisere seg litt.

Jeg har ikke klart det, jeg har kommet et stykke, men så skjer det jo alltid tilbakefall.

Min start er her, og jeg tror du som trådstarter har gjort en jobb allerede med å dele. Da er det å klare dette med stabilisere støtten på forumet. Jeg er nok ikke noe nærmere løsningen en noe annen. Bare litt mer håpløs, siden jeg også ikke kan akseptere at slik er jeg.

Dialog er en start.
Avatar

Hei igjen **kraken**:-)

nov 8 2016 - 22:14
Lurer på hvordan det går med deg. Har forresten sendt deg en venneforespørsel:-), men det er jo ikke sikkert du vil ha nettvenner da:-).

Jeg håper ,som du, at du får en god psykolog som du føler tar deg på alvor og som er bra å snakke med. Som du føler du kan slippe masken hos. Og at du får kontakt med denne personen veldig snart så du slipper å gå gjennom nok en vinter uten å finne løsning på det du sliter med. Og kanskje bli ennå mer deprimert og slite ennå mer. Miste håp.

Det er lett å ta på seg en maske, ikke så kult å være sårbar. En blir så utsatt. Særlig dersom de en åpner seg for ikke møter en. Da blir det verre tenker jeg, følelsen inni en. Men det virker som om du har blitt møtt av vennene dine når du har åpnet litt opp for dem. Det er jo veldig positivt. Virker som om du har noen veldig fine venner rundt deg.

Det er jo litt sånn at når en er deprimert så er det vanskelig å finne glede i ting, selv det å være sammen med familie og venner. Ting en gledet seg over før, og som gav en noe positivt da.

Jeg synes det er imponerende hvor mye du har klart på egenhånd, til tross for slik du har det nå. Å klare å ta grep og åpne opp for vennene dine er imponerende synes jeg. Du har veldig mye styrker i deg. Til tross for situasjonen. Og mye selvinnsikt og tanker og ønsker om hva du tror vil være bra for deg og hva du ønsker å prøve. Og du står jo på for å få det, til tross for depresjon. Du imponerer meg.

Forresten synes jeg ikke at du syter, det synes jo ikke de andre som har kommentert innlegget ditt heller.

Og takk for komplementet **kraken**:-). Bra at jeg kan være noe positivt i din betongverden, liker det. Å bringe litt lys:-)
Avatar

Takk for svar, makka pakka; super_ted; artifish; blaa_fisk; Bloodflower

des 23 2016 - 12:25
Hei, alle sammen.

Tusen takk for fine svar. Dere er rause og snille. Det virker også som dere er reflekterte sjeler :) Det er kjipt at andre har det vanskelig, men samtidig er det godt å vite at man ikke er alene om å ha det sånn..

Jeg beklager at jeg er fryktelig sløv til å svare, men jeg har ikke vært inne på siden på lang tid. Når jeg ser svarene deres nå, angrer jeg på det.

@blaa_fisk: Nei, jeg mente ikke at det koster økonomisk. Det var heller energiregnskapet jeg tenkte på, og den voksende terskelen angsten er, for å komme seg ut på ting.

@Bloodflower: Jeg kjenner meg veldig igjen i det å bruke lang tid på ting. Din tilværelse minner også veldig mye om min, da jeg fremdeles jobbet. Man sparer all energien sin til forpliktelsene sine, som jobb og slikt, og så kutter man heller ut alt sosialt og det som skulle være lystbetonte aktiviteter, hvor man kan hente inn litt glede og overskudd, og må gjerne sove mye, for å orke. Det er begrenset hvor lenge dét går, med mindre man får snudd pila, så man kan begynne å få mer energi og føle seg bedre. Jeg håper du har det bra og at kampen mot klokka, både ved leggetid og om morgenen, går godt :)

@artifish: Så vondt at du er tilbake i mørket. Det er tungt å gå arbeidsledig. Å ikke ha noe å gå til, noe som gir mening og struktur, tar på i lengden. Særlig om det ikke foregår særlig mye annet. Det er flott at du hadde god erfaring med samtaleterapi, som hjalp deg å finne de bakenforliggende årsakene. Jeg har noen tanker selv, om et par ting som kanskje kan ha relevans, for min egen del, og håper å få anledning til å snakke med psykolog om min situasjon.

@super_ted: Jeg er enig i at enkle distraksjoner er en fare og ser hva du mener med avhengigheten til det. I fraværet av sunne rutiner og strukturer, blir det lett til at rutinen, f.eks., blir å ligge på sofaen, spise for mye godis og se på TV-serier og Youtube (for min del gjerne mens jeg fikler med PC-en i tillegg).
Kan du fortelle litt om dine erfaringer med medisiner? Jeg er veldig skeptisk til psykofarmaka, men har nå fått utskrevet noe som kanskje kan hjelpe meg.
Kan du utdype litt hva du legger i at det er vanskelig å skille hva som er og hva som ikke er? Jeg kjenner litt på en frykt, iblant, for at det skal gå så langt at jeg mister grepet på ting...

