Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Vedvarende angst, og tankekjør

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Vedvarende angst, og tankekjør

sep 23 2018 - 11:16
Skriver dette, og håper noen leser og kan komme med innspill eller tanker

Hatt angst og depresjon en stund nå.. Gikk nylig gjennom et samlivsbrudd, da depresjon og psykiske plager ødela forholdet.

Igår, lørdag. Første gang på fest med den gamle vennegjengen jeg omtrent ikke hadde møtt siden i fjor. Første gang på byen på ett år. Jeg var fylt av en cocktail av nerver, angst, glede og paranoia. Svelget dette og prøvde å kose meg. Alle som deltok på festen er gode og nære venner, og alle visste om samlivsbruddet, men kun 1 menneske visste om depresjon, angsten og selvmordstankene...

Det var moro å kunne være seg selv igjen, eller trodde jeg iallfall. Jeg fortrengte det vonde og fikk tankene over på noe annet, men i bølger kom det tilbake, som en serie lyn fra klar himmel. Plutselig var ting skummelt. Folk jeg har kjent i årevis, ble plutselig litt fremmede. De visste ingenting om stormen og kampen som foregikk inni meg. Har heldigvis den siste tiden blitt flink til å skjule smerten. Samtaler kom og gikk, men så var det plutselig på tide å dra til byen. Panikken tok meg, og jeg spurte på en "avslappet" måte om ikke vi kunne vente litt lengre. Jeg var ikke mentalt forberedt på å dra til byen, der det florere med fremmede mennesker, og ikke minst, mennesker jeg helst ikke vil møte, mennesker som har vært med på å ødelegge meg, med rykter om at jeg hadde blitt narkoman og psykotisk, baksnakking og svarmaling. Jeg hadde ikke drukket stort, men kjente meg litt brisen, men jeg ble brått edru, da dette ble en realitet.

Jeg ble med festlaget, på den 10 minutter lange gåturen til sentrum. Jeg hadde sikkert 10 indre kamper på vei ned. Kjente på brystsmertene jeg alltid får når angsten er sterk. Men klarte heldigvis å kvele det fra å bli et angstanfall, eller verre, et panikkanfall.

Når vi ankom byen dro vi først til ett av byens mest populære utesteder. Jeg var den siste som gikk inn, og var livredd. Tankene svirret, "hva om.. hva hvis.. tenk om" Jeg var en plass jeg har vært mange ganger før, i en situasjon jeg har vært i mange ganger før. Men ALT føltes annerledes. Jeg følte meg veldig utilpass, og jeg merket at det var flere som stirret. Før ryktene om jeg florerte var dette folk jeg hadde en lystig tone med, men jeg kunne merke at de dømte meg med blikkene.

For ett år siden var jeg et kjent fjes i denne byen, folk visste hvem jeg var. Da jeg var bedriftsleder og var ofte å se i bybildet. Jeg hadde respekt, status, og var sett på som en ordentlig kar med alt på stell. Men folk ble misunnelige på oppmerksomheten, og valgte å ta fra meg alt ved å ødelegge livet mitt. Alt ble påvirket, og det sykeste var at flere trodde på ryktene. De som kjenner meg godt vet at det ikke er sant. Men de fikk det til å høres så overbevisende ut, at alle ble mistenksomme. Plutselig var jeg i andres øyne blitt kriminell, narkoman og psykopat.

Selv om det er noen måneder siden jeg har hørt noe til disse ryktene, var det fortsatt mistenksomme og dømmende blikk. Jeg ignorerte det og prøvde, så rak i ryggen jeg maktet å være, å vise hvor feil alle ryktene hadde vært. At her er jeg, 8 måneder etter ryktene startet og like sterk. Jeg latet som om at ryktene bare hadde prellet av meg, og at jeg overhode ikke hadde blitt påvirket i noen grad av den stormen som startet for bare 8 måneder siden. Innvendig skrek og hylte jeg av full hals.

Etter jeg hadde slått meg til ro med at jeg bare måtte ignorere alle med dømmende blikk, å heller fokusere 100% på de som oppriktig var glad for å se meg, gikk det bedre. Men alt skulle fort snu. Vennegjengen jeg var med var rastløse, og viste ikke mye hensyn til at jeg nettopp hadde hadde mentalt klatret mount everest. Men de visste jo ikke... De endte opp med å forlate meg 2 ganger denne kvelden, der jeg ble stående mutters alene, i en situasjon jeg overhode ikke var komfortabel med, og ihvertfall ikke noe jeg var i stand til å mestre helt alene. Men igjen.. de visste ikke.

Til slutt var festlighetene over, og utestedene stengte.. Jeg begynte sakte, og igjen helt alene å bevege meg hjem til fots, da de andre forlengst hadde forsvunnet til hver sin kant. Jeg brukte ekstra lang tid hjem. En tur som vanligvis hadde tatt 15 minutter, tok denne gang i overkant av en time. Jeg var ikke engang i nærheten av full. Men jeg var full av motstridene tanker. På den ene siden var jeg stolt over det jeg hadde mestret. Jeg hadde klart å møte denne frykten, og jeg hadde klart meg overraskende bra.

