Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

eksistensiell krise

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

eksistensiell krise

feb 20 2019 - 16:34
Hei !
Jeg har utviklet en identitetskrise og en eksistensiell krise hvor jeg følelsene kan gå "dypt" veldig fort. Jeg har mine gode timer iløpet av en dag, men store deler av dagen går med til denne "eksistensielle angsten".
Dette er utrolig slitsomt og vanskelig for andre å forstå, selv isolerer jeg meg også når jeg har det slik.

Send meg gjerne en melding så vil jeg høre deres historie.

Mvh
Avatar

Re: eksistensiell krise

feb 20 2019 - 17:41
Kanskje det kan være en idé å ta det opp med lege, hvis ikke du har gjort det allerede?

Det fins ulike tiltak du kan oppsøke for å få hjelp. Lege er en av de, samt noe som heter 'rask psykisk helsehjelp' og 'angstringen'. Førstnevnte er gratis samtaleterapi som du ikke trenger henvisning fra lege for å motta, det andre er gruppeterapi som ledes av tidligere deltagere i stedet for terapeuter.

Tilbudene finnes ikke i overalt, men du kan sjekke på nett om de tilbys i din kommune, i tillegg til andre evt. tiltak.
Avatar

Re: eksistensiell krise

feb 21 2019 - 18:58
Jeg har også slitt med eksistensiell angst i et par måneder nå. Og jeg hatt perioder tidligere også, hvor jeg har slitt mye med dette. Og så har jeg hatt lange perioder over flere år, hvor denne angsten nesten ikke har vært tilstede i det hele tatt.
Når dette har værtpå sitt verste, så har jeg vært overbevist om at jeg kom til å bli gal eller miste meg selv. Forsvinne inn i en annen verden eller noe. Har slitt mye med uvirkelighetsfølelse også. Når jeg får uvirkelighetsfølelse, så får jeg også eksistensiell angst. Alltid! Det er så forferdelig å ha det slik. I det siste har jeg opplevd å ha noen gode dager, der tankene ikke har vært så veldig tilstede. Men så kommer de plutselig tilbake igjen. Jeg vet jo at dette "bare" er angst, og jeg har fremdeles ikke blitt gal, selv om jeg tror at jeg kommer til å bli det. Men jeg hater disse tankene uansett, for de er så skremmende.

Jeg kjenner godt igjen følelsen av å være alene om slike tanker. Jeg kjenner ingen i min omgangskrets som har det slik, til tross for at jeg kjenner mange som sliter med angst og depresjon. Om jeg skulle slumpe til å fortelle noen om tankene mine, så forstår de ingenting. Så jeg har funnet ut at det er liten vits i å nevne det. Dersom noen spør om hvordan det går, så sier jeg bare at jeg sliter en del for tiden, og lar det stort sett bli med det. Det er det eneste de forstår. Jeg føler meg jo bare enda mer ensom og elendig når ingen forstår.

Mine følelser og tanker kretser mye rundt de store spørsmålene. Hvem er jeg, og hvorfor jeg er her? Hva om alt er en illusjon? Kanskje jeg ikke finnes? Det uendelige universet skremmer meg også svært mye. Det er jo angstfølelsen disse tankene gir meg, som er problemet. Jeg får nærmest panikk, får sug i magen og uvirkelighetsfølelse.

Det jeg forsøker å gjøre, er å minne meg selv om at dette bare er angst, og at jeg ikke blir gal. Man har jo en tendens til å forbinde slike tanker med galskap og det å miste seg selv, noe som jo ikke tilfellet. Tanker er jo bare tanker, uansett hvor skremmende og fæle de er. Jeg klarer ikke helt å overbevise meg selv, men det fungerer likevel på et vis. Og så prøver jeg så godt jeg kan å jage bort tankene når de kommer. Hva annet kan jeg gjøre, liksom?
Nå vet ikke jeg om det er slik du har det, trådstarter. Men dette er i alle fall min historie.
Til forsiden