Noen som sliter med det og vil dele erfaringer/tips? Sliter veldig med det, og det skremmer meg...

Jeg også sliter med det , men mest når jeg er ute . Har ikke så mye råd eller tips desverre. Men om du vil snakke om det så er det bare å skrive meg en melding :)

Unner ingen å ha det sånn, men det var godt å høre at jeg ikke er alene om det, spesielt det med at det er verst når man er ute! :) Hvordan kjennes uvirkelighetsfølelsen ut for deg og hvordan takler du den?

Det kjennes vell ut som om at jeg ikke er til stede i kroppen .. hele kroppen blir lett og føler meg veldig rar. Egentlig veldig vanskelig å beskrive den følelsen men det er utrolig ubehagelig :/ er ikke blitt så flink med å takle den ennå , mn prøver å tenke på et morsomt minne eller noe jeg gleder meg til :)

Akkurat samme her egentlig, jeg synes også det er vanskelig å takle, men prøver å se sammenhengen og tenke at det ikke er farlig. Synes det er spesielt vanskelig når jeg er ute og går, for det føles som om jeg skal besvime/forsvinne når som helst... Ikke noen god følelse i det hele tatt, men man må vel bare stole på at det er hjernens mekanismer som lurer deg og at det ikke er noen fysisk årsak til det.

Merker du forskjell på konsentrasjonen? For eksempel at det er vanskeligere å følge med på tv eller i en samtale?

Jaa , akkuratt samme feelingen her!

Jepp. Konsentrasjonen blir på bunn. Noe som den generellt er for jeg er i en krangel med denne jævla dritten hver dah kaldt angst ;(

Selv om jeg innerst inne vet det ikke er farlig.. man blir utrolig utmattet. Men syns det er hjelp i å prate med noen som har det på samme måte :) ( selv om det er helt forferdelig at så mange av oss sliter med det)

Har du hvert med lege eller fått noe form for medisin?

Jeg går til lege og psykolog hver uke, så det hjelper litt når de forteller meg at det er en helt naturlig reaksjon ved angst:) Har vurdert medisiner og det kan hende jeg begynner på det hvis situasjonen ikke bedrer seg snart, men vil helst unngå det. Føler at man kan gjøre mye selv om man virkelig går inn for det og ikke gir opp!

Helt enig med deg der!

Jeg sliter også med uvirkelighetsfølelse, eller "tåkehode", som jeg også kaller det. Har det hele tiden, og det er fryktelig ubehagelig, mildt sagt. Som regel forverres det når jeg er sliten, eller har sovet lite. Føles som jeg skal "forsvinne"/besvime, og vanskelig å konsentrere seg.
Noen som har noen gode tips om hvordan man kan jobbe seg ut av dette?

Jeg aner ikke, men det er vel viktig å bli bevisst på hva som plager/stresser deg eller gir deg dårlige opplevelser, og prøve å takle/unngå dem. Har ikke hørt om noen spesielle ting man kan gjøre, men jeg har sett mange som har skrevet at det går over av seg selv når man ikke lar det ta opp store deler av oppmerksomheten din. Man skal vel bare prøve å tenke at det er helt normalt ved angst/depresjon og at det vil gå over når man har lært seg å leve med det, uten å gi det for mye oppmerksomhet. Prøv å ikke tenke på hvor ekkelt det er og ikke gå rundt og tro at du blir gal, for det er bare uvirkelighetsfølelse. Klarer det ikke helt selv, men jobber med det.

AKKURAT sånn har jeg også det når jeg er ute! Åh, er så glad for at jeg ikke er alene om å ha det sånn. Føler at jeg holder på å besvime og falle om når som helst, og blir fryktelig svimmel.. går over etterhvert hvis jeg bare holder ut og tvinger meg selv til å gå videre. Da går det over :-) Er utrolig ubehagelig! Prøver å ikke tenke på det når jeg går ut døra, men skjer uansett hvor mye jeg prøver.. føler at det hemmer meg skikkelig, blir ikke mange turene med sønnen min :-(

Det kalles derealisering, og er en mental mekanisme for å takle "faren" man er utsatt for. Veldig vanlig, og ikke farlig, tvert imot er det et tegn på at du iallefall reagerer normalt på fare. Problemet er da at faren du reagerer på antagelig ikke er like reell som du lurer deg selv til å tro :)

