Håper noen har tips eller gode råd til en som sliter med psyken.

Kan begynne med å skrive at jeg føler meg veldig utilpass og grubler og overtenker, nesten hele tiden. Det er verst i sosiale situasjoner for eksempel når jeg er på jobb eller rundt personer jeg ikke kjenner godt. Da sliter meg med å vite hva jeg skal si, jeg tenker over hvordan andre vil reagere på det jeg sier og om det kan oppfattes feil på noen måte. Så da lar jeg mange ganger være å si noe i det hele tatt.
Har jeg angst eller er det noe annet? og hvordan kommer jeg meg gjennom dette?

Takker for svar :)

Hei på deg @peppa6011!

Sikker på at du ikke bare er litt sjenert? Om det er angst så vil du nok føle på et ubehag som at det f.eks snører seg i halsen, du blir varm, tørr i munnen, kanskje litt svimmel og ønske om å komme seg vekk fra situasjonen melder seg.

Det på overtenke er helt normalt, slitsom men ikke noe galt med det. Når du er klar over dette selv så blir det jo verre i de aktuelle situasjonene.

Det er nok av mennesker som ikke lar en slippe til i sosiale grupper - om det du har å si er viktig, så er jeg sikker på at du får gitt beskjed om det. Husk at ansvar er ikke noe du får - det er noe du tar.

God sommer!

I eksponeringsterapi er litt av cluet å gjøre det motsatte av hva angsten "sier". Altså, hvis du er redd for hvordan andre skal reagere når du sier noe - i stedet for å _ikke_ snakke så snakker du. Vi er ikke tankelesere, ingen av oss, uansett hva man tror. Og vi undervurderer oss selv. Tenk at mange rundt oss, av venner, kolleger og så videre, har en tankestrøm i hodet sitt som vurderer i større og mindre grad hvordan er i forskjellige situasjoner. Og hvis du sier noe og oppfatter at det blir litt "rart", ja da får du bare si at "ja kanskje det hørtes rart ut hehe". :)

Hei @Mandeltre! takk for svar. Det er akkurat det jeg strever med i sosiale settinger, jeg blir redd for å si noe "rart" og jeg skammer meg etterpå fordi jeg lar angsten vinne ved å holde meg selv igjen. Men jeg skal prøve ut rådet ditt med å gjøre motsatt av hva angsten sier :)

@Petterpan: Dette er vanligvis ikke noe jeg har problemer, så jeg er sikker på at jeg "ikke bare er sjenert". det er spesielt i perioder på vinteren eller når jeg går gjennom store forandringer i livssituasjon, at usikkerheten tar overhånd. Jeg ble akkurat ferdig med utdanningen min og nå skal jeg begynne i ny jobb på en ny arbeidsplass, og jeg bor på en plass hvor jeg har et lite sosialt nettverk. Tror muligens at summen av alt dette kan være noe av kjernen til hvorfor jeg har det slik.

Det høres sånn ut:) du kan jo også vurdere om dette med skam og den usikre selvfølelsen er noe som er vits i å ha? Av erfaring vet jeg at en av tornene i angst er nettopp dette.. at selvfølelsen er...crap. kontinuerlig nedvurdering seg selv og selvkritikk forer angst betraktelig. Hva med å.. se for deg at du snakker med et barn eller en venn (inne) som opplever det slik du gjør? Jeg lover deg, hundre prosent, at vi alle går rundt og tenker "faen tenk at jeg sa det!!", men så varierer det hvor lenge man henger seg opp i det, og på hvilken måte:) Jeg snakker kun av egne opplevelser, for jeg kjenner meg veldig godt igjen. Alle lever i sin egen verden inni hodet, og det meste av det vi tenker innvendig er som regel bare fjas.

Ps: I frykt for at det høres ut som bagatellisering; angst holdes jo i live ved at vi vektlegger hver eneste tanke verdi. Det er en feilslutning. Vi er også vanedyr, og det er enklere å venne seg til angsttanker enn å avvenne seg med det. Derfor, ta ugresset ved rota, men vær snill med deg selv. For selv om du skulle føle at det "feiler", så gjør det ingenting. Det er ubehagelig, men i lengden verdt det.