Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

tviler

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

tviler

nov 2 2011 - 00:32
jeg gruer meg sånn alvorlig til jeg skal til nav. og møte nye saksbehandleren. Jeg gruer meg sånn fælt..ikke vanlig gruing. men skikkelig dårlig følelse. jeg gruer meg sånn til alt, fra å gå ut av huset og møte mennesker.
jeg gruer meg til å ta fatt på livet, møte nye mennesker.
-jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre nå. jeg er sånn i tvil.
jeg tviler på hva jeg skal gjøre.
har jeg tatt det riktige valget om å flytte??!?
jeg vet bare ikke, hva som er best for meg.(jo kanskje).

jeg savner sånn hjemmet/ heimplassen. men samtiig vet jeg at det har vært for trasig, mye dårlig hjemme(jeg og pappa går ikke sammens) pga ensomheten, som knekker en.
hjemme har jeg trygghet, jeg er altfor knyttet til heimen, også.
det er stille der, fredelig, natur. Ingen forstyrrelser. jeg har vokst opp der, der ejg har mine røtter. der jeg har tilpasset meg. samtidig som det har vært ganske kjedelig der, og isolert. Men bare problemet var nettverket. det hadde vært mye lettere om jeg hadde hatt ett nettverk der, fått til å ta kontakt med andre mennesker.
hvis jeg bare hadde vært den typen personlighet som var frempå,
og ikke hadde hatt sånn angst.
men det var så vondt å bo der. med ingen å prate til, annet enn far.
hjemme kunne jeg ikke være lengre vertfall.
Men likvel om jeg flyttet til sentrum, følte jeg heller ikke at det var plassen å være der.
jeg ville i utgangspunktet flytte lengre vekk. var helt desperat.


Mens her har jeg sjansen til venne meg til folk, kanskje få venner.nettverk. ja ihele tatt få løse noen av problemene.
Men jeg vet ikke. jeg har ingen trygghet her..føler jeg. Jeg føler meg ikke noe hjemme straks jeg går utfra huset og skal til sentrum.
det er mye mere mennesker, trafikk. ja...alt er så mye større.
mye mer kaotisk. og så må man stå i kø, for å få behandling, osv.
med engang jeg gåt ut, har presset meg til å handle.
så vil jeg bare hjem. hjem til landet. + den j redselen og paranoiden (ikke deler grunnene).tvangstankene.

Jeg vil bare hjem. føler at kanskje det ikke selve plassen er så ille hjemme. det er bare ensomheten og nettverket som gjør det. Drar jeg tilbake hjem, igjen. så er jeg redd for å bli værende alene.
for jeg vil ikke ende opp alene for resten av livet, ved å tilbringe dagene inne hjemmet.langt borte.
det som er ulempen ved å bo på landet er at man ikke har tilgang til å komme seg vekk, når man ikke har råd til bil.
og heller har jeg ingen jobb å få. og heller ingen utdanning.
jeg vil ikke leve i isolasjon(alene hele livet som jeg så for meg), følte det var nok, jeg orka ikke mere.
jeg var bare nødt til å gjøre noe, et eller annet for å få det bedre.
så jeg tok valget om å flyttte. jeg orket ikke lengre å gå slik.
Ingen kom til meg heller å banket på døra.
- Følte meg fanget og låst samtidig også. jeg trodde det skulle bli bedre ved å flytte, jeg gledet meg sånn i begynnelsen, stort, og ble glad. men så begynte å gruinga, og alt snu..til noe negativt,
at jeg ble usikker på om jeg skulle flytte alikvel. men jeg gjorde det.selv om det var så skummelt å flytte.

Men nå har jeg kommet så langt at jeg virkelig begynner å tvile sterkt. og noen ganger føler jeg dette her er riktig, når jeg er hjemme og føler det er så vond å være der hjemme, at jeg vil tilbake til byn.
men så tviler jeg på hva om...osv. Jeg har ingenting å gjøre her av arbeid/skole. de fleste flytter pga det. mens jeg flytter bare for å flytte.samtidg har jeg en drøm om å kunne fått til en utdannelse.
Men det vet jeg ikke om jeg vil noen gang klare eller få til.
jeg kjenner at problemene mine er her likvel. føler at det er en annen måte. at det blir for mye for meg her...med å takle alle menneskene..her.mye større. trodde ting skulle bli bra og løse seg. vet jeg ikke har vært her så kjempeleeenge og prøvd.jeg prøver å skule tvinge meg til å bli her en stund..
men jeg må si at jeg savner sånn/har hjemmelengsel etter heimen og det trygge.
men jeg vet innerst inne at det var en grunn til at jeg flyttet. jeg bare var nødt å prøve gjøre noe jeg hadde lyst til,.
for flytte var det jeg ville. Men problemene forsvinner ikke.angsten vil ikke bli borte, tankene,tvangstankene. gruninga.
lurer på kanskje om jeg aldri vil bli kvitt problemene, og ikke vil få det så mye bedre. men heller lære meg å leve med det, samme hvor vondt det er. og problematisk og slitsomt.
å måtte grue seg sånn til å ta bussen til å gå ibutikken.. alt.
til å snakke med uteleieren,møte uteleieren(sender helst melding, og jeg gruer om jeg må møte dem, for takler det ikke noe fint.).

ingen kan vel ta vekk problemene mine annet enn meg selv.
Paranoiden er bare større når jeg har flyttet.er så redd.
hjemme blir det for stille og ensomt, at det tar knekken helt, og blir så langt nede. samtiig kanskje jeg tenker at jeg er mer på-lande-jente enn en by-jente iog med jeg er vokst opp på landet så lenge.
og har lært meg å kjedet meg. jeg liker naturen.
jeg burda ha gjort litt mere, vasket, baket,laget mat/dratt på turer, dratt på sjøen, levd enkelt liv.
Problemet er det nettverket,. ikke kan man få utdaning vertfall der jeg kommer fra. lang historie bak det, ved at alle kjenner/vet hvem jeg er. føler meg ikke velkommen til videregående der heller.

