Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Aldri føltes så håpløst

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Aldri føltes så håpløst

feb 24 2017 - 21:56
Hei. Jeg kjente behov for å skrive litt om hvordan ting har vært i det siste, fordi det har vært nokså tungt. Jeg pleide å skrive dagbok, men har gitt det opp fordi jeg ikke ønsker noen skriftlige bevis på hvordan dette har vært. Så, jeg prøver her, fordi det føles litt mindre formelt. I tillegg hjelper det kanskje at noen leser det.

Jeg har gjennomgått noen tunge perioder i mitt liv, men ingenting kan måle seg med den jeg er i nå. Depresjonen har aldri vært verre enn den har vært de siste månedene. Jeg har gått med konstante selvmordstanker som har utviklet seg til detaljerte planer, har skrevet uttallige avskjedsbrev, og generelt vært svært nedstemt. I tillegg har jeg intense gråteanfall der følelsene blir så smertefulle at jeg ender meg å ligge på gulvet og skrike av full hals. Som sagt har det vært ille en god stund, men så valgte BUP for noen uker siden å avslutte behandling midt oppi dette (jeg er 18), noe som selvfølgelig forverret situasjonen til det maksimale.

Behandleren min på BUP har liksom vært den som har holdt meg gående. Uansett hvor jævlig jeg har hatt det har jeg i det minste hatt henne å komme til. Hun har møtt meg med et smil, gode ord og varme klemmer i et år, og nå er hun plutselig borte. Helt uten videre. Hun var den som ga meg håp, den eneste jeg har hatt tiltro til og følt jeg har kunnet stole på. Jeg er så ekstremt knyttet til henne, og i løpet av et øyeblikk fikk jeg vite at behandlingen var avsluttet. Jeg føler meg så sviktet. Jeg har fått tilbud om overførsel til DPS, men har ikke ønsket det fordi jeg ikke orker å starte på nytt. Dette har utløst ting jeg ikke engang kan beskrive. Jeg har vært frem og tilbake på legevakta på grunn av selvmordsfare, brutt sammen midt på gata i byen i panikk, og bare vært i fullstendig krise. AAT på DPS har blitt koblet inn fordi jeg ikke har hatt annet valg. Jeg valgte til slutt å dra hjemmefra fordi det å være der ble for smertefullt, så jeg hadde noen dager der jeg bare vandret rundt i byen til jeg fant et sted å sove. Med andre ord er livet håpløst.

Dessuten er jeg usikker på om jeg ønsker hjelp. Jeg ønsker egentlig ikke å bli bedre - jeg ønsker å dø. Det er vanskelig å ta steg som skal bedre situasjonen når ditt største ønske er å slippe å eksistere. Men så har jeg ennå ikke greid å gjennomføre selvmord, selv om jeg har bestemt meg flere ganger. Planen var å gjøre det i kveld/helga (jeg legger planer hele tiden), men jeg vet jo ikke hva som skjer. Jeg vil jo ikke såre menneskene i livet mitt, selv om jeg kjenner at jeg vil straffe dem som har gjort det verre for meg nå. Dessuten vil jeg jo oppleve å fullføre VGS og ha russetid. Men altså, det går ikke an å leve slik det er nå. Møter med AAT, leger osv. hjelper ikke, ingenting hjelper, jeg vil gi opp. Verden er for grusom. Jeg vet jeg ikke har prøvd alt ennå, men jeg tror faktisk ikke jeg har mer kamp igjen i meg.

Beklager lang og negativ tekst, men jeg måtte få det ut. Håper noen tok seg tid til å lese likevel.
Avatar

Re: Aldri ...

feb 26 2017 - 11:19
Kanskje du finn nokon eller noko til erstatning for den behandlinga du miste. Sjølv om det ikkje er noko fullgodt kan det vere at du finn lyspunkt i kvardagen.
Avatar

Re: Aldri føltes så håpløst

feb 26 2017 - 11:55
Uansett hvor håpløst alt føles nå, så kan det bli bedre - du er mye sterkere enn du tror! Jeg har troa!
Avatar

Re: Aldri føltes så håpløst

feb 26 2017 - 13:23
"Jeg har gjennomgått noen tunge perioder i mitt liv, men ingenting kan måle seg med den jeg er i nå."

