Jeg er en 17 år gammel jente som sliter med depresjon. Hver eneste dag er tung, jeg er helt tom og har ingen motivasjon til å gjøre noe. Helt vanlige ting som å bare komme meg opp av senga eller ta en dusj føles helt umulig. Jeg har ikke glede av noe. Helst vil jeg bare ligge i senga hele dagen og isolere meg fra alle. Jeg er bare så sliten og tom, og alt føles helt grått. Ingenting gir meg glede. Jeg har hatt det sånn i snart 4 år nå, og ting blir ikke bedre. Jeg pleide å elske skolen og ha toppkarakterer, men nå mislykkes jeg helt fordi jeg ikke klarer å fokusere eller konsentrere meg. Jeg klarer rett og slett ikke gjøre noe lenger. Jeg føler meg så mislykket. Jeg er en person som liker å holde ting veldig for meg selv, så jeg har gått rundt med dette veldig lenge uten å snakke med noen om det. Mamma og pappa har bare trodd at jeg er lat og ikke gidder ting. Men til slutt, nå for et par uker siden fortalte jeg dem alt og de fikk helt sjokk. De bestemte seg for at de skulle "fikse problemet." Så vi dro til legen og jeg forklarte hvordan jeg følte det. Hun sa det kunne komme av vitaminmangel osv., så jeg tok blodprøve men resultatene var helt fine. Jeg fikk sovetabletter fordi jeg også sliter med å sove om nettene, og hun henviste meg til sånn samtale med en profosjonell, men siden det er ferie ogsånt så kan det ta en stund før det faktisk blir noe av det. Jeg tok også en sånn test med spm om depresjon, og hun sa det virket veldig som om jeg var deprimert. Hun ville vente med å gi meg anti depressiva og se om sovetablettene og jeg på egen hånd kunne prøve å fikse det først. Men jeg kan ikke så mye om alt dette her og jeg føler meg veldig alene og som om det er noe galt med meg som person. Alt er bare så tungt og jeg skulle ønske jeg hadde litt energi. Det er så mange ting jeg vil gjøre som jeg bare ikke klarer. Tenkte kanskje noen her kunne gi meg litt tips eller fortelle litt om sin egen depresjon så jeg ikke følte meg så alene med alt dette.

Du er helt klart ikke alene om å ha det sånn. 4 år er en god stund da når du er så ung. Er selv godt voksen men har opplevd det samme som deg.
Til meg har dette kommet snikende over flere år helt til jeg til slutt skjønte at det var depresjon. Har jobbet hele tiden men når jeg kom hjem lå jeg for det meste på sofan og orket ikke tanken på å gjøre noe. Jeg har bare ett par venner men har ikke fortalt noen om dette. Orket ikke lage skikkelig middag lenger eller å holde huset i orden. Har nå ikke støvsugd eller vasken på snart ett år. Ser det er rotete men klarer liksom ikke å gjøre noe med det. Jeg har det sånn som deg da med store vansker og konsentrere seg fokusere på ting og hukommelsen er veldig dårlig.
For snart ett år siden tok jeg mot til meg og gikk til fastlegen. For å huske noe av det jeg slet med skrev jeg det ned stikkord på et ark så han fikk lese hvordan jeg følte meg. Han sa det helt klart var depresjon og skrev ut antidepressiva. Startet med det men ble ikke merkbart bedre. Økte dosen til max men liten virkning. I mai fikk jeg en ny type og fikk litt bedring på noen områder. Orker litt mer nå men har ofte nedturer deg jeg ser liten vist å leve lenger. Sånt sliter når en i tillegg må spille skuespill overfor de på jobb og andre så de tror jeg er frisk. Har nå fått time på DPS og skal dit første gang på tirsdag.Ser litt frem til det og håper det kan bli bedre for meg.
I det minste har jeg noen å snakke med og som ikke minst skjønner problemene vi som har depresjon sliter med.
Hos meg er det nok mobbingen og utfrysingen på skolen som ligger bak problemene mine.Jeg fikk ingen venner der og har ikke kontakt med noen jeg gikk på skole med i 9 år. Jeg å føler meg veldig mislykket og utenfor "det gode selskap". Jeg mangler liksom mye av det andre har som egen familie og barn. Sosial angst spiller å inn da jeg ikke tørr ta kontakt med folk og damer spesielt. Tror bare jeg blir avvist av alle sånn som jeg opplevde fra jeg var 6 til 15 år.
Håper du snarest får tatt kontakt med lege og får den behandlingen du fortjener. Du er jo ennå ung så ved snarlig hjelp blir du nok frisk:) Veldig flott at du har fortalt det til dine foreldre og du bør "mas" litt på dem om å få kommet deg til lege.
Håper du snart blir frisk da.
Bare ta kontakt om du lurer på noe om sykdommen

