Hei, Helt nytt for meg dette her, Hadde aldri trodd jeg kom til å lage meg en bruker på et sånt forum, Men det sier vel kanskje litt om hvor langt ting har blir tøyd, dratt og utsatt i håp om at problemet mitt skal slå endring til det positive.

Hvor skal jeg begynne??? (Jeg spoler 12 år tilbake)

Jeg begynte og jobbe i et fast og trygt entreprenør firma da jeg var 16 år, Og stor trivdes rundt mine faste kollegaer med mye sprell og tull i hverdagen, Ikke noe problem og ferdes blant folk, Være på jobb, Venner eller familie.

Men det har også vært en del ydmykelser i jobb, Familiesammenkomster som jeg på en måte har følt litt på og ikke bare da det har skjedd, Men også at det har klistret seg til tankene mine og forfulgt meg til den dag i dag.

Jeg og min samboer kjøpte oss hus for nøyaktig 4 år siden, Et skikkelig oppussingsobjekt, Og i disse årene vi har bodd her har jeg stått på rimelig intensivt med full restaurering og kanskje hatt tankene mine på helt andre steder enn (sosiale stunder med venner og bekjente).

For 1,5 år siden fikk vi verdens nydeligste datter som lyser opp hverdagen vår, kunne ikke ønsket en bedre familie enn det vi har sammen.

Tiden gikk så videre, Og jeg skulle ut i pappapermisjon og ferie, 13 uker fri fra jobb, Men da jeg kom tilbake på jobb følte jeg meg rar og ikke som meg selv, Alt jeg sa og gjorde føltes bare rart og kleint. Var det litt fleiping og tulling på jobb så følte jeg at jeg ikke klarte og tulle eller (holde maska) følte meg rar i ansiktet, Ble rød i ansiktet, Varm.

Hvis noen kollegar var frekke, Spydige på tull som man ofte kommer borti i min type jobb så klarte jeg ikke lenger og kontre med et svar, Alt ble bare kleint hele tiden.

Matpausene på jobben ble plutselig et helvette, Jeg begynte og snakke så mye feil, Nesten litt stamming innimellom, Ble rød i ansiktet, Klarte så vidt og svelge maten min, Og følte mest egentlig bare og flykte derifra.

Det var da jeg skjønte at jeg var nødt til og faktisk finne ut av hva dette her var for noe selv om jeg hadde en mistanke (Sosial angst), Så jeg ringte legen rett etter matpausa og fikk time 2 timer etterpå, Det ente med at jeg fikk sykemelding og henvisning til psykolog.

Nå i dag har jeg hatt 10 timer hos psykolog og jeg føler meg rett og slett helt jævli, Ting har blitt 10 ganger verre, Jeg har jo blitt mye mer bevisst på problemet. Gruer meg til å reise på jobb, Gruer meg til pauser ( Jobber mye heller enn å ta pause), Er nervøs for å bli ydmyket eller driti ut.

Det har faktisk blitt så ille at jeg sliter med og utføre jobben min hvis det er folk rundt meg, Jeg klarer ikke å tenke klart, Jeg tenker på alt annet enn det jeg skal, Alle blikk, Ting som blir sagt.

Over til familiesammenkomster.

Dette er også et problem jeg har begynt og føle veldig på med angsten,
Akkurat di samme symptomene her også som på jobben, Men her kan det være andre aktiviteter som setter meg på prøve, I mitt tilfelle så HATER jeg quiz, Da du her kan bli fremstilt som en dum uviten fjott. Og bli ydmyket, Greia er at jeg kanskje veit mange av svarene men angsten for og drite meg ut sluker opp alt av hjernekapasitet. osv osv

Nei tror jeg runder av der gitt, Håper noen har lyst og dele litt erfaringer og kanskje veksle litt hjelpene ord.

Greit og kunne få lette litt på trykket.

Først og fremst så modig gjort at du tør å skrive om det her! Også modig gjort at du har tatt steget og gått til psykolog for dette. Hva tror du har gjort at du plutselig har fått en så sterk sosial angst? Og har du vært åpen om dette med familien din?