@makka pakka: Ikke meningen å være uhøflig, jeg har bare ikke vært inne her, så jeg har ikke sett venneforespørselen din. Den godtar jeg gjerne, uten at jeg vet hvor aktiv jeg blir her, fremover. Med alle disse fine svarene fra dere, kan det jo hende det blir mer nå :)

Jeg kan jo ellers oppdatere litt, på min situasjon. Etter at min nye lege og jeg brukte noen konsultasjoner på at hun skulle få satt seg inn i min situasjon, samt ta noen tester for depresjon og angst, har jeg fått nok et avslag på henvisning til DPS. Etter de nevnte testene, sa hun at jeg var en god kandidat for medikamentell behandling. Jeg er generelt skeptisk til den typen medisiner, så jeg avviste egentlig det innspillet. Jeg tenkte i etterkant at jeg i det minste burde hør hva hun så for seg, så jeg tok det opp igjen i dag. Det endte med at hun skrev ut en resept på Zoloft. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om det, men om det kan hjelpe, så må jeg vel bare prøve. Etter avslaget fra DPS, var hun i ferd med å henvise meg til det kommunale psykologtilbudet, for samtaler der. Nevropsykologen jeg har hos tidligere, anbefalte meg å prøve å få henvisning til privatpraktiserende psykiater med refusjonsrett (sånn at det avregnes mot egenandelstaket). Legen hadde ikke klart å finne noe informasjon om dette, så vi avtalte at jeg skal sjekke opp dette før neste legetime.
Jeg har forsåvidt også fått beskjed fra arbeidsgiver om at min nyeste søknad om forlengelse av permisjon uten lønn (jeg er på AAP) blir avslått, så jeg blir egentlig tvunget til å si opp, siden det ikke er gjennomførbart å stille i full jobb igjen fra andre januar. Det er forsåvidt ikke så ille, for jeg ser ikke for meg å gå tilbake dit, når jeg omsider blir klar for jobb igjen. Heldigvis er veileder hos NAV enig i at fokus for min del nå, må være på å bli frisk, før man tenker jobb :)

Om noen av dere har erfaringer med noe av dette - medisineringen, privatpraktiserende psykiatere med refusjonsrett, eller annet, setter jeg pris på om dere vil øse litt av deres visdom :)

Angående tablettene jeg fikk, vet jeg at det tar litt tid før man opplever effekt, og at man gjerne opplever forverring av symptomer den første perioden. Jeg lurer derfor på om jeg skal vente med å begynne med dem til etter jul, så jeg slipper noe komplikasjoner som kan ødelegge høytiden...

Ønsker dere alle en strålende vakker jul, full av gode opplevelser og folk dere er glade i.

Nisseklem fra **Kraken**
Avatar

Re: Bare pisser bort tida

des 23 2016 - 14:13
Hei Krakken.
Jeg må bare få lov til å si at du er meget god på å beskrive din egen situasjon. Du virker veldig reflektert og oppegående. Det virker som du er fullt klar over din egen situasjon og ser hvilke rømningsveier du tar når ting blir tungt og vanskelig. Har du reflektert over hvorfor ting er vanskelig? Om du har funnet en rød tråd fra tidligere opplevelser? For meg var det å begynne hos psykolog en oppvekker for meg. Det var først da jeg skjønte hvor ille jeg faktisk hadde det. Har nå gått til samme psykolog i 10 år, og takket være han har jeg fått en stor selvinnsikt. Nå vet jeg hvorfor jeg reagerer som jeg gjør og hva som utløser det, men har enda ikke klart å stå i det. Jeg unngår å kjenne på det som er vanskelig og viser aldri hva jeg føler. Psykologen jeg går til har refusjon avtale, så jeg betaler bare til jeg får frikort. Når du går til privatpraktiserende psykolog får du heller ikke tidspress på deg til å bli "frisk" Snakk med fastlegen din.
Avatar

Hei, Huskestue

des 23 2016 - 14:29
Takk for det, det var gode ord :)

Jeg har noen tanker om et par momenter fra ungdommen som kan ha relevans, på forskjellige vis. Det kan ihvertfall være med på å forklare at jeg er så anspent og behersket, og binder meg. Jeg skulle veldig gjerne ha kommet til psykolog og fått litt hjelp til å analysere ting og prøve å finne en løsning på blokkasjen, men så langt har det lugget med å få til det. Nå skal jeg gjøre litt research på hvorvidt det finnes noen privatpraktiserende med refusjonsrett i mitt område, så håper jeg at det blir mulig å få komme inn der med tid og stunder. Fastlegen hadde prøvd å undersøke det, etter at jeg nevnte på det sist, men hadde ikke funnet noe, så da får det blir min jobb.

