Skrevet et par innlegg her før angående angst..
har nå blitt diagnoisert ''lett psykose''. Har hatt tankekjør, vrangforestillinger osv. Men synes det er vanskelig og fårstå at dette er en sykdom. At alle de rare tankene som rammer de med psykose er like, spessielt dette med eksistensielle spørsmål som alle stiller seg selv.Snakket med andre med psykose, som sier de også grubler over ''hva er meningen med livet'' '' hva om jeg drømmer'', og uvirkelighetssfølelse. noen som vet hvordan det kan ha seg at samme tanker går igjen hos dem som blir rammet av psykose? synes det er så rart, gir liksom ikke mening

Jeg har ikke fått diagnosen psykose, men har alle de andre symptomene du nevner her, dette med tankekjør rundt meningen med livet, uvirkelighetsfølelse osv. Det er grusomt. Jeg har akkurat de samme tankene og følelsene som deg for tiden, bare at jeg ikke har vrangforestillinger og slikt. (Tror jeg). Jeg lurer bare på en ting ang dine vrangforestillinger, hva konkret går de ut på?
Håper det går bedre med deg nå.

Ja.. har erfart at det går over til en viss grad, men det kommer tilbake noen dager sterkere enn andre!
Vrangforestillingene kan være alt fra; hvis noen snakker om angst på tven, eller det nevnes et ord i en film som har med eksistens å gjør, tenker jeg inni meg '' det ble sagt bare fordi jeg sliter med det'', rett å slett paranoia. Lager tankemønser oppi hodet om ting som egentlig ikke stemmer, men virker sannsynlig der og da.. typisk tegn på psykose. Fint om noen kunne sakt hvorfor mennesker med akkuratt angst og psykose sliter med dette eksistensielle, utrolig rart.. grubler meg i hjel på hvorfor..

Det vil gå over, men det kan ta litt tid. Jeg føler virkelig med deg, for det er virkelig helt forferdelig å ha det slik. Jeg har vært igjennom dette før, og jeg ble frisk. Nå er jeg gjennom en ny runde:(
Noen ganger kan det ta litt tid, og man ser knapt noen fremgang. En psykolog sa til meg nylig, at jeg ikke ville legge merke til at det ble bedre, fordi det vil skje gradvis. Det er når man ser uker og måneder bakover, at man ser forandringene. Men man merker det ikke fra dag til dag.
Jeg tåler f.eks ikke store belastninger i livet, da kan problemene komme tilbake. Vi må kanskje lære oss å ta mer hensyn til oss selv? Lettere sagt, enn gjort, men...
Jeg håper også noen kan svare mer inngående på hvorfor det er typisk at folk med sterk angst og/eller psykoser tenker mer på eksistensen osv. Det er i allefall åpenbart at man da er mer mottagelig og sårbar enn ellers. Leste et sted at personer som får angst eller psykoser, oftere er mer sårbare for inntrykk enn andre. Så det er vel noe i det.

helt enig med deg fru angst, det er noe slit.. på en annen side er det vel naturlig av vi mennesker tenker over den slags,og kanskje det er noe i det at vi er mer mottakelige. synes bare det er så vanskelig og forstå at det er en sykdom om du forstår hva jeg mener.. skjønner meg ikke på det. Av og til blir jeg redd, for jeg går så dypt i det at jeg kan komme fram til ting som jeg vanligvis aldri ville tenkt, så får jeg angst, og så kommer panikken.. helt forferdelig! Jeg er jo diagnoisert, så vet jeg har psykose som har blitt bygd opp med årene, litt avslappende og forholde seg til det faktisk. Kanskje du burde prøve og legge deg inn? vet mange hører skrekkhistorier, men skal fortelle deg at det er helt ufarlig og utrolig avslappende. Jeg er en typisk person folk aldri trodde skulle bli syk, eller som har vært i nærheten av leger og sykehus, men jeg syntes det var godt og bli lagt inn på dps, har blitt så mye bedre og roet meg siden jeg kom. Der får du svar på ganske mye du lurer på, og de er erfarne:-)

Ja, det føles sikkert trygt å ha erfarne folk rundt seg. Da har du noen å gå til og spørre om ting. Jeg bor alene, og det er virkelig ikke noe morsomt å sitte alene i leiligheten nå for tiden. Når jeg er alene hjemme, forsterkes problemene, så jeg orker knapt å være her. Jeg har ingen rundt meg når jeg blir redd og får panikk. Har noen jeg kan ringe til, men det er jo venner som ikke kan så mye om dette.
Jeg kjenner igjen dette med å få tanker som gir panikk. Det er som om alt er snudd på hodet, alt føles som en drøm, og jeg er redd for å glemme hvem jeg er, hvem andre er osv. Og så tanken på hvem jeg er, hvorfor jeg er meg, hva gjør jeg her osv. Alt dette gir meg intens angst. Ingenting gir mening lenger.
Min lege har henvist meg til dps, men jeg aner jo ikke når jeg får time der. Ja, det å forstå at dette er en sykdom, kjenner jeg til. Er det virkelig bare angst?