"Dessuten er jeg usikker på om jeg ønsker hjelp. Jeg ønsker egentlig ikke å bli bedre - jeg ønsker å dø. Det er vanskelig å ta steg som skal bedre situasjonen når ditt største ønske er å slippe å eksistere. Men så har jeg ennå ikke greid å gjennomføre selvmord, selv om jeg har bestemt meg flere ganger."

"Jeg vil gi opp. Verden er for grusom. Jeg vet jeg ikke har prøvd alt ennå, men jeg tror faktisk ikke jeg har mer kamp igjen i meg."

Jeg vet nøyaktig hvordan det er... Takk for at du satte ord på det :)
Avatar

Re: Aldri føltes så håpløst

feb 27 2017 - 12:16
Så fint at du ville dele vanskene dine med oss. Det er godt å se at du klarer å snakke om det, det viser også at du prøver å håndtere det når det blir for mye.

Du må være oppmerksom på at du ikke egentlig ønsker å dø, det er depresjonen din som får deg til å tenke det. Man ser forandringer i hjernen hos deprimerte, som tyder på at negativitet avler negativitet, til den grad at man mister mulighet til å se positivt på ting. Senteret i hjernen fungerer litt som muskler gjør når de ikke blir brukt. De svinner hen, og alt blir tungt og føles umulig. Det føles umulig å tenke positivt, umulig å leve. Dette er du ikke alene om. Du er ingen lost case. Fellesnevner er utfordringer i livet og ødeleggende tanker.
Du kan hjelpes, du kan bli bra, men du trenger å finne motivasjon. Jeg ser håp i at du klarer å kontrollere impulsene dine. Jeg ser håp i at du har skrevet dette. Jeg ser håp i at du har vært tøff og tatt imot hjelp tidligere.

Du har brutt ned en barriere mange andre ikke tør å bryte. Å oppsøke hjelp. Å åpne seg. Satse, enda så vanskelig og vondt det er.
Du har et fortrinn: Du har erfart hvor godt samspillet mellom deg og behandler kan være. Du har opplevd støtte og bedring.
Andre har ikke blitt møtt med forståelse, og har kuttet terapi som hjelp på grunn av dårlige erfaringer. De føler større håpløshet og ensomhet. De har mindre håp for å kunne oppnå et bedre liv.
Du har sett hva som er mulig å oppnå, du vet at du kan føle trygghet i en slik situasjon. Du kan oppleve det igjen. Det er bra! Du vet du kan klare det, depresjonen din prøver bare å fortelle deg at du ikke vil det. Ros deg selv for det du har oppnådd. For det er ingen liten bragd.
Avatar

Re: Aldri føltes så håpløst

feb 27 2017 - 18:31
Tusen takk for svar! Det hjelper med respons, virkelig. Dette forumet er genialt, fordi man innser at man ikke er alene. Likevel er det tungt å finne seg i at andre må kjenne på den samme smerten som meg, man vil jo at folk skal ha det bra.

Når det gjelder det med behandling, tror jeg avslutningen hos BUP har skremt meg litt fra å prøve videre. Det ble ekstremt brått, og har sendt meg ut i en slags krise, tror jeg. Jeg hadde blitt lovt tilbud i noen måneder til, også snudde de, på et blunk. Jeg er så lei av å bli tråkket på av slike folk. Ja, jeg har kjent på det unike samspillet som kan oppstå mellom pasient og terapaut, men jeg har også erfart hvor traumatiserende det kan være når man mister det. Spesielt når det skjer slik som det skjedde for meg. Kort sagt var dette det som skjedde: Jeg snakket med behandleren min den dagen jeg hadde bestemt meg for å ta livet mitt, hun avverget det, og dagen etter fikk jeg høre at behandlingen var avsluttet.