Det er jo flott at du har funnet en psykolog du har et godt forhold til, som har funket over tid. Hvordan har du det nå, da?
Avatar

Re: Bare pisser bort tida

des 23 2016 - 14:42
Jeg håper virkelig du finner en psykolog som har refusjon avtale. For meg var det redningen. Jeg vet faktisk ikke hvordan livet mitt hadde vært om jeg ikke hadde tatt det steget.
Jeg begynte hos psykologen den gangen fordi jeg opplevde å ha store problemer i forhold. Nærhet har alltid vært vanskelig for meg. Da jeg begynte i terapi skjønte jeg straks at det var helt andre ting som satt mye dypere, som var årsaken til alt.
Jeg har akkurat begynt på Wellbutrin. Akkurat nå har jeg det ikke så bra, men signaliserer det motsatte til andre rundt meg.
Det er godt å høre at du har klart å åpne deg for noen. Det er så viktig å ha noen å snakke med.
Avatar

Re: Bare pisser bort tida

des 23 2016 - 15:29
Det er vel ofte sånn at man begynner i feil ende når man skal få behandling og ta tak i ting - det er jo symptomene, ikke årsakene, som er synlige, som regel. Det er godt å høre at du har positive erfaringer med psykologbehandling og at du har klart å navigere deg fram til ei god havn, i det ofte tungrodde systemet :)

Jeg syns du er flink som innrømmer overfor deg selv, og oss her, at du ikke har det bra. Hva slags støtteapparat har du i hverdagen? Hva er årsaken til at du signaliserer til dem at du har det bra?

Jeg har snakket litt med to-tre omgangsvenner om det, og så er jeg så heldig at jeg har ei perifer venninne som har lang erfaring med psykiatrien, som er veldig god å snakke om løst og fast og søke litt råd hos.

Jeg har brukt siden her litt før, først med *Kraken*, men da jeg ikke husket passordet og ikke hadde registrert e-post, måtte jeg lage meg en ny brukerkonto - denne gangen en firestjerners en :p Men jeg har nok ikke vært tålmodig nok, Har vel hatt behov for å lufte ut litt, og når det ikke kommer særlig respons, har jeg droppa det og glemt av hele greia. Det er vel bare jeg som ikke har gitt det tid, og ikke har oppnådd noen connection med noen her inne før, i særlig grad.

Wellbutrin er kraftige antidepressiva, er det ikke? Opplever du noe særlig til bivirkninger, eller? Har du noen erfaring med Zoloft? Jeg bekymrer meg litt for å ta dem i bruk, mtp alle skrekkhistorier man har hørt om den type medisiner...
Avatar

Re: Bare pisser bort tida

des 23 2016 - 15:54
Det å skrive har i seg selv alltid vært en veldig god terapi for meg. Men de siste 2 årene har jeg følt at mange ting jeg alltid har vært god på, har nå blitt helt fremmed for meg. Akkurat som jeg har mistet evnene helt. Om det skyldes usikkerhet, at jeg er redd jeg ikke er like god på det lenger, eller avsky fordi det er for tøft, vet jeg ikke. Mulig det er en kombinasjon.
Jeg vet så alt for godt hvor alt startet. Omsorgssvikt og seksuelle overgrep fra de første leveår. Alt jeg vil er å snu de vonde opplevelsene til en styrke å komme meg videre. For noen år siden hadde jeg på ny en veldig vanskelig periode. Da startet jeg med efexor. I begynnelsen virket ting lettere, men etter en stund så jeg at jeg bare ble flatere. Følte absolutt ingenting og det ble vanskelig å få noe ut av psykolog timene siden jeg var så likegyldig. Så jeg sluttet på de for å føle et snev av menneskelighet igjen.
Nå har ting blitt for tøft igjen. Har akkurat startet på Wellbutrin så alt for tidlig å si noe om virkningen. Har mistet matlyst og fått en voldsom hodepine, men dette antar jeg går over etter noen uker til. Wellbutrin er ikke det preparatet som blir mest brukt, men for meg var det viktig å være ærlig med legen at jeg ikke orket å bli trøtt å legge på meg i vekt. Og da ble det Wellbutrin. For å være ærlig har jeg ikke lest så mye om den enda, jeg bare tar tabletten og later kanskje som at jeg ikke tar de. Zoloft har jeg ingen erfaringer med. Vet bare at noen blir veldig trøtte av de, og kan få økt matlyst og nedsatt sexlyst. Men dette er så individuelt. Akkurat nå vil jeg bare sove det vekk, noen ganger hjelper det, men ikke på sikt. Det at jeg ikke viser hvordan jeg har det, handler nok om frykt. Frykten for å ikke bli likt. Redd for å bryte i sammen i all offentlighet ,som for meg er det verst tenkelige. Er vel også redd mine egne følelser, er redd for hva det vil gjøre med meg. Du spurte om hva slags støtteapparat jeg hadde rundt meg. Det er kun psykologen min som vet hvordan jeg har det. Nav vet litt, men siden jeg har en fysisk skade også, har fokuset vært mer på det. Så jeg har sluppet unna der også. Er det kun fastlegen din som vet om din situasjon?
Avatar

