Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Alt, sånn egentlig

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Alt, sånn egentlig

juli 28 2016 - 18:09
Dette innlegget kommer til å være veldig rotete så sorry for det.

Men liksom hei! Jeg er en jente på 17 år som ikke vil ha et eneste "du er så ung alt blir bedre" svar! Jeg har vert deprimert i syv(kanskje seks? husker ikke akkurat) år, og har hatt angst omtrent like lenge. Jeg bor med moren min, kona hennes, og den nyfødte dattera deres. Jeg har tre andre søstre og, men to av dem bor med faren min på andre siden av landet, og den siste bor i fosterhjem. Ikke vet jeg hvorfor jeg skriver dette men jeg følte vel at jeg måtte introdusere meg?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, det føles ut som alt jeg gjør blir feil, og at jeg bare burde gi opp. Jeg vet ikke engang hva jeg skal skrive her for det er så mye dritt jeg har gjort.

Det som plager meg mest er vel at jeg er den absolutt værste vennen du kunne sett for deg. Ikke greier jeg å holde på hemmeligheter, ikke gidder jeg å komme på besøk så ofte, og jeg er så grusomt kjedelig at når vi først snakker så skulle du nok egentlig ønske at vi ikke gjorde det. Bestevennen min (eller, den gamle bestevennen min?) er og begynt å trekke seg unna, og det og er jo selvsagt min feil (vi hadde sex og nå angrer han), og de andre vennene mine vil heller vere med den eldste søstra mi enn meg. To av dem snakker bare med meg dersom de må (bursdager og felles besøk og sånn), og den siste vennen min har meg på en solid sjetteplass på "vennelista" si.

Jeg har heller ikke peiling på hva jeg skal gjøre når skolen starter igjen ettersom jeg kommer til å komme i klasse med de som er et år yngre enn meg, aka de som mobbet søstra mi så hun ble deprimert og nekta å gå på skolen, i tillegg til at skole generelt er drittskummelt siden 1) jeg er drittstygg og ekkel og blir alltid "den personen" i klassen som ingen liker og alle unngår som pesten 2) jeg får enormt med panikkanfall under prøver og dersom jeg må presentere noe for klassen, og 3) jeg kan ikke ha gym pga kronisk sykdom, og alle går utifra at det er fordi jeg bare er lat og det at jeg er overvektig hjelper heller ikke på og de ler alltid når jeg bare sitter der på siden og ser på og vis jeg får sånn eget opplegg så ler de iallefall og tenker at vanlig gym blir for slitsomt for meg og det er så ekkelt??

Så må vi jo såklart ikke glemme at jeg sover omtrent 3 timer per natt, at jeg aldri greier å huske noenting, og at alt generelt føles helt jævlig ut? Det kjennes ut som jeg er et spøkelse eller noe, og at jeg har et stort hull i brystet, og jeg klarer bare ikke dette lenger? Mamma er skuffa over meg, vennene mine kommer nok til å gi opp med meg snart, vi sliter økonomisk og jeg hjelper jo ikke på med all den medisinen og all den maten og alt annet jeg trenger, pappa har jeg ikke snakka med på snart et år, familien min hater meg fordi jeg er sånn en "feminazi" som bare snakker dritt om de når de deler "meningene sine", og det er faktisk ikke noe håp for meg?

90% av tiden min bruker jeg på datan, de andre 10 er delt mellom soving, film-seing, og kleine små samtaler med vennene mine der de forteller om hvor fantastisk livene deres er. Jeg er ubrukelig og har ikke noe framtid. Ikke kommer jeg til å få en givende og god karriere, ikke kommer noen til å gidde å vere venn med meg, ingen in their right mind kommer noen gang til å ville bli ilag med meg, og jeg greier ikke engang å se meg selv i speilet.

Jeg er bare så lei og jeg har så lyst å gi opp men jeg er så gla i dem selv om de ikke er gla i meg? Og jeg vet de blir sinte vis jeg tar selvmord og jeg vil bare at de skal vere glade og lykkelige. Jeg er så trøtt og ingenting gir mening lenger. Jeg føler at jeg ikke fortjener å vere lykkelig, og jeg orker ikke slite meg gjennom hver dag for så å dø om 50 år, ulykkelig og like deprimert som jeg er i dag.

