Jeg uteksaminerte fra universitetet midt under pandemien. Jeg hadde ikke spesielt store forventninger til arbeid før den tid, men mistet det lille av tro og motivasjon av nasjonalt høy arbeidsledighet. Jeg er lite attraktiv hos en arbeidsgiver uten arbeidserfaring og funksjonsnedsettelser, og med økonomisk ustabilitet er det mange som befinner seg på gjerdet.

Jeg er under tiltak fra NAV, en aktivitet jeg er glad jeg har som distraksjon fra en hverdag bestående av dank. På grunn av dem kommer jeg meg opp om morgenen, muligens ut og sjekker status på arbeidsmarkedet. Det har vært vanskelig å finne en motivasjon til å søke, og jeg sliter mer og mer med ideen om arbeid. For selv om jeg ønsker meg en distraksjon fra vonde tanker og andre gjøremål enn tv-titting er jeg usikker på om jeg egentlig hadde mestret en jobb. Jeg kan og vil jobbe, men jeg vet ikke lenger om egentlig er i stand til det.

Tanken er ikke ny. Jeg har vært usikker siden studiestart for fem år siden, men følte meg presset av manglende alternativer. Så begav jeg meg ut på noe halvveis, og er fastlåst med dårlige karakterer og en bachelorgrad på overtid. Helsen, presisheten og arbeidslysten har raknet med dårlige valg, lite stimuli i hverdagen både før og under pandemien og stadige bekreftelser på at jeg ikke duger til noe.

Pandemien vil ta slutt en gang, og arbeidsmarkedet vil kanskje være åpent for meg også. Men, min usikkerhet er et resultat av et 24 år langt helvete, og kan ikke fikses med synkende arbeidsledighet og fremtidig optimisme. Det kan lindre noen smerter, men jeg føler ikke at dette er temporære problemer.

Hvordan høres det i i dine ører «jeg ikke duger til noe»...Utsagnet og tanken din om det er IKKE SANT..Du har klart batchelor uansett overtid eller ej...Det er ikke bare den glatte veien i livet..men mange humper og overbakkerr...Du kan prøve en deltids jobb etterhvert eller noe frivillig organisasjon..delta der som frivillig i butikken(Røde Kors) ,Frivilighets sentralen..Du duger...hvis du tenker du duger..det trenger ikke vare perfekt,store ting men småskritt og små hverdags lyspunkter somgir deg en smule mestring..og mer motivasjon og selvtillit.:)DU ER MeR EN BRA NOK og VERDIFULL.:):)

Jeg jobbet noe frivillig i Røde Kors før pandemien, men har ikke muligheten nå. Det var fint mens det varte, men det gav meg nok ikke helt det jeg forventet.

Du må bare søke på jobber (også de du er overkvalifisert til). Og håpe på det beste.
Ja, pandemien tar kanskje slutt i 2025, men da sitter vi igjen med et ødelagt samfunn.

I mellomtiden kan du søke jobber.

Ja, jeg gjør det, men har mistet motet og troen på at jeg egentlig kan utføre et arbeid i det hele tatt.

Har du vurdert uføretrygd (les: borgerlønn)?

Jeg skulle vel klart å jobbe; jeg er egentlig ganske sikker på at jeg klarer. Jeg må bare komme inn i systemet, og så får jeg eventuelt vurdere det senere. Jeg kvalifiserer ikke til uføretrygd ennå så vidt jeg vet heller.

Jeg angrer ofte på utdannelsen jeg tok. Ikke bare er det snevert, men jeg har også merket hvor vanskelig det er å bevise at jeg kan gjøre en god jobb tross mine fysiske begrensninger. Jeg vet ikke hvorfor jeg studerte det jeg studerte, for jeg hadde passet bedre foran en PC-skjerm, ikke et avtrekkskap eller med potensielt tunge løft. Det hadde nok gjort det lettere å få jobb også.

Jeg orker dog ikke omskolere meg, for jeg tror ikke jeg orker mer av det samme. Jeg har ofte drømmer om at jeg skal finne meg en mer passende jobb på andre måter, men jeg klarer ikke motivere meg til å finne alternative løsninger.

Uføretrygd som nevnt over er uaktuelt. Jeg kan og vil jobbe, men med tiden begynner jeg å tvile på mine evner, samt at avstanden mellom meg og omverdenen føles lengre.

Du burde søke behandling og finne ut hva /hvordan du finner deg selv og din trygghet?Det er ikke så lett å motivere seg alene når man er den negative spiralen og lyset er mer difuss?Det beste du kan starte med er å gå turer daglig(( mulig du finner en gåturgruppe på Frivilighets sentralen?).Det er koronatider,mange mistet jobbene sine ,har mindre eller ikke i det hele tatt nettverk..Ikke gi opp dine håp og drømmer...Det er ingen glatt vei i livet for noen mennesker ...uansett rik eller fattig,uansett alene,ensom eller med nettverk..Vi må løse problemer og våge å kaste oss i utfordringer ..selvom indre uro..Alle mennesker har det..Det gjelder å komme ut av komfortsonen og våge å ta valg og bli trygg i det..Da vokser man på det på alle måter og etterhvert lærer man seg takle valgene med større trygghet og vips...mester man livet mer og mer og blir mer moden ...Stor klem.:)Du er sikkert ung og trenger mer livserfaring og modenhet ..som kommer gjennom valg..å våge slippe kontrollen fra angst og usikerhet og prøve løse problemene vi møter...Den kommer etterhvert...Bare ikke gå glipp muligheter,ha drømmer og våg å prøve og feile..Du lærer alltid noe....For tenk..hva skjer hvis du trekker deg å prøve og utfordre deg pga usikkerhet for nye ting(alle føler en hvis uro når de skal utfordre seg på nye ting?)..Hva skjer hvis du blir passiv for å prøve?Da øker frykten og usikkerheten ennå mer og til slutt blir du deprimert og får negativ selvbilde pga at du tror du er ikke bra nok..?Er det bra?NEI..Fordi i virkeligheten du har ikke ens prøvd..fordi du tror du ikke klarer?FALSK TANKE..SOM SKAPER FALSK FØLELSE(jeg er ikke bra nok ER FALSK !!!! Sannheten er: du er mer en bra nok!:)Klem og en sollskinns vei ønsker jeg deg