-jeg gikk tur på søndag og følte at det skjedde en forandring. jeg likte fjellturen og nå elsker jeg å gå fjelltur. det var så koselig.
Tenker mange ganger på at jo jeg savner joen kjæreste, og tenk om jeg kunne ha funnet en hjemme. da hadde jeg ikke flytta. Men jeg har sånn vanskeligheter med å hele tatt få kontakt med gutter.
men da hadde det vært enkelt for meg å vært hjemme.
men jeg mangler utdaning, og det å komme i jobb er vansjeligere siden man har vært så lenge fra folk. jeg har bare heller ikke selvtiliten til å søke jobb. Dessuten føler jeg inegn hadde tro på meg der jeg kom fra. rådgoveren hadde bare sagt og advrt meg ditt og datt. følte meg så mislykket. men det er så kjedelig å bare gå i huset og ikke gjøre noe.
jeg gruer sånn fælt. og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. kan ikke flytte hjem vertfall ( å bo med faren min).
men evt flytte tilbake, til sentrum i heimplassen. eneste tryggheten jeg føler mest er hjemmet. er for knyttet til den.



Avatar

Re: tviler

nov 2 2011 - 08:08
Det høres ut som at du sitter med svaret selv. Jeg har det litt på samme måte. Føler meg ikke hjemme noen plass og har flyttet en del. Har nå innsett at jeg må ta tak i problemene, å flytte fra sted til sted er for meg å flykte fra problemet. Har nå "slått meg til ro" i kjellerleiligheten til min bror. Bor i nærheten av familien, noe som gir meg litt trygghet.

Det er svært få mennesker jeg føler meg trygg sammen med. Har et lite nettverk. Nå går jeg til en kjempeflink behandler som jeg har god kjemi med. For meg er dette utrolig viktig. Går her en dag i uken.

Tror det er utolig viktig å finne en behandler som man er trygg på. En som man kan snakke jevnlig med og gir en trygghet.

Ønsker deg lykke til, håper du finner noen svar som hjelper deg til en bedre hverdag.
Avatar

Re: tviler

nov 2 2011 - 10:31
heldig du er. Vel jeg vet jeg kan ikke dra hjem, flytte hjem til pappa.
fordi det går bare ikke. egentlig er plassen og landskapet fint..ikke noe galt med det. heller omgivelsene. jeg er glad i heimen. savner det:(
Jeg blir ikke noe selvstendig av å skulle bo med han.
da blir jeg mere som en unge'. og vi går ikke sammens, vi ryker i tottene/blir mye, hva skal man kalle det? ikke krangel akkurat.Men j hver dag.
og da blir det ganske stille der, altså forr stille, uten å se en sjel, om dagen. jeg hadde ingen venner der, og alltid slitt.
hadde heller ikke så god kontakt med familien heller. egentlig null kontakt annnet enn i bursdager nesten.
Følte meg mer alene..så jeg var desperat.
hadde det vært annerledes at jeg hadde hatt noen rundt meg, annet enn støtteapparatet (dem kan jo ikke dekke det sosiale behovet akkurat.).

jeg bodde på hybel i sentrum noen mnd, i heimkommunen. men jeg følte heller at jeg ville ikke bli værende der heller. jeg greide ikke komme i kontakt med andre folk. føletes ut som alle hadde flyttet av sånn folk, på min alder. fleste er vel dratt for å gå skole.

-jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre, er fortvilet. og går at og fram. det beste hadde vært å være i trygge omgivelser.
Jeg er ikke trygg her når jeg går ut, blir for stort. Jeg vet jeg klager, men jeg takler det ikke. orker ikke å grue meg så altfor mye.
jeg kvier meg helt.vet ikke åssn jeg skal greie det.
men flytter jeg hjem har jeg lite å se til. verken er sjansen for å få noe utdanning er lite.
og jobb er det lite av å få.
jeg vil hjem. eneste problemet er det sosiale. det blir for ensomt.
kan ikke bo med pappa heller.

men så lenge er du jo ganske heldig som har ett lite nettverk vertfal.
hadde jeg bare hatt 1 beste venn, hadde jeg blitt hjemme. det hadde vært nok, det å kunne møte noen få ganger i uka.
jeg skal jo egentlig få en behandler her i byn..men jeg vet ikke helt om det vil hjelpe meg så mye.
jeg kunne ha tenkt meg å tatt en utdaning, men jeg vet ikke om jeg vil få det til.
så kunne jeg dratt hjem. jobb/skole er jo egentli nøkkelen til sosial nettverk.
men det har jeg mistet siden jeg ikke går noe skole/jobb.
før der jeg var i praksis var jeg i ett vaskeri, med psykisk/fysisk plager.

jeg gruer meg sån til å skullle møte nav, og dra nedover til sentrum.det er ett stykke å gå..eller sykle...jeg gruer meg fælt. jeg takler det ikke.
Til forsiden