tenker også over det om det virkelig bare er angst! går du via legevakten vil du få time hos dps med en gang, det fikk jeg! alt gikk kjempe fort, hadde jeg ikke trodd :-) det kan ikke være godt å være alene om det, og vet også hvordan det er når ingen forstår.. har ganske sterke resurrser rundt meg, noe som har hjelpt meg! men du skal vite at det hjelper og være på dps, eller å hvertfall få samtaler der..Har sett i tidligere innlegg at du har nevnt at ingen vil konfrontere eller svare deg på dette med uvirkelighetssfølelse.. de som jobber på den dpsen jeg er innlagt på, vet en hel del om det, og det var det de tok tak i med en gang jeg ble lagt inn! de spør hele tiden hvordan det går, og har fått medesiner som samler tankene og fjerner nettopp den følelsen.. du har faktisk ingenting å tape:-) du kan også legge deg inn, var det ikke noe fra deg er det ikke værre enn å skrive seg ut!

og er du helt sikker på det ikke er psykose du har? alt du nevner er jo nesten identisk med meg.. psykose trenge ikke være stemmer i hodet osv. som meg er det bare tankekjør og paranoia inni mellom, men ble likevel fortalt jeg hadde lett psykose med en gang jeg kom inn.. da kunne du kanskje fått rett medesiner, for det virker så tankene suser hos deg også..

Ja, tankene suser her også. Jeg har ikke vært igjennom noen grundig undersøkelse i det siste, men jeg har hatt noen lengre samtaler med et par psykologer, pluss at jeg har hatt flere samtaler med psykiatrisk sykepleier. Alle mener bestemt at jeg ikke er psykotisk. Har nøyaktig de samme tankene som deg, men jeg har ikke noe paranoide tanker eller liknende. Jeg var gjennom en grundigere sjekk for en del år siden da jeg hadde de samme symptomene, men fikk ingen psykosediagnose da heller. Men det kan være at det er en slags nær-psykose? Jeg vet ikke. Men jeg har altså aldri blitt psykotisk før. Men jeg sliter med sterk helseangst og depresjon som går over i uvirkelighetsfølelse. Virkelighetsoppfatningen min er helt klart endret, men har altså ingen vrangforestillinger som jeg vet om.
Synes du medisinene hjelper deg? Jeg har prøvd antidepressiva tidligere, men opplevde å få veldig sterke bivirkninger av dem. Har du hatt bivirkninger av medisinene du går på? Det er forresten godt å høre at du er på bedringens vei :)

hmm, kanskje du er i grenseland til psykotisk...
Nei, går på zyprexa,så bare opplevd og lakt på meg noen kilo. gikk på immovane også, men trapper ned nå! ellers ingen bivirkning, zyprexa er jo antipsykotisk, men også et snev av antidepressiv, så blir litt likegyldig.. men har enda sterk samvittighet osv, noe dem kan fjerne!

Er kanskje i grenseland, ja. En psykolog sa en gang til meg, at jeg hadde vært ganske nær en psykose. Men ting snudde før det gikk så langt, heldigvis. Håper det gjør det nå også. Jeg vet at jeg virker oppegående og klar i talen, så ingen ville vel mistenke at jeg sliter så enormt som jeg gjør. Men det gjør jeg virkelig.
Håper dette snur snart, for det er så ille å ha det sånn! Eneste trøsten er å tenke på at det har gått over før. Det hjelper også mye å skrive med deg og andre her inne som har opplevd det samme, og som har blitt bedre. Felles skjebne, felles trøst...
Kom på at jeg noen få ganger har opplevd tankekjør. Som om alle slags tanker raser gjennom hodet i full fart uten stans. Men det har vært bare noen få ganger.
Jeg har hørt at man ikke trenger å være psykotisk, selv om man har det slik. Men det er uansett fælt å ha det sånn.

Vet også hvordan det er å virke helt oppegående og frisk! litt leit iblant for da føler jeg ikke alle tar meg på alvor, selv om jeg har gode dager! men alt ordner seg skal du se, jeg kan si helt ærlig at ting går mye bedre enn det gjorde før når jeg tenker tilbake, det vil det gjør for deg også.. du må bare lære deg og riste av tankene når det begynner, ikke gå så dypt i det. Tankene vil bli litt fjærne etter hvert, og du blir så vant med dem at du ikke er redd for dem, så vil de vil forsvinne fordi du ikke er redd for dem lenger :-) hvertfall det jeg har erfart

Tusen takk for oppmuntrende ord, quepasa :) Ting pleier jo som oftest å gå seg til, men det er bare så forferdelig vanskelig å forstå det når man står midt oppe i det.
Godt å høre at det går bedre med deg nå.

lykke til videre!!
Håper det ordner seg for deg også