For min del så har det hjulpet veldig for meg å være åpne om dette for de rundt meg for at de skal få en forståelse for hvorfor jeg av og til er som jeg er og det vil gjøre det lettere for dem å vise hensyn i forhold til angsten din. Og jeg tror ivertsall at du burde vært åpen om det for dine kolleger. Du tenker nok at dette er veldig tabu og ydmykende men jeg kan love deg at hvis du forteller de rundt deg hvordan du har det så vil du få en helt annen reaksjon fra dem enn det du tror! :-)

Hei. angående åpenheten rundt dette har jeg hatt veldig problemer med da jeg egentlig ikke forstår hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt.

men da jeg først sykemeldte meg helt i starten på grunn av dette så visste jeg at det ville bli over en litt lenger periode så da måtte jeg være ærlig og si det som det var til min samboer og sjefen på jobben.

det satt laaaangt inne og jeg visste ikke åssen jeg skulle formulere meg, min samboer vet alt og vi snakker veldig ofte om det hvis jeg har dager som er dritt.

men sjefen min vet bare at jeg sliter litt med meg selv som jeg sa til han.

han kjenner ikke til selve problemet mitt.

og være åpen om dette til resten av familien eller kollegar på jobben føles på meg helt uaktuelt da jeg i et lite håp klarer og komme på rett vei igjen og at angst symptomene avtar.

det har i dag kommet frem til at jeg ikke hadde flere dekkende timer hos min private psykolog igjennom jobben og må derfor gå igjennom fastlege.

psykologen min fortalte meg at jeg var nødt til å gå i behandling hvis jeg skulle overvinne problemet, men for å være helt ærlig så føler jeg bare at angsten ble forsterket ×100 etter behandlingen hos phsykolog. er mye mer bevisst på alt.

det er slitsomt og gå og føle på dette her hele tiden, er så deilig når man kommer hjem til sine kjære nærmeste og kan bare slappe av. dette er for meg høydepunktet hver eneste dag. det er den eneste stunden jeg ikke føler annet enn lykke, helt til man skal legge seg fordi da begynner det å krible i magen igjen.

jeg tror det har blitt som det har blitt litt på grunn av kollegar og dårligere arbeidsmiljø på jobben, mye baksnakking og dritt om meg som jeg kanskje har fått greier på.

men kan også være andre faktorer enn bare dette.

håper på flere tilbakemeldinger, takk

Det høres veldig slitsom ut men du har ivertfall turt å snakke med noen om det og det er veldig bra. Går du på noen medisiner nå (antidepressiva) ? Det hadde kanskje vært en ide å kombinere dette med samtaleterapi. Min søster sliter med det samme som deg, og det som hjelper henne gjennom samtale med psykolog er antidepressiva og da er målet at når hun føler hun har fått nok timer med psykolog og gradvis kommer seg tilbake i jobb så skal hun trappe ned på medisinene.

Hva tenker du om å vurdere nytt arbeidssted? Et sted hvor du ikke utsettes så ofte for det du er redd for? Kan høres tøft ut men tror det er noe man må tenke på og. Og grue seg til å dra på jobb er ikke bra, og vertfall ikke når du har det som du har.

heisann, kjedelig og høre at din søster sliter med noe av det samme, er det bare din søster eller har du lignende problemer?

ang medisiner så er jeg veldig motstander av dette og spesielt antidepressiva, så kommer nok ikke til og begynne med det, må på en måte bare la det gå sin gang og bare prøve å bryte meg ut av denne onde sirkelen, selv om det virker helt umulig for øyeblikket, men at jeg må prøve å få litt hjelp på veien igjennom en psykolog som kanskje passer meg bedre og som jeg kanskje skjønner litt mer av vil frem til.

jobb bytte har vært i tankene mine ganske lenge, jeg og et familie medlem vurderer sterkt og begynne for oss selv innenfor det vi jobber med, men vi trenger kapital til oppstart så tar litt tid nå først, håper virkelig jeg har styrke nok til og komme igjennom en sånn type oppstarts periode som selvstendig firma.

jeg håper og tror da dette kan være til stor hjelp for da har jeg på en måte ikke noe valg enn og hoppe ut i alle utfordringer. da kan man ikke bare sykemelde seg.

dette har vært noe vi har snakket på i flere år . og jeg vil tro et sånn valg vil være mye bedre enn og jobbe der jeg driver nå. trives virkelig ikke der lenger.

