Hei

For ca. 8 år siden (sykt) fikk jeg påvist panikkangst og generalisert angstlidelse. Fra ungdomsskoletida har jeg alltid kjent på en viss nervøsitet, kanskje spesielt i større mengder folk, men dette var noe jeg holdte for meg selv og synes at det gikk greit helt til jeg var ferdig med videregående. Da jeg møtte jobblivet å fikk smake på mer ansvar merket jeg fort at denne nervøsiteten var tilstede fortsatt. Etter en stund med uhell i jobbsøk og mye overtenking fikk jeg mitt første panikkanfall, noe som begynte å skje hyppigere og hyppigere over kanskje et halvår. Etter mye redsel, legebesøk og selvhat ble jeg tipset om at det kunne være angst. Jeg oppsøkte psykolog og fikk raskt påvist diagnosene. Det gikk ca. 2 år med hyppige panikkanfall (flere ganger om dagen i månedsvis) før jeg fikk relativt god kontroll. Jeg har alltid vært en oppegående fyr med god selvinnsikt og refleksjon, så psykologer jeg snakket med sa allerede første timen at jeg hadde alle verktøy for å hjelpe meg selv. I flere år gikk jeg med en KONSTANT angstopplevelse hvert minutt av dagen. Intensiteten av dette kunne variere fra litt kortpustethet til på kanten til et anfall der hender og føtter begynte å prikke å sette seg i lås (standard panikkanfall for meg). Det var sinnsykt slitsomt i flere år, og jeg nektet å gi meg. "Stå på" "Ikke vær så svak" "Taper" "Du er jo ikke redd" Dette var ting jeg fortalte meg selv hele tiden og tilstanden min forandret seg ikke. Når man har en slik type angst så er det ikke en hendelse eller situasjon som trigger angsten, den bare er der fra du våkner til du legger deg. Jeg skal være helt åpen og ærlig her å si at jeg tydde til hasj, noe jeg overbeviste meg selv om at funket. Som det selvsagt ikke gjorde på sikt. Vil ikke si at det ble værre, men diverse stoffer som egentlig skal skilles ut i hjernen blir nærmest avstengt og man blir helt nøytral og likegyldig. Etter omtrent et par år med jevnlig røyking merket jeg at hasjen ikke lenger var nok, og panikkangstfølelsen kom tilbake akkurat som før og var like vedvarende. Jeg tok et klokt valg og slutta med røykinga og hentet meg inn til den vanlige dagsformen over en måned eller 2. På arbeidsplassen jeg var på den tiden så var jeg en type altmuligmann og fikk fort ansvar for diverse da jeg er en naturlig arbeidskar. En dag kom sjefen for det lokale bilsalget/verkstedet innom å snakka med sjefen min angående oppstart av en ny avdeling for å drive bilpleie da bilsalget hadde tatt av litt og de ikke kunne klargjøre biler selv. Tilfeldigvis valgte de å spørre meg, til tross for mine utfordringer (som de visste om). Jeg tenkte på det et par dager så jeg kunne gjøre litt research for å se om dette var noe jeg ville ta på meg. Det ble startet en ny avdeling med meg i spissen, noe jeg synes var dritkult og dritskummelt. Over tid vokste jeg på dette og ansvaret som fulgte med ble mer og mer overkommelig. Dette letnet også angsten min bittelitt. Jeg hadde fortsatt daglige påkjenninger på dette tidspunktet. Fantasering om hvordan jeg skulle dø avtok og jeg kjente på en liten lykkefølelse iblant. Jeg så hvordan det gikk med avdelingen og hvor lite sjefen min hadde mulighet til å følge opp etter hvert. Så jeg inngikk et samarbeid med sjefen og et lokalt næringsfond (penger som hjelper nye bedrifter med oppstart) om å løsrive avdelingen, og jeg starta jaggu meg eget AS oppi alt dette. Etter hvert som jeg støtte på nye utfordringer i jobben (konstant) så merket jeg at jeg hadde null sjanse til å følge med på alt som krever oversikt. Jeg fikk inn en ung lærekandidat med adhd som jeg dro mer og mer likheter med. Etter jeg nesten var sikker på at jeg hadde adhd så oppsøkte jeg legen min og fikk utført en slik adhd-test der poengene du får avgjør om lege bør ta kontakt med psykologtjenester for videre utredning. Jeg var godt innafor og starta utredning tidlig sommeren 2021. Jeg fikk etter ca. 2-3 mnd med samtaler og tester diagnosen adhd. Skuldrene mine senka seg mer og mer de neste dagene. "Selvsagt har jeg det" tenkte jeg. All den indre uroa og angsten jeg hadde kjent på i flere år som på en måte ikke hadde noe grunn til å være der. Over den neste måneden datt bare bitene mer og mer på plass og jeg kjente plutselig at angsten slapp. Jeg ble 100kg lettere, jeg kjente på lykke, og ting bare ga mening. Det med fokuset på jobb ble derimot ikke bedre, og jeg startet utprøving av medisin for adhd. I dag går jeg enda på aduvanz noe som er sentralstimulerende og hjelper meg å holde fokus hele arbeidsdagen. Jeg har vært nesten fri for angst siden sommeren, men nå de siste ukene på januar har den gamle vedvarende angsten vendt tilbake uten at det virker som noe skal ha forårsaket det.
Jeg valgte å skrive innlegget såpass fyldig så dere kan ha hele bakgrunnen som et "forståelsesgrunnlag" for hvor tung de siste årene har vært.

Jeg vil også benytte sjansen til å skrive at uansett om angsten nå er tilbake så går det greit med bedriften. Det er nå to lærekandidater til hos meg, så jeg har ansvaret for 3 "ansatte". Alle vi 4 har adhd og som dere sikkert kan skjønne er det alltid livete og stemning på jobb! Det har vært et slit, men fyfaen jeg er stolt over hvor langt jeg har kommet og jeg er kjempeglad for at jeg kan bruke min erfaring til å hjelpe disse ungdommene som ikke har funnet seg til rette i skolegang og arbeidsliv.

Kom gjerne med forslag eller erfaringer om hvordan dere håndterer angst. Jeg har alltid vært nysgjerrig på gruppesamtaler da jeg tror at kommunikasjon med likesinnede eller folk i samme båt, er mer givende (for meg) enn en psykolog.

Beklager langt innlegg, men jeg håper noen setter pris på det.

Tusen takk for din melding, jeg sjøl har nå såtte med tanken til å gå til ADHD testing. og ser ut som jeg sjøl skal ta og hoppe rett i det å fullføre testen. er så mye bedre å bare fullføre noe og bli ferdig.
kan gi en trygghet i angsten. Sitter sjøl med stor ansvar for min eget firma og jobb plass i AWS, utrolig my e å lære vær dag og er mye som står på mitt arbeid. det vil si vist jeg gjør en feil så kan det bli par dager forsikkelse på jobb plassen. og det å ha ansatte legger jo også extra arbeid og kan forebygge angst og stress.

når jeg når min angst så møter jeg den og tar heller og skrive mens jeg har den :)
prøvd og se på noe eller spille men er så lett og kan tenke på angst samtidelig i denne sitvasjonen.
mens skrive så bli hjerna så fokusert på å skrive rett og ikke galt (skriveleif). jeg har nå såtte med tung pust og høy fokus på å puste . men fikk tips på å holde pusten og se hva som skjer . vell det som skjer æ tar jo en godt inn med luft uten æ vil eller ikke hehe.... og er forsatt i live :P takk for dine ord :D