Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Wake up call!

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Wake up call!

juni 28 2013 - 01:23
Mange av dere har sikkert tenkt det samme som meg at koffor akkurat meg? Jeg har slete meg gjennom livet etter angsten tok meg som 19åring,jeg mistet skolegangen min,fikk ikke utdanning,jeg pådro meg gjeld for jeg fikk ikke noe hjelp med nav i begynnelsen. Møtte ei dame som jeg ble la med å vi var ilag i 7år å endte med at vi fikk ei nydelig datter ilag,så var hun utro å det tok slutt. Tok med seg ungen å flyttet langt vekk å slengte etter meg advokat om at jeg var både psykisk ustabil å hadde problemer.

Ble en lang kamp å mange møter så etter års med styr så ble det endelig en avtale av det slik jeg får ha datteren min.

Noen år senere så virket det som livet mitt var begynnt å komme i orden fikk meg bra jobb,ny dame som er verdens beste å vi leiger leilighet ilag. Sliter enda med masse angst daglig,men så kommer beskjeden fra jobb etter 4 års jobb der at jeg er en av dem som må gå pågrunn av nedbemmaning :/

2 uker etterpå som var på søndag endte jeg opp på sjukehuset hasteinnlagt pågrunn av blindtarmen. Den måtte fjernes,å jeg klarer ikke å beskrive angst,redsel,bekymrings følelsen som reiv å sleit i meg der jeg låg å tankene for i spinn.

Hvor mye motgang å nederlag skal en person takle? Når er grensa nådd ?

Jeg fikk tenkt masse når jeg låg i sykesengen å ventet på legene skulle komme,jeg såg ene etter den andre pasienten komme inn gjennom dørene som oftest var det eldre mennesker som kom hurtig inn. Jeg tenkte for meg selv hva må dem tenke ? Dem som er rundt 80-90år å døden nærmer seg. Hvordan klarer dem å forholde seg rolig?

Er det sånn at vi som har angst rett å slett ikke klarer å akseptere livet slik det er? At vi rett å slett prøver å kontrollere ting som ikke kan styrest?

Skal vi gå livet ut å bekymre oss for alt å alle? Alle sykdommene vi kan få alle symptomene vi bærer å føler på ?

Jeg går dagene imøte med : kvalme,småsvimmel,lett i hodet,tungpust,sultfølelse,kaldsvetting,skjelvinger o.s.v

men hva kan jeg gjøre med det ?

Jeg har hatt masse motgang nå å jeg vil så inderlig endre livet mitt til å bli bekymringsfritt å heller ta ting som det kommer. Jeg kan ikke styre ting som vil skje med meg,men jeg kan styre hvordan jeg vil leve fremmover. Jeg vil ikke gruble mer på hva som blir det neste som "kan" skje med meg,hva den neste sykdommen kan blir,eller hva symptomer som kan dukke opp nestedag.

Men det er hvordan jeg skal få det til. Jeg ser ingen annen utvei en å ta kontroll over hvordan jeg vil leve mitt liv..
Avatar

Hei

juli 5 2013 - 17:09
Tris å høre att du har hatt så mye motgang i livet ditt .
Men bra att du har kommet på andre tanker nå .
Har også innsett att man må bare ta kontroll over seg eget liv , men hvorfor i all verden skal det være så vanskelig det er letter sakt enn gjort .
Vet ikke om du har sett den videoen som er lagt ut her inne med Ingvard Wilhelmsen. Jeg så den i går å fikk en stor haha opplevelse når jeg fikk se meg selv gjennom hanes øyner .
Håper ting går bedre med deg nå.
Til forsiden