Jeg sliter ikke med det hun gjør men jeg sliter veldig med angst og indre uro hele tiden. Men kan kjenne meg veldig igjen i det dere gjør siden jeg slet med det da jeg var yngre.

Medisiner er aldri noen permanent løsning uansett. Høres bra ut å bryte ut av den jobben du har og hoppe ut i nye utfordringer. Det tror jeg ville hjulpet mye på angsten og tror du ville fått en helt annen og bedre selvtillit ovenfor deg selv :-) Og hvis dere er to sammen om det så må det være mye bedre.

Men som sagt så var jeg der du er nå, gjennom barndommen min og jeg fikk aldri medisiner eller hjelp mot det. Jeg gikk igjennom det selv og ble kvitt det selv. Fikk meg jobb jeg trivdes i, kjæreste , bedre venner osv, og alt det gjorde at at jeg fikk troa på meg selv og turte å gjøre det jeg fryktet mest. Og ved å utsettte meg for det så lærte jeg også at angsten for sosiale settinger KUN var i hodet mitt og at ting ikke var så farlige som jeg trodde :-)

romeo, utrolig kult å høre at du faktisk kom deg ut av det, håper dette funker for meg også.

littlejoe, nei aldri brukt stoff eller hatt noe problemer med alkohol, noen øl i uka og på helg må da være lov men ikke noe grovt nei.

hva tenkte du på?

Det klarer nok du også!! :-) jeg var nok mye mer redd enn du er nå men idag er jeg stikk motsatt og den angsten et fullstendig borte. Er overbevist om at du klarer det og. Men det krever litt av deg. Jeg lærte meg teknikker osv

Hei. Først og fremst, - godt jobbet som deler og snakker med andre om angsten. Bare å fortsette!
Syntes du beskriver tilstanden din godt og jeg gjenkjenner meg delvis i det du skriver.

Jeg er av den oppfatning, at mange psykologiske anomaliteter (i mangel på et bedre ord) i voksen alder, gjerne oppstår som følge av noe fra fortiden, og alt for ofte,- fra barndommen. Typiske ting kan være strenge foreldre, lite venner, erting, ettergivende foreldre, ensomhet, misbruk,- på alle måter. Eller tragedier og ulykker, så vel som for mye av noe, eller for lite av noe. Listen er lang.
Poenget er (skal prøve å fatte meg i korthet, ikke lett!) at når vi som unge mennesker – propp fulle av åpent sinn, blanke ark, naive drømmer og alt det der, - starter vandringen på livets smale vei, - hvis mål er å bli en avbalansert voksen,- ja så skal det faktisk ikke rare opplevelsen til før man intellektuelt og emosjonelt tråkker feil, og avviker en anelse fra veien.
Konsekvens er at alt av beslutninger og betraktninger foretatt etter dette punkt, innehar et lite element av avvik. Og som renters rente, vil avvikene med tiden bygge på hverandre, bli større og flere. Etterhvert vil alle områder av livet bli berørt, det være seg intellektuelt så vel som emosjonelt.
Avvik kan manifesteres gjennom fysiologiske reaksjoner som f.eks angst-anfall, impotens (kvinner òg menn), plutselig midlertidig stumhet, overdreven svetting eller ukontrollerbart sinne, bare for å ta noe. Eller utvikles til psykologiske lidelser som angst, depresjon, vedvarende forsyrrelser et.c.

