Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

25 år og bare eksisterer

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

25 år og bare eksisterer

april 2 2017 - 01:57
I fjor høst flyttet jeg fra Bergen til Oslo.
Jeg flyktet vel, i grunn. Fra depresjon og angst, kjedsomhet og ensomhet.
Min onkel sa at jeg ikke visste hvor godt jeg hadde det.
Og han fikk vel i grunn rett. Alt forverret seg da jeg flyttet. Angsten ble verre, depresjonen sterkere. Jeg var ny i byen, ny på jobben.. har en veldig god venninne som jeg bor med. Men vi ser hverandre lite, siden vi jobber 3-delt turnus begge to. Så jeg er mye alene. Isolerer meg.

Har dårlig råd, fordi jeg trøster meg selv med å kjøpe ubrukelige ting. Har havnet i en ond sirkel. Får angst av dårlig økonomi, nedstemt og dårlig selvtillit i jobben jeg ikke føler jeg mestrer eller trives i. Byen utforsker jeg lite, siden det er tryggest å sitte inne å vente på at jeg skal på jobb igjen - prøve å unngå situasjoner hvor jeg "må" bruke penger. Eller avsløre fasaden jeg har bygget opp, om at jeg er kul og chill.. henger gjerne med på en øl, en konsert, en forestilling ... men! i dag er jeg opptatt - vi får ta det igjen.
Bare så jeg kan sitte inne å dyrke det negative tankeritualet.

På veggen på soverommet mitt henger en ramme, og inni den har jeg hengt opp post it-lapper med ord og setninger jeg prøver å huske fra gruppeterapi høsten 15. Onsdag lå jeg i sengen å studerte denne... og identifiserte følelsen av at... Ja jeg kan velge å lese og tro på lappen "du er verdifull", men det kjennes tryggere å være negativ, være syk. Angst og depresjon er i min komfort-sone. Å kjempe imot er bortkastet, jeg havner her uansett - tenker jeg.
Det hjelper litt å snakke med venninner. Men bare for en kort periode.

Onsdag havnet jeg i gjørma igjen. Jeg skadet meg selv. Ikke alvorlig. Men jeg hadde aldri trodd jeg skulle gjøre det igjen.
Kommer jeg noen gang ut av denne slitsomme tilværelsen?
Drømmer om en quickfix. Drømmer om å flykte. Reise. Eller å slutte å eksistere. Jeg er ikke suicidal i form av planer - og det er viktig å skille mellom. I hvertfall når en snakker med fastlegen. Ellers er det straka vegen på akuttpsyk.

Jeg mener - for hvem lever jeg? Eller hvem skal jeg la være å dø for?
Avatar

Re: 25 år og bare eksisterer

april 2 2017 - 11:34
Du skal leve for deg selv. Men huske at mange vil bli knust om du skulle bli revet fra dem. Huske hvor kjær og uerstattelig du et for dem.

Jeg føler meg også trygg i isolasjon og depresjon. Det er meg mot verden. Men så er det jo jævlig vondt å være alene om alt i lengda. Så hva vil du mest? Være trygg eller ha det bedre? Når du utvider grensene dine vil det nye som følger med også føles trygt for deg. Som tenåring var jeg ekstremt sjenert og lukket. Begynte å gråte hvis jeg måtte snakke foran klassen osv. Nå kan jeg snakke med andre og ta initiativ til kontakt uten at det koster meg noe. Jeg liker ikke alle samtalene fordi de ikke blir slik jeg ønsket, men sånn er det bare.
Det har tatt tid, men gradvis har jeg blitt presset ut av komfortsona så mange ganger at det har blitt vanlig og mer ufarlig. Jeg har sett at ofte er ting lettere og bedre enn jeg har fryktet på forhånd. Ofte har det gitt meg positive opplevelser. Jeg tør å risikere å feile, for det vil også gå bra. Jeg overlever.

Jeg engster meg mye og tåler dårlig forandring. De gangene jeg har flyttet har jeg holdt meg til meg selv, gjort det nødvendige og ikke utforsket stort utover det. Jeg har gått glipp av mye på grunn av det. Og ved å ha så få inntrykk blir hverdagen kjedelig. Kjedsomhet gir tid til tanker, og mine tanker var nådeløse. Hver dag var lik den neste, og jeg var bitter over at dette var "alt" livet består av. Men så var det jo jeg som begrenset mitt liv til å være det det var, ikke sant? Kjedelig og innholdsløst, vondt og trist.
Jeg var redd for alt der utenfor husveggene, men å være der inne tok sakte men sikkert livet av meg.
Og når jeg først våget meg ut for å oppleve nye steder, merket jeg at jeg mestret det. Jeg trengte ikke være trygg hele tiden, verken inni meg eller utenpå. Man kjenner hjertet dunke og at man lever. Man får wow-opplevelser og fellesskap. Man får latter og smil.
De kommer sjelden hvis man ikke satser.

Avatar

Re: 25 år og bare eksisterer

april 3 2017 - 11:24
Må bare applaudere deg Hjortelort :) Veldig bra og inspirerende svar du gav. Det virker som du har kommet langt på din vei.
Avatar

Live for the moment

april 4 2017 - 09:10
Hei.

Noen slik quickfix finnes ikke. Jeg er 30, har unger og en attraktiv jobb de fleste på min alder bare kan drømme om. Likevel sitter jeg og med en følelse av at jeg bare eksisterer. Alt er så j.... kjedelig og mangler mening. Akkurat som deg tyr jeg til isolering. Er også veldig destruktiv og sliter med helsa pga all spriten og dopen jeg har putta i meg.

Har hatt det relativt bra i perioder jeg har jobba hardt for å få det til. Kan derfor støtte meg fullt ut til det hjortelort skriver for det stemmer. Det er først når du tar seriøse grep og genuint trur på det du gjør og at du kommer til å få det bra at du faktisk får det. Du virker å være oppegående og reflektert så du har bedre forutsetninger enn mange andre. Du må bare slutte å synes synd på deg selv og gjøre noe. Det høres uoverkommelig ut, men det er det eneste som nytter.

Dersom du gir alt og likevel ikke greier det så kan du be legen om SSRI. Du kan bli litt flat og likegyldig, men det tar i alle fall bort de negative tankene.

Lykke til!
Til forsiden