Jeg er så forferdelig nedenfor for tiden på grunn av min arbeidssituasjon: Jeg er arbeidsledig og har ingen inntekt. Dagene går, men jeg har ingenting å gjøre. Jeg har lyst til å spare penger til en leilighet, men dette virker som en fjern drøm som aldri kommer til å realiseres. Jeg får nok heller aldri råd til å reise på ferie.

I de siste dagene så har jeg drukket alkohol hver dag, det gjør det litt enklere å leve med håpløsheten. Jeg har også begynt å trekke meg mer og mer bort fra de få vennene som jeg har, da jeg ikke orker å være sosial lengre. Mangelen på sosial kontakt gjør det hele egentlig mye verre, men følelsen av å være en taper er så sterkt at jeg ikke klarer å omgås mine normale venner.

Jeg er 26 år gammel og føler meg alt for gammel til å begynne å omskolere meg. Heller vet jeg ikke hva jeg skulle ha begynt å studere, de eneste som klarer å få jobb nå for tiden er sykepleiere, men jeg tror ikke jeg hadde trivdes i en slik jobb. Det er visstnok også en veldig krevende profesjonsutdannelse, har jeg hørt.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde en jobb, og tjente penger. Det er så forferdelig nedverdigende å ikke ha en jobb, og noe å gjøre på. Jeg misunner virkelig alle dere som har en jobb, håper dere har et godt liv.

Som 26-åring vil du ha et konkurransefortrinn dersom du f.eks. skal studere sammen med folk som kommer rett fra videregående. Hvorfor føler du deg for gammel for omskolering?

Jeg har hatt medstudenter som har vært 30,40 og 50 år når jeg var 15-25. Gikk på videregående med ei på 42. En på 35 også. På høyskoler har jeg vært medstudent med en på 60 år. Veldig berikende for oss yngre, sa de «eldre» hadde faktisk erfaring fra ulike hendelser. Du vil også få kudos for at du som «eldre» tar studier. Jeg var 40 når jeg avsluttet siste utdanning (kombinert med jobb). De litt eldre hadde en helt annen ro og ettertanke, mere praktisk rettet og var ettertraktede fordi de hadde erfaring/livserfaring kontra oss uten all verden av slik erfaring etter studier.

meget bra kommentarer
både frikar og nidelven
les dem grundig/nøye
mye sannhet og fakta
og til ettertanke da
og dropp den alkoholen
den gir deg bare ytterligere
du trenger ikke mer da
prøv å opprettholde det sosiale
masse lykke til ;)

26 år er ikke gammel. Det finnes folk på universitet og høyskole som er oppi 30 årene og 40 årene som jeg vet om. Noen er eldre og.

En tips, alkoholen gjør det ikke bedre, men verre. Tenk på de pengene du bruker på alkoholen, de kunne du brukt til noe annet som ville gjort det meg langsiktig lykkelig. Jeg er litt eldre enn deg og også arbeidsledig og uten alt. Fokuserer det meste på film og serier som holder meg oppe. Og noe personlig utvikling, podcast osv.

Det kan være vanskelig og livet kan forandres plutselig, men det er kanskje i de øyeblikkene vi får sjansen til å komme oss videre og få en fart på en utvikling inni oss selv.

Da jeg først leste innlegget måtte jeg dobbeltsjekke at det ikke var et innlegg jeg tidligere hadde skrevet selv. Jeg er i akkurat samme båt, med arbeidsledigheten, manglende inntekt, kjedsomhet, sosial distanse og alkohol. Det føles håpløst, selv om jeg vet jeg er ung og har et liv foran meg.

Omskolering føles ikke helt riktig for meg heller, og da er det bedre å lå være. 3-5 år på skolebenken for noe man ikke brenner for eller trives med når motivasjonen er lav gir ofte lengre studietid og skyhøy studiegjeld kun for å kanskje ende opp som arbeidsledig likevel. Ikke verdt det ville jeg antatt, selv om det er fristende å bare søke.

Anbefaler å i hvertfall søke nå i vår på utdanning. Du trenger ikke begynne i høst, mén da har du mulighet til å gjøre det.

Jeg gjør kanskje det. Jeg har gjort klar "søknaden". Jeg kan jo bare si nei til plassen om det ikke passer. Men, jeg er redd for å miste hjelp fra NAV og bli avhengig av studielån igjen. Jeg vet om noen som får utbetalt likevel, men jeg vet ikke om jeg er i posisjon til det. Jeg er såpass lunken til utdanning at jeg ikke har forhørt meg med dem om akkurat det, for jeg tviler på at jeg orker.