Og da kommer jeg til det jeg egentlig skulle spørre om. Klarer du å trekke en rød tråd fra angsten du opplever i nåtid til «ground-zero» fra fortiden? Når begynte du å føle at du var litt annerledes enn andre? Føler du deg annerledes enn andre?
Var du like vàr for å oppleves som et uvitende fjols når du for eksempel gikk på barneskolen? Er du introvert?
Kan det være at du fra barndommen følte at «alle andre» var smartere og klokere enn deg selv? Har du innenfor ditt nettverk av nære relasjoner, individer som «alltid vet best» og som faktisk vet mye? Skilte foreldre? Ble du ertet av andre barn, hvis tilfellet, - kalte de deg dum? Gjorde du det bra/dårlig på skolen? Har mor eller far liknende issues?

Komplekse problemer krever ofte komplekse (og lange) løsninger.
Så selv om du føler at psykologi-timene bare genererer shit og frustrasjon - så vil jeg anta at mye av frustrasjonen kan tilskrives tematikken dere tar opp hos psykologen. Er aldri lett å måtte ta tak i egne demoner. Aldri godt å måtte snakke om de tingene en har aversjoner mot å snakke om.
Tenk heller på det som å rense et kraftig betent sår. Alltid vondt å rive av skorpa, alltid vondt å klemme ut verket. Men etterhvert så gror det faen så bra!

Ble litt svulstig dette, men nå er jeg verken norsk-lærer, forfatter eller psykolog, - så det får stå sin prøve;-)

Lykke til videre!

hei igjen, først vil jeg bare si tusen takk for svar og gode ord :)

må si det igjen, utrolig rått og høre at du har fått til dette romeo_27, respekt til deg :) for jaggu tror jeg det skal mye jobb til for og få til som du sier, og i di downhill periodene som det stort sett er flest av så virker det helt klin umulig, man tenker bare negativ negativ negativ.

kan jeg spørre deg hva slags teknikker du føler funket best for deg? :)




tønsberg41, tusen takk for svar og kloke ord :)

litt usikker på hvor jeg skal begynne, kan begynne med vennekrets, helt siden ungdomskolen så har jeg jo alltid følt på det og har jo egentlig ikke hatt flere venner enn 2-3 gode venner som man kan kunne henge med, selv om man kunne ha flere "venner" på skolen.

jeg har aldri vært no stor fest type nettopp på grunn av dette, så når jeg tenker meg om så har jeg jo innerst inne visst at jeg har litt sosial angst helt siden den tid men ikke til denne graden jeg har i dag, ting har aldri vært verre enn det er i dag med angst.

ukontrollert sinne har jeg hatt så lenge jeg kan huske, men vet ikke om det er noe mer enn andre kan ha?

men har hatt noen tilfeller som jeg ekploderer ut av ikke noe, som jeg faktisk har skremt meg selv fordi jeg kan ha gått ifra godt humør til eksplosjon av sikkert bare filleting men hvis jeg har følt at jeg kanskje har blitt gjort narr av så skjer det noe med meg innimellom.

jeg var ikke vár på dette på ungdomskole/videregående til denne grad jeg er i dag, jeg føler jeg hadde et slags vippepunkt da jeg ble far for 1,5 år siden, selv om det virker rart fordi å bli pappa er jo så utrolig koselig og fint.
men noe har skjedd med tankegang og følelser sikkert.

vil ikke si at jeg har blitt mobbet noe mer enn noen andre, men at jeg har blitt kalt mye rart oppigjennom er det jo ingen tvil om, og ordet dum har vel kommet opp til flere ganger.

har faktisk et minne jeg husker veldig godt fra barneskolen i en mattetime, da jeg sa høyt til lærern at jeg ikke skjønte matteboka fordi den var mongo, og da sier lærern tilbake at det ikke var matteboka som var mongo men at det var jeg som var mongo :O hehe har faktisk bare ledd av denne episoden da jeg har fortalt det videre men faktisk så er det jo egentlig ikke noe og le av, men jeg har aldri tatt meg selv så høytidelig. og egentlig vært den "morsomme" i rommet som bare fleiper og tuller hele tiden.

mulig jeg alltid har vært sånn på grunn av frykt og hatt det som et lite skalkeskjul.

foreldrene mine skilte seg da jeg var i rundt 12-13 årsaldern.