Re: Bare pisser bort tida

des 23 2016 - 16:06
Det er så utrolig grusomt å høre om mennesker som har blitt utsatt for noe sånt. Jeg har ikke ord for hvor sint og lei meg jeg blir over tanken på at det finnes slike folk. Jeg skal ikke late som jeg forstår hva du har gått gjennom, for det har jeg ikke forutsetninger for. Jeg kan bare si at jeg syns du er utrolig modig.

Når det gjelder det med å ikke evne å bruke tid på kreative ting man har pleid å like, er det nok i noen grad en blanding av perfeksjonisme og lavt energinivå, manglende fokus og generell giddesløshet, for min del. Jeg har tenkt å bruke kvelden i dag på å tegne et gavekort til en av niesene mine, til julegaven. Så får man se om jeg får til det. Når jeg setter meg i en sånn situasjon at jeg MÅ; da hender det jeg får til.
Jeg har vært med på ei skrivegruppe det siste drøye året, og det har vært ganske fint. Jeg trenger nok at det er et snev av forpliktelse, for tiden, for at jeg skal få ut fingeren og få ting gjort.
Jeg har tidligere drevet med musikk, men instrumentet jeg spilte er veldig dyrt, og jeg har ikke eget. Jeg har ønsket meg et annet slags, billig instrument til jul, som jeg vet at jeg får. Jeg ser fram til å kunne spille musikk igjen, og håper at jeg klarer å vie tid og energi til det. Gleden av å drive med noe kreativt, og mestringsfølelsen av å lære/få til noe, er veldig sterk, og jeg håper den kan dra meg litt oppover igjen :)

Lege, NAV, et par tidligere behandlere, samt noen venner vet at jeg sliter med depresjon og angst. Og jeg håper å klare å ta det opp med familien snart.
Avatar

Re: Bare pisser bort tida

des 23 2016 - 16:27
Musikk betyr mye for meg også. Jeg har aldri lært meg å spille noen instrumenter, men har alltid vært glad i å synge. Som liten var jeg med på forestillinger der jeg sang, men som voksen har min bagasje gjort dette til noe skummelt og tilslutt klart å overbevise meg om at jeg ikke er god nok.
Men jeg synger mye når jeg er for meg selv. Bruker mye tid på å høre musikk, å bare la tankene fly av sted. Et instrument som får tårene til å presse på, er gitar. Det er bare så nydelig og gjør tydeligvis mye med meg. Er godt å se at du ser din egen situasjon så bra som du gjør. Du vet hva som er vanskelig, men du har også noen tanker om hva du må gjøre for å komme litt inn på sporet igjen, selv om det bare er for en liten stund så gir det mestringsfølelse og et snev av håp. Er du nært knyttet til familien din? Det å si noe om hvordan du har det i hverdagen til familien din, vil forhåpentligvis være med på å øke forståelse. Det kan gi deg en trygghet på at de vet, du trenger ikke lenger forsvare og unnskylde deg når man ikke klarer å følge opp avtaler slik man skulle ønske. Nå vet jeg ikke om du føler litt på det, men for meg er det en stor bekymring.
Avatar

Re: Bare pisser bort tida

des 24 2016 - 00:04
Ja, jeg vil si jeg har et godt og ganske nært forhold til dem. Men jeg har altså ikke fortalt dem at deler av helseproblemene mine er psykiske. Jeg tenker at nå, som jeg har fått antidepressiva, trolig er et godt tidspunkt å gjøre det på. Både fordi det er blitt mer konkret, men også fordi de da kan være klar over det, og også de mulige bivirkningene, så de kan følge med litt.

Mitt opprinnelige instrument er et blåseinstrument, men nå blir jeg snart stolt eier av en ukulele :p Det blir spennende å teste skikkelig.

Sang er jo det billigste instrumentet, og det har man jo med seg hvor enn man går. Jeg er helt håpløs til å synge - tør ihvertfall aldri å gjøre det ute blant folk - men kunne tenkt meg å lære. Jeg har jo forsåvidt gehør, teori og musikkforståelse fra før, men så var det mot og stemme, da....
Til forsiden