Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Alt er håpløst

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Alt er håpløst

mars 6 2017 - 20:40
Jeg er en jente på 15 år og ble diagnostisert deprimert, for to år siden. Før var veldig suicidal, kutta meg og gråt mye. Jeg har det fortsatt sånn, men de følelsene har egt blitt litt dempa i det siste. Før tenkte jeg mye på hva som hadde skjedd, hvordan jeg hadde det, hva jeg følte, osv, mens nå er jeg bare lei. Lei av alt. Jeg tenker bare at det er ikke mer for meg å gjøre. Livet har ingen mening.
Jeg tenker mye på å dø. Jeg ar ikke en konstant tanke om at jeg må dø hele tida. Hver gang det kommer en bil på veien, tenker jeg ikke at jeg vil hoppe foran den. Jeg tenker bare på det å dø. Jeg har et bilde i hodet som går om og om igjen. Jeg sitter i dusjen med kutt i håndleddene mine. Kjenner at alle de vonde følelsene mine "lekker" ut av meg og blir borte. Jeg dør etter noen timer.

Lekser, jobb, skole, bursdager... Det betyr ingen ting. Å få seg jobb når jeg blir eldre har ingen mening. Ektefelle. Barn. Alt virker bare så håpløst. Jeg elsker barn og kunne tenke meg å få alt det der, men jeg kjenner at jeg kan dø nå. Hadde jeg hatt valget mellom å leve videre eller dø uten at noen ble lei seg, ville jeg valgt å dø.

Noen flere som føler det sånn?
(Jeg er ikke så god til å forklare "følelser" og sånt, men prøvde)
Avatar

Re: Alt er håpløst

mars 7 2017 - 01:01
Jeg syns du er flink til å forklare følelser.
Og selv om det bildet du beskriver av deg selv i dusjen der alle vonde følelser bare lekker ut av deg er et veldig skremmende bilde, så forstår jeg godt hva du mener.

Men det er ikke godt å føle det slik, og du fortjener ikke å ha det så vondt. Og når du skriver at du bare er 15 år gammel så ser jeg tilbake på den tiden da jeg selv var 15 år gammel og tenker at det var en skikkelig kjip tid. Men jeg tenker det vil bli bedre for deg igjen. Helt sikkert! Det blir alltid bedre igjen. Og nå begynner du også å bli så gammel at du etterhvert kan få mer og mer kontroll over ditt eget liv. Og det er en digg følelse å kunne bestemme mer selv:) Når jeg var 15 følte jeg meg maktesløs og ensom. Helt fanget i et liv jeg ikke følte var mitt. Og jeg snakket ikke med noen om det.

Har du noen du kan snakke med hjemme? Noen du kan fortelle dette til? Det du har skrevet her på forumet, kan du dele det med en lærer,helsesøster,familie eller noen andre?
Jeg tenkte også mye på døden i tenårene, men det var sjeldent jeg delte dette med noen. Er det noen du føler du kan stole nok på hjemme til å dele dette med? Uansett så er det veldig fint at du deler dette på forumet.

Du trenger ikke å vite nå hva som betyr noe. Ingen vet egentlig hva som betyr noe. Det finnes ingen fasit. Vi er ikke født med en bruksanvisning og det ingenting du må gjøre.

Og selv om det føles som om denne håpløsheten aldri vil gå over, så vil den det. før eller siden. Helt sikkert. Og det som er tungt og vanskelig vil også bli enklere å takle når du blir eldre.
Og selv om du kanskje må gjøre lekser og må finne en deltidsjobb når du blir eldre og må ditt og datt, så er det ikke krise om planen går skeis. Så en artikkel på nett om ei som i stedet for å ta videregående på normerert tid heller droppa ut og begynte å jobbe i barnehage. Etterhvert ble hun deltidsstudent samtidig som hun fortsatte å jobbe i barnehagen.
Og det er bare en av mange måter å gjøre det på. Noen flytter inn i skogen og får 50 katter. Andre bor i en båt. Og noen gjør ingenting. Fasiten eksisterer ikke.

Føler du deg ensom? Finnes det mennekser eller miljøer du kan oppsøke som du kunne tenkt deg å være en del av? Ta en sjanse.

Har du noen anelse om hvorfor du føler det så tungt. Er det noe som har skjedd i livet ditt? Uansett så er det ikke din feil. Iallefall ikke når du er så ung.

