Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

angst for høye lyder

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

angst for høye lyder

nov 18 2012 - 15:44
hei! de siste årene har jeg reagert veldig på høye, brå, uventede lyder. det kan være brannalarmen (er vell det værste for min del), noen som løper i rommet ovenfor der hvor jeg oppholder meg, høy musikk (slik som på fest), roping og skriking, alle lyder som overdøver andre lyder reagerer jeg kraftig på. jeg må liksom alltid å ha kontroll, må alltid kunne vite hva som skjer rundt meg, og være forberedt om det skulle skje noe.
om eks brannalarmen ringer, så er reaksjonen min å krympe sammen, sette meg i et hjørne, holde for ørene så hardt jeg bare kan, og skjelve, hyperventilere, gråte, jeg blir så redd. så om det en dag begynner å brenne i huset hvor jeg ligger å såver, kommer jeg til å brenne inne, fordi jeg kommer til å gjemme meg under dyna/puta, for å få vekk all bråket. når det bråker slik, så kommer også alle minnene fra kranglingen hjemme opp i hode mitt, og jeg blir kjemperedd og lei meg for det. dette er kjempeslitsomt, og jeg er lei av det. akkurat nå sitter jeg på rommet mitt, og naboen min hører på noe høy musikk, med masse bass, så jeg hører bassen veldig godt, som en skurrede dunking, og den reagerer jeg veldig på, og når det blir veldig ille, krymper jeg sammen og holder for ørene.

er det noen andre som har det på denne måten? noen som har noen ide på hva jeg kan gjøre for å klare å bli kvitt den?
hadde vært veldig fint om noen kunne gitt meg svar. for dette tar virkelig veldig på meg.
Avatar

Høye lyder

nov 18 2012 - 16:20
Hei.

Jeg har lenge hatt det på samme måte, men klarer nå å reagere noenlunde "normalt" og det hender bare at jeg skvetter når de brå og høye lydene kommer.

Det høres ut som du har PTSD. Og grunnen til at du reagerer på disse lydene ligger i kranglingen hjemme, som du sier. Du har sikkert endel vonde minner fra det og når du hører lyder som minner deg om det, går kroppen inn i et forsvar. Jeg vet ikke om du er i behandling for dette, men det er en ide å tenke på det.

Selv klarte jeg å få kontroll på angsten min for alt mulig, ved å presse meg litt til å gjøre alt jeg var redd for og finne ut på egen hånd at ting går stort sett bra og jeg klarer det jeg vil. Med sånne uventede lyder er det litt vanskeligere. De dukker jo opp uventet og man kan ofte ikke kontrollere situasjonen. Det man må få kontroll på er tankene. Jeg spør meg selv: Er dette egentlig farlig? Hva er det værste som kan skje (bortsett fra panikkanfallet mitt)?

En ting som hjelper er å få kontroll på pusten, pust inn så rolig du klarer og fyll lungene med luft til det ikke er plass til mer og pust rolig ut til det ikke er mer luft i lungene. Om du får panikkangst, kan jeg anbefale å bare fokusere på pusten. Det har hjulpet meg flere ganger til å roe ned kroppen sånn at jeg klarer å tenke noenlunde rasjonellt etterpå.

Ta ting i ditt eget tempo og ikke press deg selv. Det krever litt viljestyrke og at du ikke gir deg. I begynnelsen føler man at det ikke hjelper stort å spørre seg selv noen rasjonelle spørsmål i forhold til situasjonen og egen angstreaksjon. Men det blir bedre og lettere etterhvert når man får trent seg litt. Angsten blir sjeldent borte av seg selv, så ikke gi deg men stå på :)


Avatar

:)

nov 18 2012 - 16:45
tusen takk for et fint og utfyllende svar. når jeg var innlagt for et par uker siden, så klarte selvfølgelig brannalarmen å ringe, og jeg gjemte meg, og jeg fikk fortalt det til hun som var på meg den dagen. jeg er til behandling (helt ny), men jeg har ikke tatt opp slike ting enda, og veit ikke om jeg tør. for det ligger under noe jeg omtrent aldri har snakket om til noen før, det hører liksom til min lille hemmelighet (altså alt som har med kranglingen hjemme), har jeg aldri tatt opp med noen slike før. eller jeg fortalte så vidt om det på psyk, men ikke noe mer enn det. så derfor er det veldig vanskelig å skulle fortelle det. jeg er nå til utredning for forskjellige ting, så jeg får vell høre litt mer etterhvert regner jeg med. jeg gruer meg litt.

merker at jeg har begynt å bagatelisere ting litt mer etter at jeg begynte i behandlingen. at jeg ikke helt tør å tru på ting selv, og fortelle alt som det er hele tiden. og jeg redd for det. begynner faktisk å skjule ting for meg selv igjen også.
Avatar

: )

nov 18 2012 - 16:46
fint å høre at du har klart å komme deg gjennom det på en så bra måte. det står du respekt i. skulle ønske jeg også var like sterk som du, på det planet :)
kjempebra gjort av deg :)
Avatar

Hei

nov 18 2012 - 17:11
Takk for det :) Jeg har klart å jobbe meg igjennom mye fordi jeg er ganske sta og så kom det til et punkt hvor jeg var drittlei av å ha det sånn. Jeg har fremdeles tilbakefall med depresjoner og isolerer meg innimellom, men angsten og endel relasjonsproblemer har jeg blit kvitt.