Hei der :)
Du er fortsatt ung, du er vel på det stadie der du går på skule og tar utdanninga di tenker eg, men uansett...ung eller gammel..kenn bryr seg i ka slags alder du er i. Depresjon kommer i uansett ka slags alder..du gidd ikke gjere nokke, du gjer kanskje dei samme tinga igjen og igjen... kjedlig...en blir lei..
Du blir sett ned på, du blir mobba på skulen..som hemmer deg når du blir eldre.. og du orker ingenting.. .
En ting eg har lært er at folk tener for mykje på det negativet.. folk har slutta å åpne opp øynen sine. Kanskje dere ikke ser på dette slik som eg gjer det, men sli som eg ser det.. uansett ka alder du er i, uansett ka slags sydom , uansett korsen du ser ut..uansett ka slags situasjon du er oppi... du selv lager dine egne valg, du selv har mulighetene framfor deg... folk har slutta å drømme fordi folk har snakka ned på dem så mykje at dei selv har slutta å åpne opp øynene og se at du har alle slags muligheter og la dine ønsker komme oppi virkelighet. Livet kan vær ganske kjedlig , koffor? Fordi du ikke har sett og opplevd mulighetene som finns der ute for deg. Og det å føle seg mislykket.. koffor føler du deg mislykket, men vet du ka på en måte er det bra å føle seg mislykket, for der en føle seg mislykket vil en og så føle seg lykket så lenge du ser mulighetene foran deg, tenk på alt du kan gjere her og no, livet er ganske fascinerende når du åpner opp øynene dine og se mulighetene dine, der finns alltid muligheter uansett , spørsmålet er bare ka slags muligheter vil du selv velge :)

Mine første tanker basert på erfaring med andre;

Tabletter etc liker jeg dårlig hvis ikke det er kjemisk ubalanse som skaper depresjonen. Hvis det er ting du har opplevd, noe tidligere de siste 4 årene som endret livet ditt, kan være hva som helst i din alder egentlig. Ofte føles det for unge mye tyngre enn tilsvarende for eldre derfor jeg skriver det.
Hvis det er episoder, eller andre ting som har gjort det slik så bør en løse opp i det før en medisinerer det, for da tenker jeg at man gjør en overfladisk fix på problemet, mens det egentlige problemet blir der om du forstår?

Er det noe spesielle ting som gjør ting tyngre enn andre?

Når det er sagt - det er ikke noe galt med deg om du har det tyngre, mange har det, forbausende mange egentlig. Det kan være mange grunner til at mange sliter, hvordan samfunnet er, kravene en møter, de sosiale kravene alene osv. Selv voksne sliter under de "krav" en opplever i samfunnet. Jeg feks hater juli måned pga sommerferie, jeg begriper ikke hva jeg skal bruke sommerferien min på når jeg er singel.


En ide kan være å skrive ned følelsene dine, skriv hva som helst, bare når du føler deg tung så beskriv følelsene på et ark, kanskje det gjør ting enklere. Om du har foreldre du kan snakke med og være åpen med så kan det være de forstår mer og kan hjelpe.

Hva angår søvn, prøv kanskje å få et fast søvnmønster, det vil suge hardt de første dagene om ikke ukene, men feks legge seg 23 og stå opp 07, eller 22 og opp 06 så får du i hvert fall 8 timer søvn, og det kan kanskje være en start?