gikk gjennom dette i over et år, og kan nesten si at det var det verste. Jeg kunne stå på baderommet for å tappe i vann og i det neste øyeblikk ikke ane hvor jeg var. Det som er viktig og vite om uvirkelighetssfølelse er at det er preget av angst og utmattelse. se på det slik, misshandler du et barn fra det er lite av, vil dette barnet bli preget på en eller annen måte enten da eller senere i livet, fordi hjernens oppfattning og kapasitet ikke er stor nok til å fortrenge dette eller ta det opp og reparere. Forskning viser at som regel er det alltid en god grunn til psykiske lidelser, og mye ligger i oppveksten. Slik er det også med uvirkelighetssfølelse. Det går faktisk ann og ''misshandle'', seg selv, satt på kanten naturligvis! Om menneske kroppen går på konstant alarmberedskap (angst) der alt står på HØYSPENN ofte, og for desverre noen (også meg) hver dag, kobler hjernen ut. Den orker rett og slett ikke mer, og vi reagerer med og få uvirkelighetssfølelse. Virkeligheten, eller det øye kan oppfatte er det største et menneske har, og når ting blir for mye for hjernen vår, er det nesten naturlig at det er det ØYET kan se, som begynner og skurre. når jeg selv hadde uvirkelighetssfølelse, tro meg jeg hadde det. Orker jeg ikke være med noen en gang, så ikke vits i å fortelle historier, oppnå noe, prøve og få det bort. Hvorfor? alt var jo så uvirkelig uansett, alt føltes så fjernt, og det ga meg angst. Behandleren min sa til meg gang på gang, at dette kom til å gå bort, jeg måtte bare sjønne hva det var og ufarliggjøre det. og nå når jeg sitter og skriver dette, så sjønner jeg at hjernen tullet med meg. Mennesker som sliter med uvirkelighetssfølelse har som regel godt gjennom mye vondt, eller lite vondt, helt opp til hva kroppen tåler. men du går ikke dette med resten av livet! hold hopet oppe, gå turer, gå til psykolog, forstår hva det er og det vil gradvis (kanskje sakte) men sikkert gå bort. jeg sjønner hvor tungt og vondt det gjør, du føler jo søren meg du skal bli gal, men det blir du ikke og du er ikke gal. Dette er bare en reaksjon på hjernen over at den er utslitt, så senk skuldrene, ta livet med ro, få forståelse og slapp av! det vil forsvinne :-) klem

Takk for et godt innlegg hjerte888. Akkurat hva jeg trengte å lese i dag...

Så godt skrevet, hjerte888.
Håper å bli kvitt det ettervert, og heldigvis har det blitt mye bedre enn da jeg først ble syk.
Nå er jeg mer med.

Hei! Jeg har det på samme måte. Er så redd uvitkelighets følelsen aldri skal gå bort. Begynte for cipralex for 6 uker siden.. Og er verst når jeg er ute. Forsvinner også av og til helt inn i mine egne tanker og plutselig husker jeg hvor jeg er..

Sliter med det samme som dere beskriver. Husker jeg hadde det sånn av og til da jeg var liten, hvis jeg var trøtt for eksempel, men da varte det kun i noen sekunder. Tror dere det hjelper å gå til psykolog? Vet liksom ikke om det er angst.. Er ikke akkurat redd for så mye, bortsett fra første gang jeg fikk det, da fikk jeg helseangst.

Takk hjerte888, for det du har skrevet. Denne posten er jo veldig gammel nå, men hver gang jeg sliter som verst med å takle denne følelsen, kan jeg gå inn her å lese for å roe meg litt ned. Har hatt uvirkelighetsfølelse 24/7 i 6mnd nå, og det går som det meste opp og ned. Så igjen, takk!

Det var godt å lese dette! Har slitt med denne følelsen i et par uker nå, og trodde det var en bivirkning av Seroquel, men er vel mer sannsynlig angsten som er grunnen. Godt å vite at man ikke er gal ;)

Beroligende å høre at ikke bare jeg føler meg slik. Har hatt det i litt over 2 år nå, etter cannabis bruk på 3 anledninger. Følelsen var helt jævlig, kan nesten ikke beskrive den. Var på butikken f.eks så følte jeg at kroppen ble sinnsykt lett, så spacer jeg ut, og føler at jeg har vært borte i timesvis, utrolig rar følelse. Har søkt overalt på nettet etter hva dette kan være, alt fra schizofreni til depersonalisering til galskap. Vet fortsatt ikke hva det kan bli diagnosert som.. Ønsker bare at følelsen skal gå vekk. Har roet seg litt ned i nyligere tid, men følelsen er der alltid, langt bak.

beklager dere som vil bli beroliget
høre det bare er mekanismer i hjernen osv
har dere noen gang spurt dere
hva/hvem styrer igjen dette da?
asså: jeg sitter ikke med svaret
men jeg er overbevist om èn ting:
der er mer mellom himmel og jord
enn vi noen gang kommer til forstå
så slå dere heller til ro med det
sokrates: DET ENESTE JEG VET ER AT JEG INGENTING VET

Det stemmer Alien det er mye mellom himmel og jord.jeg opplever denne uvirkeligheten hele tida.men noen beskriver at de har perioder at de ikke har det hele tida.jeg har uvirkeligheten og fremmedhetsfølelse hele tida i mange år og det varer ikke sekunder el minutter det er konstant der.det sitatet Alien var godt.den var bra altså.men hvordan ha makten over seg selv når man er fremmed overfor seg selv.