Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

selvdiagnose: Generell og Sosial angst med en hint av depresjon

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

selvdiagnose: Generell og Sosial angst med en hint av depresjon

mai 7 2021 - 22:16
Nå er det nok!

Jeg orker jo ikke det her, konstant overtenke alt jeg gjør og ikke gjør. Klarer ærlig ikke å ta ordenlige drag av pust, uten at kroppen strammer seg opp og hjerte går i fullt gallop, på grunn av ting som stresser meg ut. Og mest av alt kan jeg ikke skjønne hvorfor det er sånn og hva faen jeg kan gjøre for å få slutt på det. Jeg vil si jeg er en veldig hyggelig og oppegående person, og da fortjener jeg faen ikke det tullet her. Jeg fortjener å være glad, ha venner og slå meg løs. Men jeg er konstant stresset, paranoid og hode kjører i 100 med tanker, hele dagen. Og hvis det ærlig fortsetter som som det gjør nå så vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre.

Jeg er en student så jeg skjønner at å studere kan være hardt, men det er overkommelig. Eller det skal i grunn være det, men de siste månedene har jeg ikke klart å få meg selv til å forstå at jeg er en student engang. Jeg har ikke så vidt sett på emnene vi har, og dagene har gått i å bare spise når jeg blir så sulten at jeg må komme meg ut av senga og litt styrketrening her og der. De få oppturene jeg har er når jeg er på jobb med de riktige folka og når kompisen min ringer meg.

Jeg har aldri klart å fortelle folk om følelsene mine. Ikke engang min beste kompis. Det er som om kroppen tror det er noe tabu eller noe. Kanskje det er fordi det er sånn jeg føler jeg ble oppdratt hjemme. Man snakker ikke om følelsene sine hjemme. Man snakket vel egentlig ikke så mye, generelt sett heller da, men følelser var ikke noe som ble tatt opp. Kjønnsroller derimot var konstant repetert, noen i sammenheng med våre kveldsbønner der vi leste og ba fra bibelen og andre kom som leksjoner og fortelling om kulturen i hjemlandet. Kjønnsroller som ble brukt til å diktere hverdagen til meg og mine søsken. Vi guttene endte opp med å hjelpe faren vår når det var noe som hadde å gjøre med fysiske ting, mens søsteren vår ble lært opp til å hjelpe til på kjøkkenet og hjemmet.

Men jo, så min teori om grunnen til at jeg ikke kan åpne meg selv opp til andre personer, er stolthet. Stoltheten jeg har blitt lært opp til å bære på for å bli sett som en mann i min kultur. Kanskje en rar teori, men tenk på det, hvis alt du opplever faren din gjør er å disiplinere deg så gir det kanskje mening. Det var sjeldent vi snakket gjennom oppveksten, til tross for at vi bodde sammen i samme hus, de gangene han var med oss. Han fikk ikke lov til å bo her i Norge så det var mange fram og tilbake reiser der han egentlig ikke hadde et fast hjem. Jeg lurer noen ganger på om grunnen til at han var en så distant og streng far, var fordi han var for stolt til å vise litt svakhet og være seg selv rund oss hjemme. At han, akkurat som han lærte meg og mine brødre, var blitt lært opp på samme måte og at det å være «mannen i huset» nå er alt han vet til å være riktig.
Jeg har helt siden barndommen vært skråsikker på at jeg aldri kom til å ende opp sånn som han, men nå i det siste har jeg skjønt at ikke alt går som du tenkte det ville gå, og noen ting har du bare ikke kontroll over. Ikke misforstå meg, jeg har alltid siden jeg var et lite barn kunne se gjennom stoltheten hans og se at han er en god person innerst inne, men han misforstod nok rollen som en far.

Men nok om det. Jeg har aldri følt meg hjemme noen steder, ikke med familien engang, og jeg har alltid vært typen til å forsvinne fra realiteten på alle slags måter. Hjemme er de veldig religiøse og ikke en dag har gått, gjennom hele oppveksten, uten at jeg har blitt minnet om gud. Jeg vil nesten si jeg ble hjernevasket. Det var bønn før og etter maten, kirke hver søndag og søndagsskoler på lørdager og kveldsbønner som vi måte gjøre før vi la oss. Hele kulturen og språket fra hjemlandet går også hånd i hånd med religionen og jeg har derfor nesten ikke hatt noe annet valg enn å tro. Jeg vil si jeg var en veldig dedikert kristen person gjennom hele oppveksten og mye av den personen jeg er i dag er det religionen som står for. Jeg lærte å være snill mot alle, ikke lyve og sette pris på det jeg har, som i grunn er bra, men nå vet jeg ikke om jeg er personen jeg er idag fordi jeg trodde på det eller om det er fordi jeg følte jeg ble observert hele tiden. Jeg har nå mistet troen, noe fordi hele konseptet blir feil hvis du tenker ordentlig hardt på det, men også fordi jeg mistet den daglige dosen av gud og den båndet jeg følte jeg hadde med gud før jeg flyttet ut hjemmefra.