Du bør forsøke å være åpen om "hemmelighetene" dine til behandler. Ved å ikke fortelle om det som er problematisk og forsøke å undertrykke det, risikerer du at du blir dårligere og får feil behandling (kan gjøre deg værre og du kaster bort tid på ufullstendig behandling). Jeg har selv slitt med mye skam i forhold til problemene fra barndom og hjem, men jeg vet nå at det ikke er min feil, de tingene som skjedde. Den skammen gjorde at jeg ikke turte å fortelle noen om hvordan jeg hadde det og hva jeg hadde opplevd. Du fortjener å bli frisk og ha det bra og jeg er sikker på at ingen dømmer deg for de tingene som har hendt. Men ikke press deg for mye sånn at du ender opp med å gå helt i stå. Et tips kan være å begynne å fortelle til noen du virkelig stoler på. Da blir det lettere å fortelle andre senere.

Det er hyggelig at svaret mitt kom til nytte, sånne ting gjør meg glad :)
Jeg ønsker deg alt godt og håper du får den hjelpen du trenger og finner styrke inni deg til å fortsette :)


Avatar

:))

nov 18 2012 - 18:43
det skal også sies da at jeg sliter veldig med å fortelle/snakke generelt. så det er no som må jobbes med.

også det at jeg aldri har fortalt om ting som skjedde hjemme før, er fordi når ejg var yngre, så var jeg redd for at om noen fikk vite det, så kom noen til å sette mamma i fengsel, jeg ble satt i fosterhjem eller noe slikt som gjorde at jeg mistet mamma og resten av familien min, fordi betyr faktisk utrolig mye for meg, så det har alltid hengt igjen i meg, at jeg ikke tør/får låv å fortelle om det. men jeg har prøvd flere ganger, og jeg fik kfaktisk fortalt bitte litt (skriftlig) på psyk når jeg var der. første gangen jeg noen gang har nevnt situasjonen hjemme trur jeg til noen slike folk.

men jeg holder virkelig på å jobbe med å få snakket. og bli bra igjen. det tar bare veldig lang tid.

Avatar

Be om diagnose??

nov 18 2012 - 19:37
Hei :)

Kunne du ikke spurt om de kan sjekke om du har ptsd da? Jeg har/ eller mest riktig har hatt det og synes det du beskriver minner mye om ptsd.

Dette finnes det god hjelp for. Jeg har vært veldig dårlig men har klart å jobbe meg ut av det. Hadde det sånn som deg tidligere, feks når de ringte på mer betjening til kassene på butikken, da fikk jeg totalt panikk, skalv og ble helt "ute pga den ringelyden..

Trist å høre at du har det sånn for jeg vet hvor vondt det er, men det kan stabiliseres heldigvis.

Håper du får hjelp! Evt skriv en lapp til behandleren din å si du tror du kanskje har ptsd.
Avatar

hmm

nov 18 2012 - 20:17
veit egentlig ikke. har aldri tenkt på om jeg kan ha det. jeg er jo under utredning av forskjellige ting, men veit ikke hva. er vell bare generelt. jeg har fylt ut masse slike skjema, og svart på masse spørsmål, og fikk beskjed om at jeg har en uspesifikk spiseforstyrrelse sist time. og får vell høre mer etter hvert. synes egentlig slike utredninger er skumle, og tør liksom ikke å spørre om en utredning for ting. jeg er helt ny i game, og veit egentlig ikke hvordan noen ting fungerer. men jeg får se hva som skjer på onsdag når jeg skal tilbake dit :)

det er egentlig litt fint å høre at det er flere som reagerer slik, eller jeg synes det er domt, fordi det er helt forferdelig, og skulle ønske at ingen måtte oppleve det. men jeg synes det er greit å vite at jeg ikke er aleine om det. (dere skjønner vell hva jeg mener?)

Avatar

:)

nov 18 2012 - 20:52
Skjønner godt hva du mener, det er så grusomt det der.. men tenk at det kan bli bedre! Jeg hadde ptsd med de sterkeste symptomene på den skala'n de måler det utifra og var konstant skvetten. Husker jeg sendte en meld på msn og visste at jeg straks ville få svar, men alikevel skvatt jeg noe fryktelig når jeg fikk svar pga den der meldingslyden.