Jeg har gått til psykolog i snart fem år tror jeg, og hun er koslig og sånn, men det hjelper ikke? Jeg hadde tatt selvmord for flere år siden hadde det ikke vert for vennene mine, og selv om jeg er så gla i dem at jeg ikke engang vet hvordan jeg skal få forklart det så vet jeg at jeg egentlig bare er en byrde, og at de hadde vert lykkeligere om de aldri hadde møtt meg. Jeg vil bare bli bedre så de kan få en venn de fortjener og ikke dette vraket som jeg er nå? men det kommer aldri til å skje, jeg husker ikke engang hvordan det er å ikke vere deprimert. Jeg vet ikke hvem jeg er uten depresjon og angst? De fortjener så mye mer men jeg er så gla i dem og så egoistisk at jeg ikke klarer å kutte dem ut av livet mitt.

Hvordan kan jeg ever ha det noenlunde bra når jeg ikke engang klarer å gå en dag uten å ville kaste meg utfor et stup? Jeg føler meg så egoistisk for at jeg ikke engang klarer å vere en god datter/venn/student/whatever. Jeg klarer ikke late som engang.

Jeg vet ikke hvor jeg skal med dette og jeg tror ikke dette var det jeg egentlig skulle snakke om men det var da dette som skjedde.. jaja.
Avatar

Kjære deg....

juli 28 2016 - 18:34
Du høres jo ut som om du har det fryktelig vondt, og at du lider av veldig stor sjølforakt. Jeg tror at du må begynne med å snakke litt finere til deg sjøl. Jeg tror du er et godt menneske som vil andre vel, sånn høres det iallfall ut, og da er du en god venn. Du sier jo selv at du er glad i vennene dine. Er du så sikker på at de ikke er glad i deg? Ofte så er vi sjøl våre verste fiender, og så tror vi at andre mener det samme om oss. Men det er trist å høre at du ikke har det så bra på skolen. Har du snakket med læreren om det? Kanskje han/hun kan hjelpe deg? Nei, jeg tror ikke nødvendigvis at en psykolog kan rydde opp i alt...ofte kan det være like bra å snakke direkte med dem man har problemer med, eller andre rundt som kan støtte deg og hjelpe deg og kanskje gi noen råd. Fint at du skriver her. Kanskje det kan kommet tips og råd fra flere. Jeg er ellers enig med deg i at det er en floskel å si at alt blir bedre når du blir noen år eldre. Det er ingen automatikk i det. Men man kan langt på vei skritt for skritt hjelpe seg selv om man gjør "de riktige tingene". Jeg synes forresten at du skriver bra, så du klarer deg antakelig godt på skolen, og det er iallfall bra!
Avatar

Re: Alt, sånn egentlig

juli 28 2016 - 20:36
Først av alt, en stor nettklem til deg. *klem* Det er ikke lett å skulle møte dagen med de tankene du har om deg selv. Du er akkurat som meg, du er ufattelig hard mot deg selv og klarer ikke å se deg selv som andre gjør det. Hadde jeg spurt vennene dine ville de ha sagt at de er like glade i deg som du er i dem. Etter et par år i terapi har jeg klart å tro på at andre faktisk bryr seg om meg, men på de mørkeste dagene er jeg overbevist om at jeg er en byrde for dem.

Hva snakker du og psykologen om? Kan dere legge fra dere alt som er vanskelig, og heller fokusere på å finne de gode tingene i livet? Jeg tvinger meg selv til å legge merke til solnedgangen, en vakker blomst, duften av nystekt brød, katten som ligger på fanget mitt og maler, og i de øyeblikkene klarer jeg å glemme alt det vonde. Da kjenner jeg at jeg faktisk lever, ikke bare eksisterer. Få flere slike øyeblikk inn i dagene dine, og fokuset ditt vil langsomt snu. Det blir bedre. Jeg lover.
Til forsiden