Hei
Så har slitt opp gjennom med mental helse, Kommer til et punkt i ny å ne hvor egenverdien krasjer ned i grusen å alt virker mørkt, Har mennesker i livet som er nære, Familien er nær og en av de store grunnene jeg fremdeles er her å kan skrive.
Men uansett hva de gjør føler jeg ikke det hjelper. som er en forferdelig følelse.

Men i det siste har alt falt litt sammen, Jenta jeg er sammen med har ikke tid, Jeg føler meg som en byrde, Føler jeg bare tråkker feil, Føler at hun er kald og fjern for å skyve meg bort, Jeg prøver mitt beste å ikke være i veien men merker jeg trenger henne mer en hu trenger meg. Men vet også at hun trenger meg også hun har vert gjennom mye, Vet jeg burde gi henne plass men hun er den eneste som hjelper. Har ikke sett henne på 3 uker nå, Det er vanskelig men hadde aldri gitt henne opp. Meg selv derimot.

Jeg begynner å bli lei av å puste for andre

Vet ikke helt hva jeg skal si for å hjelpe, eller om jeg i det hele tatt kan hjelpe på noe vis.
Men en ting må du vite:

DU er viktig!

Både for de rundt deg som er nærme, men også for de alle omkring i landet som føler på det samme som du.
Dine ord kan - uten at du vet om det - være en slags hjelpende vekker for noen der ute.

Å leve kun for å puste, uten å kjennes ut som man har noe liv, det er en absurd følelse.
Ikke absurd fordi den er feil eller gal, men fordi man må virkelig oppleve å ha det slik selv for å kunne skjønne.

Men, det er vondt.

Så fint å høre at du har en støttende samboer og familie som stiller opp for deg.

Har du vurdert samtaleterapi?
Jeg anbefaler det på det sterkeste, da det virkelig kan sette ting på hyller og man kan sortere dem.
Det kan hjelpe av og til.

Har du alltid følt deg sånn "tom innvendig" ?
Eller har det kommet mer eller mindre av en grunn?

setter pris på det du sier men det synker ikke inn. anser min verdi i at jeg puster for å ikke såre andre mennesker.

puster ikke for meg selv lenger..
Samboer er hun dessverre ikke, hu bor ca 1 time unna med bil å jeg har ikke sett henne på noen uker nå å vi snakker lite for tiden. kunne jeg sett henne på daglig basis så hadde det nok vert litt lettere, men er ikke noe jeg kan be om, hu jobber og har nok å gjøre.

har alltid følt meg tom som om en del av meg mangler. alt ser så lett ut for alle andre så det frustrerer meg når jeg feiler på enkle ting.

Vil det si at du ikke har prøvd å oppsøke behandling, eller?

Skjønner at det er vanskelig å ikke føle at du ikke har god nok støtte fra dine nærmeste, men det blir fort begrensa hva de kan bidra med når de ikke har de riktige verktøyene, så det er gjerne best odds for å få den mest effektive støtten gjennom terapi og/eller medisinsk behandling, selv om andre rundt oss naturligvis også kan lære å støtte oss på bedre måter, men da tror jeg kanskje det trengs en mer åpen dialog om hva ens behov er, som det igjen kan være mulig å få hjelp til å kartlegge via profesjonelle behandlere.

har hadt varierende behandling opp gjennom årene , terapi, samtaler, meditasjon, trening. aldri vert noe for medisiner har prøvd dem å det vær veldig nære mens jeg var på dem at det gikk galt. men tenker å prøve medisiner igjen nå. hvis døden er det verste som kan skje så blir man villig til å prøve det meste for å unngå det