En av hovedproblemene mine, og en stor grunn til min konstante angst, er forventningene alle rundt meg har til meg. Jeg føler jeg kollapser helt innvendig og kom nylig fram til den realiseringen at jeg egentlig ikke er hvor jeg er idag for min del. Jeg har hele tiden følt at jeg må prestere, og har et press på meg til å komme så høyt opp som mulig i den sosiale klassen for å få et godt liv men også for å hjelpe familie-medlemmene i hjemlandet som ikke var like heldige med muligheter som meg. Bra yrke i familien er også et symbol på høy status i vår kultur. Jo høyere status, jo mer er du respektert. Familien vil at jeg skal bli noe som jeg interesserer meg, og hinter hele tiden til hvor fint man kan ha det hvis man bare jobber hardt nok for noe. Jeg har funnet ut at jeg enten ikke har den innsatts-viljen de snakker om eller så har jeg bare ikke funnet noe som interesserer meg nok til å jobbe hardt for. Jeg går på universitet nå men vet fortsatt ikke hva jeg vil gjøre med livet. Jeg følte jeg måte komme meg ut av huset for å slippe det konstante presset, og det hjalp med litt frihet en liten periode, men jeg begynte å trekke meg tilbake fra folk og da gikk det fra vondt til verre.

Jeg går nå en krevende linje som jeg tror kommer til å gjøre dem stolte hvis jeg fullfører i. Jeg skal i grunn ikke slite med fagene, men på grunn av de konstant, meningsløse overtenkingene og angsten så får jeg ikke til noe. Jeg hadde noen venner jeg hadde skaffet meg i starten av skoleåret, men jeg trakk meg litt tilbake og plutselig var jeg ikke en del av den vennegruppen lenger. Som sagt så sliter jeg med å åpne meg selv og så jeg ga kanskje ikke nok av meg til å vise at jeg kanskje passet inn men sånn gikk det. Jeg ble permittert fra deltidsjobben jeg fikk i desember så det har ikke vært jobb heller. Jeg er vant til å være alene med meg selv, men den siste tiden har jeg ikke hatt noen å snakke med og jeg har så og si vært i en evig karantene i mitt eget rom.

Jeg bor i et kollektiv med andre fra samme universitet, men vi snakker ikke sammen. Jeg likte hun ene og vi hadde et bra vennskap, men det var en fest jeg hadde litt mye å drikke på og jeg klare å ødelegge det forholdet også. Nå er det snart eksamenstider, jeg kan litt om alle emnene, men ikke nok til å bestå de fleste eksamenene. Jeg har oppgaver jeg sliter med å starte på fordi alt som stresser meg hoper seg opp i hjernen, og fordi tanken på skole gjør meg kvalm. Jeg har ingen peiling på hva jeg skal gjøre og jeg føler terapi er den eneste løsningen. Jeg har villet prøve terapi en god stund nå men jeg har vært handlingslammet av frykt. Jeg er livredd folk skal se at jeg ikke duger til noe og tenke dårlig om meg. Jeg er bare 22 men jeg føler jeg er lei det meste og sliter med å se lysen i tunnelen. Alt jeg forteller om er bare toppen av isfjellet og jeg er redd for hva som kommer til å skje hvis jeg ikke klarer å åpne meg selv opp til noen.

Jeg sliter nå kort sagt med ensomhet, motivasjon, mangel av interesse, sosiale sammenhenger, er paranoid hver gang jeg går ut, og tenker at alle observerer alt jeg gjør og kritiserer meg om alt og ingenting i tankene sine. Mesteparten av tiden lager jeg opp håpløse tanker om hva de kanskje går rundt og tenker på om meg, som at jeg enten går morsomt, ser tørr ut rundt munnen eller andre små ting som ikke gir mening. Jeg vet selv at det ikke gir mening å tenke sånn, men det er som om jeg er en ufrivillig passasjer inni hodet mitt der tankene går i et uten at jeg har noe jeg skulle sagt om det. Jeg prøver å sove bort dagene, men da faller jeg bare enda lenger bak i skole, som igjen betyr mer å stresse om.

Når jeg er rundt folk, eller steder der jeg føler jeg kan bli observert, framstår jeg som en blid person som har alt på stell. Jeg føler jeg går rundt med en maske som jeg ikke tør å ta av for å ikke ødelegge den fasaden. Jeg ser folk rundt meg uten «filtere» og det nærmeste jeg kommer til det er når jeg drikker, men da drikker jeg ofte for mye for å holde på god-fylla så lenge som mulig.


Jeg vet ikke hva jeg tenker hensikten med dette innlegget er men bare å få skrevet ut litt av det som plager meg føles kanskje litt bedre.
Avatar

Re: selvdiagnose: Generell og Sosial angst med en hint av depresjon

mai 13 2021 - 16:23
Kjenner meg igjen i deler av det du skriver om... Det hjelper å sette ord på ting, også i et innlegg som her. Det høres ut som om dette griper veldig inn i hverdagen din, kanskje det kan hjelpe å snakke med noen? F.eks en hjelpetelefon, det er mindre skremmende enn å ta det opp med legen, selv om det og kan være lurt. Håper du får det bedre.
Til forsiden