faren min har alltid vært rolig og lite sosial men har alltid virket som har trivdes i eget selvskap, han har vært enslig siden skilsmissen, og sier han trives best med det.

så vil jo tro at jeg kanskje har arvet et idiotgen ifra han.

jeg gjorde det ikke bra på skolen men gjorde det heller ikke dårligst.

men av den grunn null interesse og alt var bare lek og moro for meg.

jeg er nok veldig introvert, har det super bra i eget selskap og kan drive med ting jeg liker og drive med i fred og ro helt alene, men er også litt blandet, føler jo selvfølgelig at jeg trenger å være sosial også men da med personer jeg føler meg trygg på.

men har ikke akkurat den største vennekretsen lenger da jeg alltid er "opptatt" med andre ting. venner har på en måte blitt skyvd til side da dette er "skummelt".

har et par stykker igjen som jeg tidevis møter med gjevne mellomrom.

men for å være helt ærlig så syntes jeg det faktisk er best, da jeg i dag blir sliten psykisk av all stress og negativ tenking.

jeg må tilføye noe her, da det er snakk om sosial angst, kan dette komme av ubalanse i hormonsystemet? eller for lite testosteron i kroppen?

jeg har i 5 månder nå drevet med pusteteknikker, et slags program som er oppfunnet av wim hof, wim hof method.

mulig dere har hørt om han, han snakker veldig mye om angst og depresjon og alle mulige typer lidelser som vi kan ta tak i, å få kontroll over med pusteteknikker og også utsette deg for bading i kaldt vann.

sender med en youtube link på dokumentar hvis noen er intr i å sjekke ut :)

https://www.youtube.com/watch?v=VaMjhwFE1Zw

Tusen takk nissenpåloven! :D

Det krever en innsats, for det gikk ikke over av seg selv, men jeg bestemte meg ganske tidlig for at dette ikke skulle ta over livet mitt og bestemme hvem jeg skulle være. Jeg hadde mange perioder der jeg kun tenkte negativt og så mørkt på alt for alt jeg skulle gjøre, var en utfordring jeg følte jeg aldri skulle klare å mestre.

Det jeg har gjort, er å pushe meg selv ganske mye. Hvis en venn ba meg med på en fest der jeg ikke kjente noen så var det lett å med en gang tenke at dette ville bli utrolig vanskelig og at jeg nærmest ville få panikk. Men jeg begynte oftere og oftere å hoppe i det jeg fryktet mest. For for hver gang så gav frykten meg en liten boost av selvtillitt. Jeg tenkte at hvorfor skal ikke jeg klare dette når alle andre klarer det. For det er jo ikke noe fysisk med meg som gjør at jeg blir redd for sosiale ting, men bare jeg selv som har tanker om det,som jo kan endres.

Så mitt råd til deg er å tørre å gjøre det du frykter. Det du tenker at du ikke kan klare,klarer du. Jeg er helt sikker på at du vil merke det på kroppen og i hodet ditt at du mestrer ting. For det du gjør handler ikke om liv eller død, så ikke ikke se avansert på det du frykter.

Vet ikke helt om du skjønner helt hva jeg mener men :D

heisann, jeg skjønner helt hva du mener og regner med det kan være riktig utvei men det største problemet mitt spnn det har blitt, så sliter jeg veldig med og holde fokus og hvis jeg blir snakket til så får jeg på en måte ikke med meg så mye, fordi jeg tenker så mye på meg og åssen jeg oppfører meg, selv om jeg selv mener det bare er tull, så går det bare helt av seg selv og jeg klarer ikle å ikle tenke på det. pluss at hvis jeg har for lenge øyekontakt i samtaler så føler jeg at jeg mister maska helt fullstendig, jeg jobber i utgangspunktet 100% om dagen men hender jeg må ta noen egenmeldinger bare for å koble helt ut og få litt energi, men skjønner helt hva du mener.

før så trente jeg en del og tenker også dette kan være en boost som gjør meg tryggere og mer selvsikker igjen som kanskje vil hjelpe meg.