Men hvorfor sitter jeg her da, fortsatt full av angst og tanker? Jeg kjenner på mestringsfølelsen over det jeg taklet. Men jeg har fortsatt en vondt klump inni meg. Det føles enda ut som om noe er veldig galt.

Jeg snakket med Mental Helse på telefon en stund etter jeg kom hjem..Etter jeg fikk samlet tankene.. Det fikk roet ned det verste.

Men natten og morgenen har flydd forbi, og jeg har enda ikke funnet roen. Burde jeg ha vært mer åpen om hva som plager meg, til mine gode venner? De var uvitende til hvordan situasjonen påvirket meg. Dette er venner jeg liker å tro at jeg kan stole på, og som ikke vil dømme meg når jeg åpner meg. Men det virker som om det å skjule det og late som at ting er greit er lettere og "tryggere" enn det å være åpen om at jeg sliter daglig med angst og depresjon.

Jeg har så forferdelig få jeg tørr å snakke med om dette. Jeg er redd for at hvis jeg forteller det til for mange så vil det ha en negativ virkning for meg. Jeg vil ikke bli behandlet som skjørt glass fordi jeg har det vondt. Men jeg skulle ønske de visste, slik at de kanskje kunne forstå at jeg har det vondt, og at kanskje de er villige til å lytte på hvorfor ting er sånn...


Jeg har i alt, sett bort i fra psykolog, toppen 3 mennesker jeg virkelig kan åpne meg for når det gjelder alt. Det er en nær venn av familien, min storebror, og en venninne som er en "søster" for meg. Problemet er at to av disse bor i Oslo. Milevis herfra, og de har selv masse å styre med, med jobb og egne venner. Og hun siste, har nok med universitet, to barn og en mann.

Det ender opp med at jeg sitter alene med alle tankene.. Og tilslutt når jeg er bristepunkt der det eneste jeg kan er å ringe Mental Helse.. De tipset meg heldigvis om dette forumet. Der jeg kan være anonym, men allikevel åpne opp om hvordan jeg har det. Uten frykten for at noen vil dømme meg negativt.

Dette ble et langt innlegg, men jeg setter uendelig pris på om noen leser alt, og kommer med innspill eller kommentarer.
Avatar

Re: Vedvarende angst, og tankekjør

sep 23 2018 - 17:42
Leste alt, og må gratulere deg for at du kom deg gjennom den lørdagen på byen! Bra jobba!

Du skriver også veldig bra og er god til å beskrive ting. Det gjør det lett for oss som leser å forstå deg.



- "Etter jeg hadde slått meg til ro med at jeg bare måtte ignorere alle med dømmende blikk, å heller fokusere 100% på de som oppriktig var glad for å se meg, gikk det bedre."

Dette er viktig lærdom for oss alle.



- "Men folk ble misunnelige på oppmerksomheten, og valgte å ta fra meg alt ved å ødelegge livet mitt. Alt ble påvirket, og det sykeste var at flere trodde på ryktene."

Mm... Desto høyere status du har, desto større motivasjon har folk til å senke den (f.eks. ved å tro på den minste negative ting de hører om deg), slik at de kan føle seg bedre selv. Mennesker er som krabber i bøtter; hvis én er på vei et sted (f.eks. til å komme seg ut), dras den ned av en annen.



- "Burde jeg ha vært mer åpen om hva som plager meg, til mine gode venner? De var uvitende til hvordan situasjonen påvirket meg. Dette er venner jeg liker å tro at jeg kan stole på, og som ikke vil dømme meg når jeg åpner meg. Men det virker som om det å skjule det og late som at ting er greit er lettere og 'tryggere' enn det å være åpen om at jeg sliter daglig med angst og depresjon.
Jeg har så forferdelig få jeg tørr å snakke med om dette. Jeg er redd for at hvis jeg forteller det til for mange så vil det ha en negativ virkning for meg. Jeg vil ikke bli behandlet som skjørt glass fordi jeg har det vondt. Men jeg skulle ønske de visste, slik at de kanskje kunne forstå at jeg har det vondt, og at kanskje de er villige til å lytte på hvorfor ting er sånn..."

På overflaten virker det kanskje lettere og tryggere å ta på deg en "maske" ovenfor dem, men sist lørdag merket du jo den virkelige konsekvensen av å bruke en slik "maske"...

Jeg har selv vært ganske åpen om mine issues med de tidligere vennene mine, og det er befriende - men det er en prosess å komme til det punktet hvor du er komfortabel med å være en slags "fuck-up"/ha issues. Det handler om selv-erkjennelse og selv-aksept. Når du virkelig aksepterer deg selv slik du virkelig er, så bryr du deg ikke om det har noen "negativ virkning" sosialt sett.