Vil også anbefale å bli litt sinna. Bare si faaaen litt oftere uten å føle på dårlig samvittighet etterpå. Bare bli sinna uten å bli skamfull etterpå. Helt greit. Du trenger ikke å bli sinna på deg selv eller skade deg selv. Ok nå vet jeg ikke helt hva jeg prater om for jeg har aldri kutta meg selv og vet ikke hvordan det er. Men det høres ut som om du er i en prosess. Du gikk fra selvskading og gråting til å føle at alt er håpløst og meningsløst. så det er en utvikling. Du endrer deg,

Du kan gi opp litt av og til, men ikke gi opp helt riktig enda.
Du trenger ikke å dø. Og det gjør jææææævlig vondt. Men det går over. Og selv om det føles som om du ikke tåler mer smerte nå, så hold ut og fjern alle krava til deg selv. ingen krav, bare flyte rundt til smerten slipper taket.
Avatar

Re: Alt er håpløst

mars 24 2017 - 12:00
linn_thea02,
jeg syns du skriver og forklarer fint om hvordan du har det. Det å føle at ting er meningsløst, er ikke godt og kan være skremmende. Det syns hvertfall jeg. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg har utfordringer med angst og depresjon, og har perioder der livet føles meningsløst. Det som jeg opplever som vanskelig, er at følelsen av meningsløshet gir grobunn for så mange nye vanskelige tanker, og som til tider forvirrer meg. Jeg har lært meg, men må minne meg selv på dette når det skjer, at følelsen av meningsløshet ikke nødvendigvis er "sann". Altså, det er slik jeg opplever og føler det der og da, men depresjonen og følelsen av meningsløshet er som et slags "briller" jeg har på meg (ufrivillig).

Jeg kjenner deg ikke og vet ikke så mye om deg, men jeg har noen tanker jeg kan dele med deg, og kanskje noen av de kan hjelpe deg.

Det er godt å føle at man har noen å dele vanskelige ting/tanker/følelser med. Og her har du jo allerede tatt en skritt med å dele tankene dine:) Så det forteller meg at du tar deg selv på alvor, og det er bra! Jeg vil også anbefale å forteller en voksne du stoler på hvordan du har det. Og hvis du syns det er vanskelig å fortelle, kan du jo vise teksten du har skrevet? Da jeg var på din alder, turte jeg ikke å snakke med noen. Jeg var veldig nær noen ganger, men turte aldri å ta det siste skrittet. Det angrer jeg på idag, for da hadde jeg kunnet få støtte tidligere. Jeg heier på deg:)

Som sagt fungerer depresjon som et par briller som kan påvirke tanker og følelsene våre, slik at ting vi normalt ville likt og tidligere har likt, med ett fremstår som håpløst og meningsløst. Det er da lett å få tanker som du har. Jeg vil bare at du skal vite at depresjonens påvirkning på tanker og følelser, ikke er til å stole på. Jeg har lært meg å kjenne igjen mine tanker om håpløshet, og være litt kritisk til dem. Kan dette være til hjelp? Forsøke å se dem på avstand, som en "gjest" du ikke har invitert og som du ikke tar notis av? Dette høres kanskje litt rart ut, men klarer du å skape en avstand mellom deg og tankene/følelsene som er meningsløse, vil de heller ikke få så tak på deg.

For meg hjelper det å gjøre noe, hva som helst, som kan gi deg litt glede. Kanskje det er mange ting som du tidligere har gledet deg over, men som du nå ikke kjenner samme glede for. Det handler om å finne noe, hva som helst, liten eller stor ting, som kan gi deg et øyeblikk (eller mer) av gode følelser. For meg kan en kopp med te og en sjokoladebit :) gi meg en god følelse når mye annet virker håpløst. Jo mer av dette du får, jo mindre rom og makt vil de håpløse tankene og følelsene få.

Da jeg var ung, og til tider nå (jeg er midt i 30 årene), kunne jeg også få følelsen av at ting er meningsløst. Men nå har jeg lært meg å ikke bry meg ikke like mye om dem, jeg kan tenke åja, der er du igjen. Og da jeg var på samme alder som deg, tenkte jeg at det er så mye i livet jeg ikke har opplevd ennå,og hadde som deg ønske om barn og alt det der. Det hjalp meg med å fokusere. Du skriver at du egentlig elsker barn og kunne tenkt deg å få alt det der. Det sier meg at du fortsatt har mye du har lyst å oppleve. Ikke la depresjonen få deg til å tvile hva du egentlig vil oppleve i livet ditt:)

Du er ikke alene med tankene dine. Det ble langt svar fra meg, men håper noe av det treffer og hjelper deg:)



Til forsiden