Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

glad gutt vil være glad

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

glad gutt vil være glad

aug 23 2020 - 02:30
Hei! Har vært innom den sida her et par ganger siden jeg var ish 13 år gammel.
Har igjennom hele livet drevet med fryktelige tvangstanker og handlinger alt fra tanker om knivstikking og døde foreldre, til utriving av negler / kutte / skjære sår i meg selv.

Har alltid fantasert om hvor vakkert og flott det hadde vært for meg å dø, alt fra vikingbegravelser til skyldfølelsen til de som har vært slemme mot meg eller generelt følelsen av noe skarpt skjære over strupen min. Jeg har alltid vært et monster.

Ble diagnosert med depresjon, ocd og tourettes som 11 åring, så har hatt et ganske bredt spekter å dekke, samtidig som jeg alltid har klart å både holde meg i sosiale sirkler og gående bra på både skole og i arbeid. Nå er i 20-årene jeg har jobb, hund og gjør ting dag til dag som ville gitt meg glede men jeg mangler fortsatt noen å dele denne gleden med, om ikke bare snakke med..

Jeg har aldri vært voldelig, slått eller skadet noen annet enn meg selv. Det er også derfor jeg føler så mye skam og skyld i hvordan jeg oppfører meg mot meg selv, ettersom de fleste på jobb og i familien tror jeg er helt vanlig. Men jeg legger meg, får ikke sove i timesvis pågrunn av alt det jævelige jeg tenker på, og kompanserer ved å skjære meg selv, rive ut en negl f.eks og slå hodet mitt til jeg blir svimmel.

Har følt at jeg er sistevalg blant venner, blant familien og generelt aldri følt meg elsket, stolt på eller at noen virkelig bryr seg om meg. Jeg vet at min mor og far bryr seg om meg, men jeg har aldri følt det. Jeg har hatt et par kjærester gjennom livet og egentling aldri slitt der, men føler at med åra så nå som jeg er tenåring leter jeg kanskje ikke etter samme typer jenter som før, og der med sliter med å finne noen å være glad i.

Mamma gir meg tips hele tiden, men jeg klarer ikke høre etter. Jeg er våken til sent hver eneste dag, jeg sover lite og ville sagt at depresjonen er umulig å skylle vekk.
Men mine venner synes jeg er verdens morsomte, jeg blir invitert ut ofte. Og har egentlig mange som bryr seg om meg. Men jeg klarer aldri føle det selv.

Det eneste jeg har som gir meg glede, er hunden min, jeg kjenner på enorm skam og smerte at jeg ikke klarer å glede meg over gaver eller kjærlighet til familievenner / mine egne foreldre, men etter å ha hatt en far som sliter med alkohol og hatt lidelser selv så har jeg bare blitt veldig følelsesløs mot de..

Jeg er veldig lite lei meg, prøver ofte å få andre til å le. Med suksess- men kunne virkelig ønske jeg hadde noen å snakke med til tider, gjerne noen som vet hvordan jeg har det.
Til forsiden