Dette er veldig sårbart men i det siste har jeg tenkt så fryktelig mye på død og liv. Jeg er 27 år.. og jeg har tenkt mye på at jeg ikke ønsker hjelp fra psykologer mer, hvis jeg skal ha hjelp, vil jeg at det skal være dødshjelp...eller at jeg hadde blitt "adoptert" av en annen familie, helst i ett annet land enn Norge..

Hei du.

Det virker som du har det skikkelig tøft. Du skriver at du vil ha dødshjelp, eller at du hadde blitt adoptert av en annen familie, helst i et annet land. Da tenker jeg at du sliter her i Norge. Lurer på om du sliter med familien din her eller at du trenger å komme deg et annet sted.
Kan kjenne meg igjen i å ha behov både for å bli adoptert og å komme til et annet land enn Norge og i en annen kultur. Men det henger vel sammen med at du sliter her..
Fint at du skriver, men kanskje du kan skrive privat til sidetmedord også? Tenker bare du sikkert har en del du trenger å få ut
Ja du viser deg sårbar.. De sier det ofte er det som må til, og vi har heldigvis nick her..
Jeg har også vist meg sårbar i drt siste, og det føles veldig ubehagelig, men er kanskje også den eneste måten at man kan få hjelp..

Psykologer er oppskrytt..

Mente ikke å bagatellisere det du sliter med! Ville bare svare deg nå siden jeg synes du fortjener et svar!
Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive angående det med dødshjelp. Kanskje du får flere svar etter hvert.
Trist at du har det slik.

Hei. Oppfattet det ikke som bagatellisering, så det går bra.

Akkurat nå føles det like oppskrytt å sende privat melding til sidemedord som å gå til psykolog.

Jeg har prøvd å ta ett valg om noe stort i lang tid. Det handler om å kutte kontakt med familien min, for å se om ting kan bli bedre da. For alt annet er prøvd. Jeg har til og med blitt uføretrygdet, men har det fortsatt like ille bortsett fra at det økonomiske- og jobbpresset er borte nå.

Familie er ofte det værste man har, og verre blir det av at "alle" mener familie er så verdifullt.
Vi velger ikke våre slektninger, men vi kan heldigvis velge dem bort.
Ofte best å bare flytte til et annet sted, langt nok unna til at dagsturer er lite aktuelt, gradvis slutte å ta telefonen, ikke invitere selv og finne unnskyldninger eller begrunnelser for å utebli fra ting man blir invitert til.
Å initiere et "oppgjør" bare for å fremkalle brudd skaper ofte konflikter som ikke gjør godt for noen. Oppgjør passer best når man har klart for seg hva man ønsker oppnå, og avstand nok til å vurdere om ønsket er realistisk.
Det er viktig å kjenne på magefølelsen. Sier den at dette er usunt, så er det antakelig det. Sier den at disse menneskene trenger jeg i livet mitt, så gjør jeg sannsynligvis det.
Lykke til med valget.

Skjønner det med at det føles like oppskrytt å sende privat melding på sidetmedord som å gå til psykolog. Det kan være det iblant dessverre.

Jeg er også ufør. Og akkurat nå går jeg på et lavterskeltilbud og føler at jeg ikke har fått til noe særlig her i livet. For noen dager siden følte jeg at jeg ikke hadde fått til noen ting, og noen få dager før det følte jeg jeg var i fullstendig krise, og jeg vil ikke fortelle noe mer om det. Akkurat nå prøver jeg å få til et "lavterskel- liv" som går ut på å komme meg ut på lavterskel- tilbud og på trening hver dag i romjula. Jeg driver med det samme tullete dataspillet på mobilen hver kveld. Men likevel.. jeg prøver å tenke at man må begynne der man er og med det en kan selv om det er fullstendig på feil planet enn den planeten jeg alltid har ønsket å være på.

Familie er ikke lett. Min familie har jeg måtte holde meg unna i jula, men jeg prøver å ikke få helt panikk for det. Man føler at man bør ha bra kontakt med de, men det er det mange som ikke har..

Jeg håper virkelig at ting går bitte litt framover med deg på en eller annen måte, men skjønner at du føler alt er prøvd.

Jeg vurderte til og med å skaffe meg besøksvenn i Røde Kors. Slikt må jeg innrømme at jeg synes er flaut.
Jeg har venner, men de er ikke de beste heller..

Du kan legge meg til som venn viss du vil. Skulle ønske jeg kunne støtte deg på et eller annet vis..