Jeg har vært i et forhold i snart 4år, fikk barn nå nyss, kjøpt hus pusset opp, samboer har jobber fullt med sjefsjobb, jeg studerer til ingeniør, har igjen et år . Jeg finner ikke tilbake til hvem jeg var og hva jeg virkelig vil med henne, burde jeg ta antidepressiva for å få tankene på rett kjør? Det blir så ille at jeg ikke fungerer, tom på energi, vil bare sove, alt jeg elsker får jeg ikke gjort. Har ingen spesiell glede over barnet igrunn heller. Desperat mann

Hei.

Du har typisk depresive symptomer.

Jeg begynte nå å se på et selvhjelpsprogram om depresjon. Veldig interessant og nyttig, og jeg vil anbefale deg det.

Det handler om å bryte den negative sirkelen man er i som deprimert, gjennom adferdsaktivering. Den gir og en veldig god forklaring på hva depresjon er for noe.

Se på: https://psykologiskveiledning.com/
Selvhjelpsprogrammene er og støttet og psykisk helse (som støtter og si det med ord).

Noe du kan spørre deg selv, er det noe som ville ha gjort deg glad nå eller som ville gjort at du følte deg bedre? Sånn f.eks. hvis du forandret på noe i livet ditt.

Ja, barnet er uskyldig, og hvis det fortsetter veldig lenge (mange år) uten at det går over eller du får hjelp, så kan det være skadelig for forholdet dere i mellom, men jeg regner med at mora har interesse for barnet..? Og jeg tenker at du ikke bør få dårlig samvittighet ovenfor barnet akkurat nå, at det ikke vil hjelpe deg noe å ha det. Det er lov å være deprimert, du har jo og hatt en del forandringer i livet ditt nå. Men det finnes måter å komme seg ut av depresjonen uten bruk av antidepressiva.

Ja, man har et ansvar for barnet og for å få hjelp. Jeg tror da at det går an å rette opp ting senere og, at ikke alt vil gå i dass om man ikke greier å være tilstede den første tida i barnet sitt liv. Det er ikke uvanlig at mødre kan få fødselsdepresjon, og det kan vel ramme fedre og, eller...? Livet blir jo snudd på hodet, og man har gjerne hatt store forventninger til det, og så blir det ikke helt som tenkt...?

Men uansett hvem av foreldrene som har problemer, eller når det skulle være at en får det, så er jeg enig i at man bør søke og få hjelp og en løsning, for barnet sitt skyld, slik at en kan være til stede for barnet. Det er jo og synd å gå glipp av, både for en selv og barnet, tid og gleder sammen med barnet.

Barn kan da leve godt på en god forelder, det har jeg lært av Hedvig Montgomery (vi har via jobben vært på foredrag med henne). Eller hvis man har foreldre som ikke greier å engasjere seg emosjonelt i barna sine, av ulike grunner, og selv om de selv skulle ønske de kunne gjøre det (emosjonell omsorgssvikt) kan få tilførsel det andre steder fra, som f.eks. i barnehagen. Se:
https://www.stinesofiesstiftelse.no/aktuelt/emosjonell-omsorgssvikt?fbclid=IwAR3zVS1wx0hWN9VeFMy7KgxAf4c40eIECM0sNr8smJe3Uq4EZO-Cea6rFds

Jeg forstår da at *du selv har opplevd noe som har preget deg. *Du jeg skrev dette svaret til, har slettet innleggingene dine...? Så jeg vet ikke brukernavnet ditt.

Takk for tilbakemelding. Det er det jeg er veldig redd for, når jeg blir veldig nedstemt, tar jeg meg selv i å ikke vise så mye entusiasme for barnet, det urovekkende. Er vanligvis ikke slik

Hvis man blir deprimert, så blir man slik man vanligvis ikke er, og det kan være skremmende, særlig å føle så lite interesse for barnet.

Du ønsker å gjøre noe med det, og det er bra:)

Du må liksom få deg selv i gang igjen, prøve å gjøre ting som gir deg energi og glede igjen. Jeg håper du sjekker ut selvhjelpsvideoene:)