Jeg vil nå gi opp terapi, fordi jeg tør ikke ta sjansen på å bli sviktet av systemet igjen. Jeg satset, og endte mer traumatisert enn jeg var da jeg startet. Nå vet jeg ikke hvor mye valg jeg egentlig har, ettersom jeg gang etter gang havner på legevakta og da ikke kan gjøre annet enn å ta imot hjelp der og da. Jeg bryter liksom sammen, og ender der på en eller annen måte. I går for eksempel, knakk jeg sammen i panikk i offentligheten (igjen) og ble tatt med på legevakta som da ordnet et sted for meg å være den natta. Nå er jeg hjemme igjen etter møte med AAT i dag, og føler jeg er tilbake der jeg var. Slik er det hver gang.

Det er jo logisk det der med at depresjonen fører til dødsønsket, men det er så reelt, liksom? Det ønsker sitter så sterkt, hele tiden. Planene er alltid der. Livet er så tungt. Nei, huff... hvor mye enklere hadde det ikke vært å aldri ha blitt født i det hele tatt?

Men uansett, takk for svar, virkelig. Mennesker kan være så fantastiske.
Avatar

Re: Aldri føltes så håpløst

feb 27 2017 - 21:09
Jeg kjenner til følelsen. Og som du skriver, så ønsker vi som er i samme båt at også du har det bra. Det er vondt for meg å lese at du har det vondt, og jeg vil hjelpe deg så godt jeg kan.
Ender du livet ditt vil du gå glipp av mye glede som kommer senere i livet, og du vil ikke oppleve lettelsen av å komme ut av det helvetet du nå lever i. Jeg ønsker ikke at det siste du kjenner er bunnløs fortvilelse og sorg. Jeg vil ikke at du skal kjenne smerte, hverken fysisk eller psykisk, og om jeg kunne ville jeg tatt den selv, så du kunne slippe. Jeg ønsker meg at du kan le, smile og nyte alt det fantastiske verden har å by på.
Jeg kjenner deg ikke, men jeg kjenner fortvilelsen og ensomheten din, og aller helst vil jeg omfavne deg, trøste deg og fortelle deg at alt vil bli bra...

Hva er det du trenger? Bortsett fra dødsønsket, hva er ønskesituasjonen din for livet?
Det er ikke rart at verden raser når tryggheten og relasjoner blir revet fra en når man trenger det mest. Selv som utenforstående kjenner jeg på bitterheten i det du forteller.
Det er helt forståelig at du reagerer, vit det. Men klarer du ta et skritt tilbake, puste med magen, og se etter en god utvei for deg?
Som med alt annet tar det noe tid å fordøye ting. Gir du deg tid til å få fotfeste igjen?
Hvordan er hverdagen din, har du mye på tapeten for tida? Kan du ta en pause fra noe så du kan fokusere på helsa di?
Du beskriver sammenbrudd i offentligheten, kanskje det kan være lurt å skjerme deg litt fra for mange inntrykk utenfra? Du har jo mye å takle som det er.

Ikke gi oss mennesker opp riktig enda. Jeg skjønner at du ble skremt og at det er skummelt og krevende å starte på nytt. Selvfølgelig er det det. Vil du prøve å la oss hjelpe deg inntil du kan føle deg mer klar? Hjelpe deg med å samle krefter og støtte deg i å bearbeide det vonde? Jeg lytter mer enn gjerne om du lar meg.
Avatar

Re: Aldri føltes så håpløst

feb 28 2017 - 22:46
Akkurat nå er jeg der at jeg bare tar ting som de kommer. Jeg gjør det som føles riktig der og da, om det så er dumt og destruktivt, og tenker ikke så langt frem. Jeg er ikke klar for å ta tak i ting, så jeg tar dag for dag... det er det eneste som føles riktig.

Får se hva som skjer fremover, men jeg er sikker på at uansett hvilke valg jeg tar, så vil det være det som er det riktige for meg. Igjen, takk for støtte <3
Avatar

Re: Aldri føltes så håpløst

mars 3 2017 - 23:28
Hva slags dag er det i dag, da?
Til forsiden