Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

angst og alene

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

angst og alene

mai 4 2014 - 01:40
Jeg er en jente på 20 år. Har slitt med angst siden jeg var 16, men klarte å bli kvitt det sånn halvveis i 2012-2013. Jeg klarte å kontrollere tankene når jeg fikk dem, å klarte å fortelle meg selv at det ikke var noe farlig å det gikk fint.

Siden august i fjor har jeg slitt med spiseforstyrrelser, å mistet 10 kg.(noe jeg selv ikke ville)
Pga det har jeg fått nervene utpå huden å angsten er tilbake for fullt.
Sliter mest når jeg vet jeg kommer til å være alene i helgene når min mor går ut.
Da blir jeg dårlig på kvelden for jeg vet hun ikke kommer til å være der etter 11 tiden.
Jeg prøver å søke hjelp hos søsken, men de mener det er noe jeg må bli kvitt selv.
Kjenner også angsten godt når jeg er ute å går alene. Da føler jeg meg svimmel å akkurat så jeg går i motvind.

Jeg kunne godt tenkt meg noen å snakke med å dele erfaringer med.
På forhånd takk til dere som leser dette.
Avatar

du

mai 4 2014 - 02:29
må søke hjelp for spiseforstyrrelsene. De aller fleste trenger hjelp for bli kvitt det tror jeg. Hjelpeapparatet har opplegg for deg, (Finn Skårderud er visst en spesialist på anorexia, og har skrevet bøker om det.Tror han er psykiater)
Hvis du klarte å overvinne angsten på egenhånd er jo det flott:-) men ikke nøl med å søke hjelp til det andre. Du må ikke klare alt aleine (selv om du er dyktig):-)
Avatar

Du klarer det!

mai 5 2014 - 23:41
Det du beskriver kan ej kjenne mej igjen i. At man i perioder klarer å kontrollere angsten, men plutselig kjem den tilbake.

Har du angst kontinuerlig, eller blir den verre av enkelte ting? Du nevnte at det blei verre når du gikk ute og når mor di dro ut?
Min konklusjon er at du er redd for å være aleine, kanskje?? (Det blir kun synsing fra min side, men....)
Uansett...
At søskena dine "avvise" deg, eller gir beskjed om at du må "ordne det sjølv", handler nødvendigvis ikkje om at dei ikkje bryr seg. Det kan like ofte handle om at dei er usikre og engstelige. Kanskje dei ikkje veit korsn og ka dei skal gjere for at du skal få det bedre? Og då er det ofte bedre å holde seg litt på avstand.
Det som e viktig å tenke på er at, sjølv om gjerne ønsker at søskena dine skal hjelpe deg, so er ingen av dei terapeuter. Dei kan være der som en venn, men kanskje er det bedre om en behandler innen psykiatrien kunne vært løsningen?

Det finnes mange dyktige personer man kan prate med.

Mi erfaring (men som ej enda sliter enormt med), er å "utfordre" angsten. Stå i den, å tørre å sjå at den går over, til slutt.

Det GJØR vondt. Inderlig vondt, men det er også godt når man ser at det går over - til slutt.

Er det noke du kan gjere for å avlede tankane dine? Lese bok, sjå film, håndarbeid, skrive brev....etc.? Ofte kan det hjelpe å fokusere på noke anna enn å bli for konsentrert i selve angsten, MEN ej VEIT at det er lettare sagt enn gjort. Vi mennesker er stort sett vanedyr, og et er veldig vanskelig å skulle bryte et mønster vi er vant med. Som f.eks. det å reagere som vi gjør på f.eks. angst.

Men, du klarer det! Du har jo allerede bevist at du klarer det.

Stå på!

PS! Vit at ej veit korsn det føles å ha angst. Sliter med det sjølv.
Til forsiden