Jeg er ei ung kvinne på 23 år, som har slitt med angst hele livet. Jeg har klart å overvinne min sosiale angst, men for ca et halvt år siden så fikk jeg panikklidelse og har utviklet hypokondri og delvis agorafobi. Jeg føler meg redd hele tiden. Alle kroppslige symptomer tolker jeg som at jeg er dødsyk og må ha øyeblikkelig hjelp. Det er helt forferdelig, og jeg har aldri vært så langt nede i hele mitt liv.

Jeg går til psykolog, og er innlagt, men jeg trenger så sårt å snakke med noen som går gjennom det samme. Så om det er noen her som kunne tenke seg å bli bedre kjent, så ta gjerne kontakt.

Angsten har virkelig tatt overtaket på meg, og jeg er så frustrert. Panikkangsten er det verste. Jeg får vondt i venstre arm, smerter i bryst, pustevansker, opplever en intens uro og tror jeg er i ferd med å dø eller besvime. Jeg tør ingenting lenger. Mitt liv har forandret seg totalt, og ensomheten er så tung å bære.

Ta gjerne kontakt.

Jeg ville bare si at jeg skjønner hva du går gjennom fordi jeg er der selv. Har aldri slitt så fælt i hele mitt liv. Skulle så gjerne ønske at ting ble bedre. Jeg oppsøker lege flere ganger i uka og noen ganger flere ganger om dagen. Jeg er så langt nede. Jeg skjønner ikke-har ikke erkjent at jeg har helseangst,fordi jeg er hent sikker på at det feiler meg noe fysisk og at jeg kommer til å dø av det :-( :-( :-( akkurat nå sitter jeg og får ikke puste. Føler jeg blir kvalt. :-( Jeg klarer ikke å bo -være alene engang. Ikke i 15 min engang i løpet av en dag. :-( dritt.

Jeg svarer begge to jeg, for det virker som dere er i relativt lik situasjon!

Først og fremst, jeg føler utrolig med dere! Jeg kjenner så ufattelig til dette helvetet dere er i nå! :(
Svimmelhet, kvalme, brystsmerter, pustevansker, uvirkelighetsfølelse, hodepine, muskelkramper, synsforstyrrelser osv. Alt var en del av min hverdag. Jeg turte heller ikke være alene når angsten var så forferdelig..

En dag så gikk det opp for meg, nok er nok! Jeg valgte å godta at livet er usikkert, og at jeg faktisk er dødelig. Det betyr ikke at jeg vil dø, men det betyr at jeg vet at jeg kan dø, når som helst. Slik er det dessverre for alle mennesker, enten man vil eller ikke!
Jeg begynte å trosse angsten min! Før var jeg nesten aldri alene, og om jeg var alene når et angstanfall kom, jo da løp jeg alt jeg hadde til den nærmeste jeg kjente, for da kunne kanskje den personen redde meg om jeg døde!
Jeg låste heller aldri dører i huset, i tilfelle jeg skulle sovne inn og ingen skulle finne meg.

I ettertid ler jeg litt av dette! Skal jeg virkelig være avhengig av å være la med andre personer resten av livet, til enhver tid?
Skal jeg virkelig ikke gjør de gøye tingene jeg vil gjøre i/med livet mitt, fordi at jeg kanskje dør/får et hjerteinfarkt?
Skal jeg velge å tolke kroppslige symptomer som alle opplever, til noe alvorlig hver gang jeg kjenner de?
Skal jeg ligge i sengen å tro jeg skal dø, når jeg vet jeg har hatt denne følelsen 1000 ganger før, og jeg lever fortsatt?

For meg handlet det bare å spørre seg selv slike spørsmål. Kort forklart: Er du villig til å kaste bort livet ditt på å være redd?
Jeg regner med svaret er nei her, og da må man rett og slett utfordre seg selv!

Gå ut, selv om du tror du skal dø!
Løp/løft vekter, selv om du tror hjertet svikter!
Stikk på kino, selv om du tror du sovner inn før filmen er ferdig!

Dette kan selvfølgelig være vanskelig, men alternativet er verre! Å gå rundt resten av livet som en ensom hypokonder er ikke alternativet mange vil velge! Vær så snill, hiv dere ut i verden, lev livet deres! KOS DERE!! :) Om du får et angstanfall på bowling eller hva det måtte være, hva er problemet? Det er jævlig, men det dreper dere ikke!

Og når dere har presset dere igjennom forskjellige aktiviteter/dagligdagse gjøremål og ser at dere overlevde de, så vil angsten også garantert minke, og slike ting vil bli lettere å gjenta!
Det verste man kan gjøre er å legge seg ned å kjenne på hva lureri kroppen sier.. Da kommer man aldri noen vei!

Lykke til! Det handler om vilje, og det handler om å ta et valg!

Over og ut, nå skal jeg kose meg med en pils for å nyte livet! :)

En liten oppvekker å lese det innlegget ditt. For jeg også må ringe noen når jeg kjenner angstanfallet konmer, eller så låser jeg opp døra sånn at ambulansen kommer inn. Disse handlingene er jo bare med på å forsterke angsten!

Dette må være så grusomt.. Har du lest bøker om angst? Trange rom, åpne plasser hjalp meg masse gjennom min angst.
Nå har jeg hatt dødsangst før, der jeg ikke kunne sitte på eller kjøre bil fordi at jeg tenkte at de som kjørte imot meg skulle kjøre inn i meg, så hver gang en bil kjørte forbi i andre kjørefeltet så skvatt jeg, for så for meg smellet, jeg kunne ikke ta solaium fordi at jeg tenkte noe skulle skje med sola. Osv, all slags daglige ting var umulige for meg.

Men jeg anbefaler virkelig den boka om du ikke har lest den. Jeg har fått hypokonderangst i tillegg også for jeg er kvalm hele tiden (pga angst), kvalm og redd for å kaste opp, så jeg vasker hendene og bruker antibac hele tiden for å ikke bli syk og kaste opp i verstefall. Det er irriterende..
Men du må for all del huske at det er bare hodet ditt, sant? Veldig viktig å være klar over det... :(

Hei. Aller først beklager jeg at du nå er "en av gjengen". Jeg unner ingen å være i min gjeng...

Jeg har det på akkurat samme måte. For min del er det nokså konstant, slik som med Elisabeth her. Forskjellen er bare at jeg trekker meg unna, omtrent som elefanten når den skal dø. Da vil den være i fred. Slik er også jeg. Jeg tror jeg dør flere ganger daglig. Jeg dør sikkert mens jeg skriver det her. Jeg har prøvd mange medisiner, jeg har tatt mange prøver(når jeg tør dra på laboratoriumet, jeg er nokså redd nåler og det der...).

Det hender jeg har gode perioder, faktisk mange måneder der jeg føler meg nokså normal, men nå er det lenge siden. Jeg har hatt en meget dårlig periode i over ett år nå.

Jeg har en regel, ikke stikk på legevakten i tide og utide, bestill heller en time. I går var første gangen jeg ikke klarte å holde den regelen på mange år. Men, jeg fikk nå tatt den EKG'en og sjekk blodtrykk, syrenivåer osv osv. Ikke har jeg noe i lungene, ikke har jeg astma. Det er jo vel og bra det, men hva er det som feiler meg da, siden jeg er så kortpustet og svimmel..

Det hjelper vel ikke deg stort å se at vi er mange andre som sliter, men du er ihvertfall ikke alene. Jeg har tro på at sammen er vi sterke. Så bare legg til meg som venn om du vil, så kan vi slå av en prat av og til :)

Håper du/dere har en fin helg, lykke til!