Jeg forstår det bare ikke.... Jeg er født og oppvokst i et av verdens rikeste land, hvor jeg har vokst opp med verdens beste foreldre, der ferieturer og famliliekos sto på menyen. Jeg har hatt en helt vanlig oppvekst med barneskole/sfo/VGS, der jeg har holdt på med flere aktiviteter fotball/kickboksing/slalomski/basket på fritiden. Venner har jeg også hatt oppigjennom. Men likevell kravlet dette plagsomme krypet seg mot meg og hang seg fast som en klegg. Depresjon som alle kaller det. Den kom på barneskolen og uansett hvor hardt jeg vrir og vender på meg får jeg den ikke til å slippe taket. Jeg forstår bare ikke hvilken grunn jeg kan ha til å være deprimert.

Det er selvsakt mye jeg kan sutre over inni meg som jeg skulle ønske var anderledes. Som kroppen min, mitt sosiale liv, sykdom, økonomi osv osv. Men det er jo i bunn og grunn ikke derfor jeg er deprimert. Det ligger dypere enn det, det har med selve meningen med livet. Jeg ser den rett og slett ikke....

I over 15 år har jeg brukt det å eksistere for mine foreldre og søsken del, som et hinder fra å gå noe lengere enn bare tankene på å avslutte alt.....

Har du snakket med noen om dette? Legen din? Psykolog? Noen bare får depresjoner og andre ligger grunnen lengre inn enn som så. Det er vondt når mann har sånne perioder. Så jeg skjønner godt hva du mener. Har du noen hobby eller noe du kan finne på som kan løfte deg litt opp?

Livet er jammen ikke lett. Jeg forstår godt at du er sliten og har behov for å finne en mening opp i alt dette. Husk at du er en viktig person en person som kan utrette en hel del i livet! Men det kan hende at det er på tide å få litt ekstra hjelp til å bevege seg fremover. En psykolog kan hjelpe deg til å sortere tankene dine, gi deg råd og teknikker. Jeg er sikker på at det ligger et hav av positive opplevelser foran deg, kjærlighet, nærhet, glede og varme. Du er betydningsfull for så mange, gjør deg også betydningsfull for deg selv! Klem <3

Dette er et interessant innlegg!

Jeg har ikke noe svar på dette, men det er spennende å snakke om. Det finnes sikkert flere mulige årsaker her, samt eventuelle løsninger. Det som jeg lurer på er om det har å gjøre med at vi har ved vårt levesett fjernet oss litt for langt fra vår natur. Vår art som menneske er jo konstruert for å leve på steinaldervis. Da var jakt og fiske det som skulle til for å leve, samt vedsanking og andre gjøremål som måtte til for å få livet til å henge sammen. Da var det liten tid til å kjenne på meningsløshet, og de hadde tilfredsstillelse hvis de fikk tak i mat til neste dag. Da de hadde løpt de 4 - 5 milene som ofte skulle til for å skaffe mat for dagen, sovnet de av utmattelse. Regler var det mindre av, livet var hardt og instinktene styrte flere av handlingene.

Jeg vil på ingen måte forherlige dette harde livet våre forfedre har kjempet seg gjennom. Men noe har vi muligens mistet som er viktig for oss.