jeg tror det er angst/deperesjon jeg har håper det ikke er noe værre. jeg er så piss nervøs når jeg kommer for nært andre, ell hvis en fremmed plutselig sier noe til meg, jeg blir redd/rødmer lett. jeg har tanker i hodet mitt, jeg syns det er "normalt" å tenke at jeg vil dø, å at hvis jeg var dø hadde ikke jeg vært i veien, å det hadde vært det beste for alle rundt meg. jeg har virkelig lyst å ta livet mitt når jeg blir lei meg. jeg vil gi opp. jeg har merket i det siste har jeg fått mere mørke poser under øynene mine, men jeg sover bra nok da men tanken på det jør at jeg blir lei meg å selvtiliten min faller enda mer. å jeg er så sjalu, hvis typen min prater med andre jenter eller hvis jeg ser at han ser på rompa til andre som feks går forbi blir jeg sint/lei meg og må bare si noe med sur stemme.. nettop nå i helgen var jeg og typen å babyen våres på besøk hos bestevenn min. jeg følte han flørtet litt med henne :O han satt å skulle små plage henne hele tiden, og jeg kjente jeg ble lei meg med en gang, å senere på kvelden etter jeg og hun hadde vært å hentet sprit, ble vi våte på buksene våres, å hun dro av seg buksa si mens typen min å jeg var der :O å hun gikk rundt i bare stringen.. å DET kjente jeg at var døds irriterenes. jeg kunne aldri dratt av meg buksa foran typen hennes så hva fan er liksom problemet hennes,. hun gikk hele tiden med noe med masse utringning. lurer på om hun jorde det med vilje, fordi jeg så at typen min glodde en del:( eller er det jeg som overreagerer.? huff jeg føler meg skikkelig bitchy, sur, og grinete selv om jeg IKKE vil være det. jeg har vært extra deppa etter jeg var på besøk hos hu. jeg vet ikke hva jeg skal jøre for å bli kvitt all angsten jeg har. er mye mere som plager meg enn dette men orker ikke skrive mer.

hva syns dere jeg kan jøre ? er det noen som har det likt som meg?

Jeg syns du bør snakke om dette med kjæresten din. Jeg har det også sånn. Du bør virkelig gjøre det, for ellers blir det bare verre.
Og det med å ta selvmord, det hjelper ikke. Jeg skal ikke si at jeg ikke har tenkt på det, for det har jeg. Men så tenker jeg på familien min, og andre som vil bli lei seg hvis jeg tar selvmord, og da holder jeg ut. Desverre har de tankene fulgt til overspising som har fulgt til bulimi, så det er bånn...

Håper det ordner seg for deg! :]

Hei, meget interresant lesing. Jeg hadde selv blitt frustrert i situasjon som du beskriver.

Ang. din veninne bør du ta det opp med henne.

La meg vurdere deg litt. Du nevner en baby, jeg tenker dette er første barn og under 1 år. Altså nylig, og oppgitte type er far.

Du er kritisk av natur. Godta det. Nå hvor du og din mann har skapt et barn ønsker du alt det beste for fremtiden. Så klart uroer du deg da for alt og ingenting. At din mann ikke ser dette og tar det til seg er kritikkverdig. Du bør si det til ham. Din veninne bør vite at slik gjør man ikke, men mest sannsynlig bygde det opp hennes egen selvtillit ved å ha din mann glanende på henne.

Dump den veninna, eller spør hva F. hun holdt på med. Du nevner utringet. Typen til det kanskje, utringet kun denne kvelden eller alle andre kvelder?

Er du samme typen? Hvis ikke så sier det seg selv den halvnakne får oppmerksomheten fra menn, inkludert din mann.

Du har ikke angst.

Du har et kritisk, meget verdig hode. Din mann og veninne holder ikke opp til din standard.

Så klart kan det være du er overkritisk, jeg henviser igjen til baby.

Når det kommer til nervøsitet for andre mennesker, er det nok noe du må jobbe med. Jeg antar du er redd for at dem kan skade deg på alle mulige måter. Eneste råd jeg kan gi er vurder hvilke mennesker du omgår, Hvilke forskjellige mennesker som er, og hvilke av disse du kan stole på / forholde deg trygt til.

Utfordre din angst, og se hva du faktisk er redd for så kommer du langt. Selvmord blir tankene når du ikke utfordrer problemene. Her var ikke du et problem, faktisk tvert imot. Så ikke ta fra deg selv noe som du vil sette meget stor pris på i senere tid.

Lykke til!