Så bra at du er til utredning, da finner de nok ut av det. Når du er til behandling så er det for din del, de andre er der for din del, husk det. Se på det som smart for din egen helse at du tør å spørre om ting osv, ikke vær redd for det.

Visst du ikke våger å be de sjekke deg for ptsd så legg vekt på å forklare dette med lyder, hvordan du reagerer og hvordan du har hatt det hjemme, du kan jo spørre hva de tror er grunnen til at du reagerer sånn.



Avatar

..

nov 19 2012 - 00:44
oi, så ille ja. det hørtes ikke noe moro ut. når jeg skriver med folk på msn så skrur jeg av lyden jeg, for å slippe å høre den lyden, for de jeg selv også skvetter av den. det er ikke noe moro.

ja på et vis håper jeg jo de finner ut av litt mer, men jeg veit ikke om jeg vil høre noe mer, jeg reagerte så veldig kraftig når jeg fikk beskjeden at jeg har en uspesifikk spiseforstyrrelse sist jeg var der. og er redd for den samme reaksjonen igjen. jeg fikk rett og slett angst når hun nevnte vekta som sto under sofaen. og hun spurte meg hva jeg tenkte når hun sa det. og om jeg fikk angst av det. så hun viste at jeg hadde angst da. det var virkelig skummelt, men hun fikk overtalt meg til å gå opp på den til slutt.

jeg får se hva jeg gjør, jeg skal få prøvet å gjort det :)
Avatar

:)

nov 19 2012 - 09:50
Ja, jeg gjorde det etterhvert jeg også :)

Det er alltid trist å motta en diagnose og det tar på.. Men på en måte så må man jo forsøke å tenke at når man vet hva det er så kan man jobbe konkret med det. Det er mye værre å gå rundt å ikke vite for da mangler man jo kunnskap til å jobbe med saken. PTSD er ihvertfall en diagnose som det finnes gode metoder å jobbe seg ut av det på, jeg ble veldig glad når jeg fant ut av hva det var for da kunne jeg lese om det å gjøre noe med det!

Du vet, helsevesenet er jo et service yrke, de som jobber der er der for å gi noe til de som trenger det. Ikke vær redd for å spørre, jo mer du forteller og spør jo lettere er det jo for dem å gi deg det du trenger.

Også er det jo sånn at selvom vi synes det høres ut som du har ptsd så behøver det jo ikke være det, vi kan bare si at vi kjenner oss igjen og fortelle hva vi tror, mens det er de som jobber med det som kan gi deg et klart svar.

Feks så kan du skrive det som står i denne tråden her, den viser jo mye av hva du tenker å føler.

Ønsker dem masse lykke til på veien:)
Avatar

:)))

nov 19 2012 - 13:56
ja, det tar på litt, det gjør det. jeg har også ofte tenkt at det hadde vært fint å få vite hva som egentlig er galt, og kan komme med et konkret svar om folk spør og slik. og for min egen del å vite hva det egentlig er. men det kan jo være at jeg bare reagerte på den sf diagnosen så sterkt, fordi den kom litt uventet på, og jeg hadde ingen planer om at jeg skulle få den diagnosen. men jeg veit ikke, det er derfor jeg er litt spent, fordi jeg er redd for min egen reaksjon.

ja jeg veit de er et serviceyrke. og er der for å hjelpe, men det hjelper ikke stort når det store monsteret blokkerer for alt som jeg vil at skal komme ut. og pga tidligere tanker og frykt for at kunne skje om jeg fortalte noe, sitter veldig godt gjemt inni meg. så jeg må jobbe med det å få snakket. og hun behandleren min vet at jeg sliter med det, og det er noe jeg virkelig trenger å jobbe med, er ikke noe som bare kommer ved å si at nå skal jeg snakke, for det har jeg prøvd mange ganger, uten hell, det har istede faktisk flere ganger gjort det værre, fordi da ble forventningene til meg selv så høye, at jeg ble meget skuffet over at jeg ikke klarte å innfri de. men jeg veit at jeg trenger å jobbe med det, og at det kanskje kan bli bedre etterhvert når jeg blir litt bedre kjent med henne, stoler mer på henne, og slike ting. jeg håper ihvertfall det.

nei det er jo ikke sikkert jeg har det. men om det skulle vært tilfelle, så hadde det i grunnen vært greit å fått vite det. men jeg får se hva som skjer på onsdag. går jeg å tenker alt for mye på hva jeg skal gjøre/si, og tenker over hva som skjer så lukker jeg meg enda mer inne når jeg kommer dit. så jeg må nok lære meg å ikke tenke så masse på slikt mellom timene, for det tar veldig masse energi.

tusen takk for gode råd og god støtte. det setter jeg veldig pris på :)
Til forsiden