Men for å få denne selv-aksepten så hjelper det veldig å ha tro på at angsten og depresjonen din kun er en midlertidig fase. For hvis du tror at du kommer til å bli "frisk" en dag, så er det mye, mye lettere å unngå og identifisere deg med å være en "taper/svak person" e.l..
Det blir en slik mentalitet: "Jeg har kanskje problemer nå ja, men det definerer meg ikke som person, for jeg kommer ikke til å ha disse problemene evig. Derfor ser jeg på meg selv som den friske personen jeg kommer til å bli. Jeg er kanskje ikke en vinner for øyeblikket - men jeg er hvert fall ikke en taper!"

Tror også det vil være lurt for deg å sette deg ned og virkelig forsøke å se for deg/visualisere hvordan det vil være å åpne deg for disse folka, slik at du blir litt "pre-eksponert" for det i hodet ditt, og dermed får en anelse om hvorvidt du kan takle det i virkeligheten.



- "På den ene siden var jeg stolt over det jeg hadde mestret. Jeg hadde klart å møte denne frykten, og jeg hadde klart meg overraskende bra.
Men hvorfor sitter jeg her da, fortsatt full av angst og tanker? Jeg kjenner på mestringsfølelsen over det jeg taklet. Men jeg har fortsatt en vondt klump inni meg. Det føles enda ut som om noe er veldig galt."

Svaret på dette er det bare du som veit, etter at du har analysert nok av følelsene du hadde den kvelden.

Med det sagt, her er min tolkning av årsaken:
Du mestret kvelden og følte deg stolt over det (som du har god grunn til å være), men samtidig var det ubehagelig for deg å vite at du faktisk ble dømt og sett ned på av folk. Denne fordømmelsen deres påvirket selvfølelsen din. I tillegg til dette ble du usikker på om du kunne klare deg gjennom en lignende situasjon igjen, selv om du tross alt hadde taklet ting bra denne gangen. For i tillegg til at du erfarte mestring, så erfarte du også at du kan få angst i sosiale lag + at du kan bli dømt og sett ned på av andre folk. Så selv om du taklet ting bra alt i alt, så ligger denne vissheten allikevel i bakhodet ditt. Det følelsesmessige resultatet ditt etter kvelden blir dermed en blanding av stolthet og uro.



- "Det ender opp med at jeg sitter alene med alle tankene.. Og tilslutt når jeg er bristepunkt der det eneste jeg kan er å ringe Mental Helse.. De tipset meg heldigvis om dette forumet. Der jeg kan være anonym, men allikevel åpne opp om hvordan jeg har det. Uten frykten for at noen vil dømme meg negativt."

Jeg fikk vondt av å lese hvor "alene" du virker med disse problemene. Når jeg f.eks. leste hvor alene du ble på klubben skulle jeg så gjerne vært der. Ikke være der for å "synes synd på deg", men være der som en venn som selv veit hvor jævli både angst og folks løgner kan være.



PS: Det er selvfølgelig også en mulighet for at angsten din gjorde at du overtolket hvor mye folk dømte deg på klubben. Altså at du så etter fordømmelse i øynene til folk, som resulterte i at du opplevde det som at de dømte deg. Men om denne alternative forklaringen stemmer eller ikke, veit du best selv.
Avatar

- Vedvarende angst, og tankekjør

sep 29 2018 - 02:13
Hei, og takk for svar!

Den siste tiden har gått mye til å jobbe med meg selv. Har også tatt dette opp med psykologen min. Essensen her later til å være at jeg ikke må skamme meg over situasjonen jeg er i. Jeg må snu mentaliteten litt, å innrømme mest til meg selv at det ikke er en skam å ha psykiske problemer. Har lest mye rundt på nettet om dette. Jeg kommer fra en familie der det har vært litt "tabu" å ha psykiske problemer. Men nærmeste familie ha svelget stoltheten en del å innsett alvoret i dette.

Etter denne helgen er det flere og flere som begynner å ta kontakt, for å høre hvordan jeg har det, og for å invitere meg med på sosiale sammenkomster. Så det jeg gjorde ved å møte frykten bar tydeligvis frukter. Det å vise verden at jeg ikke ville knekke og ikke ville gi opp, gjorde mer sterkere, og gjorde til at flere venner ville tilbringe tid sammen med meg. Jeg må bare bli flinkere til å ikke skyve de vekk, selv når ting er tøft.

Angsten har roet seg mer. Og tankekjøret prøver jeg å holde i sjakk. Jeg prøver å suge til meg positiv energi gjennom positive hendelser i livet mitt så godt jeg kan. Dette gir meg mental energi til å fortsette.

Som sagt. Jeg setter enormt pris på dere som har svart. Jeg har lest igjennom svarene deres, og jeg ble direkte rørt av omtanken dere viser. Dere er fantastiske mennesker. Jeg ønsker dere alt godt!
Til forsiden