har blitt diagnoisert psykose da jeg hadde en sterk angst for eksistensielle spørsmål, som; hva om alt er en illusjon, uvirkelighetssfølelse, rare tanker, redd for hva som skjer etter døden osv.. den nye behandleren min som har hatt meg i noen måneder, mener hun absolutt ikke oppfatter meg som psykotisk, eller at jeg har vært det men at jeg bare har en sterk angst for disse spørsmålene og tankene. er det noen andre her inne som funderer over slike spørsmål? og betyr det i verste fall at jeg er psykotisk? Psykologen min sier at følelser og tanker henger sammen derfor får jeg uvirkelighetssfølelse fordi jeg tror på tankene, som gjør at ting kan virke fjernt fordi jeg er redd. har hatt en god periode og har klart og holde tankene på avstand, men nå har de kommet igjen og det er så ufattelig slitsomt, jeg har faktisk ikke ord på hvor lei jeg er.. av og til ser jeg ikke helt vitsen med ting lenger, vil bare gi opp. noen andre som kjenner seg igjen i dette? eller som har komt seg ut av slike tanker? Setter utrolig stor pris på svar:) beklager for dårlig formulering (lang historie, kort)

Egentlig tror jeg det sjelen som lurer på dette, eller sjelen vet det, den minner deg på det. Alt ER en illusjon, det er sant... For helt på subatomært nivå er jo ikke noe slik vi trodde det var. Øynene klarer ikke å oppfatte helheten av vår virkelighet. ja, nå vet jeg ikke noe om psykoser og slikt, jeg tror ikke på diagnoser..

Jeg merker også at angsten min forsterkes av å tenke på slike ting, og derfor forsøker jeg i det lengste å "la være". I mine dårlige perioder er dagene preget av en uvirkelighetsfølelse, som om jeg befinner meg i en annen verden enn alt og alle andre - og det skremmer meg. Jeg fungerer greit og jeg tror ikke noen ser det på meg når jeg har slike perioder, men det er fryktelig slitsomt likevel. I mitt tilfelle tror jeg nok ikke det er en psykose, vil tro det bare er en reaksjon på angsten som har herjet i meg over lengre tid.

Takk for sist. Svarte på innleggene dine i feb -mars og har nok tenkt på deg fra tid til annen. Med meg går det veldig bra fortiden. Fikk meg ny jobb i mai 2 timers biltur herfra. Jeg jobber 3-4 dager i uka og
bor da borte i disse periodene.Har klart å mestre angsten og fungerer bra. Har hatt en fantastisk elg-jakt for förste gang på tre år.
Har solgt gården og lagt av meg flere byrder. Så til deg: er ikke så sikker på at du har psykose. Kan väre angst for psykose eller for angsten. Jeg tar en antipsykotisk medesin som avstöter psykose. Jeg stoler 1oo% på at den hjelper meg. Det er viktig med god
sövnhygiene faste måltider og frisk luft og fysisk aktivitet. Innviter de
jävlige tankene så skal du se at de ikke törr komme. Det tar tid å komme seg ovenpå igjen men hvis man er målbevist og jobber med
seg selv så går det bra. Lytt til helsepersonellet og ta imot hjelp i en
overgangsperiode. Sett i ettertid har jeg ikke villet vert dette foruten.
Har blitt mye bedre kjent med meg selv etter noen tröbblette år.
Stå på!!

Jeg har også den følelsen av at jeg er helt ute av meg selv, jeg forstår ikke helt hva jeg gjør her og om det er noe poeng med det. Jeg tror det er angsten min som har frammanet den. Man kan bli nokså virrete i hodet av den konstante gnagingen. Aldri fri.. Jeg har snakket med psykologen min og han sier at om det er noen som ikke har psykose her i verden, ja så er det meg. Han sier også at slike uvirkeligshetsfølelser er veldig vanlig, spesielt for oss som sliter generelt. Det er vel kanskje en måte for hodet å ta litt fri på.

Det betyr ikke at du skal ta lett på det, tvert i mot. Men bare husk at du er ihvertfall ikke alene. :)

Til deg som har en antipsykosemedisin(1våråpen). Hva heter den, og hvorfor har du fått den av legen? Jeg er bare nysgjerrig :)

Litt spennende faktisk å lese om dette da en har vært igjennom dette selv. For meg ble det en helt avgjørende del som måtte til for å få i gang prosessen med å bli bedre kjent med meg selv. Gjort en del research på det hele og det hevdes at det er når man begynner å se igjennom teppet en får dette i fanget. Og ja, det er virkelig skremmende og ubehagelig, men så lenge man er med på hva som skjer så er det nok ikke psykose. Ble utredet for psykose selv og måtte faktisk holde litt tilbake i samtalene da det virket som at figuren der trodde det hadde tippet litt over.

Jeg personlig mener at du ikke må gå bort fra tankene du får, men heller ta dem inn og bli godt kjent med dem. Utforsk mer av hva som ligger rundt dette og følg tråder som dukker opp. Så skal du nok se at dette er et velkjent fenomen blandt utrolig mange som "våkner opp" fremfor å være noe som en trenger å være redd for. Når du får gått igjennom det hele så får du et helt nytt syn på verden vår væren på denne planeten. Og det er absolutt verdt det selv om det er vanskelig å forholde seg til.

Det hele er en prosess som omhandler å knuse illusjoner og oppdage mer hvem du er.

Man trenger ikke få helt panikk selv om det dukker opp ting som er vanskelig og ubehagelig. I retrospekt kan en se at disse tingene er helt nødvendige.

Startet meg Abilyfy og gikk over til Quetapin.