Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Utbrenthet, angst, uro og det å møte veggen

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Utbrenthet, angst, uro og det å møte veggen

feb 28 2016 - 11:23
Mine varsellamper har blinket i ett sett, men jeg har ikke eller villet forstå. Men nå er det i ferd med å gå opp for meg at det er kroppen min som roper på meg og sier at du har dratt den forlangt, jeg må ha hvile ellers går det riktig galt avsted.

Jeg har arbeidet ekstremt mye, stilt opp for familie og venner, men har glemt eller ikke følt at jeg kunne ha prioritert meg selv, så nå er vi her.. etter 12-13 relativt krevende år, hvor jeg har hatt for mye ansvar og press. Har på mange områder vært litt "alene pappa".

Sliter med søvnvansker, muskelsmerter, uro, utmattelse, og mange andre klassiske symptomer på utbrenthet, hvor uro/angst og søvn er det værste. Dette har vedvart i 3-4 år og har gradvis blitt sterkere og sterkere.

Jeg er i ferd med å innse at det må en lengre "time-out" til for bli bra. Men sliter med ekstremt dårlig samvittighet overfor arbeidsgiver hvis jeg går sykmeldt, noe jeg så å si ikke har vært i mine over 25 år yrkesaktive liv. Selv om jeg har opplevd mobbing og trakassering på arbeidsplassen. Og siden jeg har opplevd mye er jeg også utrygg på hvordan arbeidsgiver håndtere en lengre sykmelding, og om jeg har en jobb å gå til etterpå. Jobber i det offentlige, så innerst inne vet jeg at jeg ikke bør bekymre meg, men.. min erfaring, frykt sier noe annet.

Har nå valgt å gå i terapi og har gjort det en tid. Det jeg lurer på er om noen har gode tips til hvordan man kan komme seg ut av utbrenthet, jeg elsker yrket mitt og vil så gjere jobbe, ..men...jeg må tenke på meg selv, å sette helsen først.


Avatar

HEISAN

feb 28 2016 - 12:23
Heia hadde bare lyst til å prøve å svare litt. Jeg var også sykemeldt i en god stund,det som var så fint var at arb. giver ringte meg en dag og spurte om vi skulle ta en kopp kaffe i lag. Jeg drikker enda ikke kaffe blir aldri voksen men brus er jeg glad i :) er jo 61 år nå .Vi møttes å fikk prate ut om det gjorde noe med meg at jeg ikke synes at det var ekkelt å gå sykemeldt. så lenge. Så begynte jeg å besøke jobben første gang var det ekkelt men så gikk det bare av seg selv . Jeg var veldig sliten ang. angst gikk på akkord av meg selv datt langt ned fikk hjelp å kom meg etter ei stund opp igjen. Den tia jeg var sykem. prøvde jeg å spise gå ut hver dag men det var veldig tungt. Satt opp en timeplan hva jeg skulle gjøre og fulgte den. Har gått i terapi har fått snakka mye om det,det jeg ikke trudde at det er så mange som en eller gang møter veggen. Når en er der i sin egen verden er det kun du som eksisterer. Når jeg nå får angst tenker jeg at det er mange andre som også har det slik da føler jeg presset blir mindre. Gjør noe som gjør deg glad ta litt og litt hver dag så trur jeg det vil gå seg til.En må bare lære å leve med angsten så går det som regel bra.
Avatar

Re: Utbrenthet, angst, uro og det å møte veggen

feb 28 2016 - 23:54
Hei! Jeg forsøkte å sykemelde meg av samme grunn, og ble møtt med en tydelig sint arbeidsgiver. For min del endte det med at jeg kom tilbake på jobb for å unngå konflikt, og så sa opp et halv år senere når jeg ikke klarte mer og var enda sykere.

Jeg har tenkt mye på det, og forstår nå at min arbeidsgiver ikke tok meg alvorlig fordi jeg ikke hadde vært syk en eneste dag før. Arbeidsgiver opplevde det som et tillitsbrudd at jeg ikke fortalte at jeg slet før det var helt stopp. Når jeg ble sykemeldt fortalt jeg heller ikke helt hva årsaken var, jeg følte ikke at noen hadde noe med det å gjøre, samt at det er litt skam og ekle følelse forbundet med å være utbrent. Det hele var veldig uforståelig og mistenkelig for min arbeidsgiver. Han reagerte dårlig, noe han egentlig ikke skal. Men arbeidsgivere er også mennesker.

Dersom du utsetter å sykemelde seg fordi du er redd for reaksjon fra arbeidsgiver vil jeg råde deg til å være helt åpen. Kanskje ta en samtale med sjefen før du går til lege og ber som sykemelding. Å være syk er en helt ærlig sak, du har stått på og jobbet hardt men nå klarer du ikke mer. Ta ansvar for deg selv, si ifra og få den hjelpen du trenger.
Avatar

Re: Utbrenthet, angst, uro og det å møte veggen

feb 29 2016 - 19:16
Takk så mye solskinn61 og tocopheryl for at dere tok dere tid til å lese og komme med god råd til meg. Det er godt å vite at en ikke er alene om å oppleve dette.
Avatar

Utbrenthet

mars 1 2016 - 17:22
Føler meg fysisk, følelsesmessig og mentalt utslitt på grunn av lang tids krevende press/krav fra jobb og familie.

Sliter med angst og uro, verker i kroppen, muskelskjelvinger m.m. Og lurer på om jeg er utbrent eller om jeg har fått angst, ...hva kom først... Eller er det bare angst...

Dette er ikke enkelt, gruer meg til å ta ut en lengre sykmelding. Fornuften og kroppen sier at det er riktig. Men når jeg da får den ene brukbare dagen i uka hvor ting ikke er så krevende, hvor jeg føler meg sliten, men har fått litt pause fra angsten og uroen, kommer tankene snikende.... er du sikker på du trenger den sykmeldingen, .... skal du ikke prøve litt til...

Tror jeg sliter litt med at jeg ofrer meg for mye og ikke tenker på meg selv, mulig min selvfølelse har fått seg en kraftig knekk.... eller kanskje det var alle årene på barneskolen med mobbing og vold som frarøvet meg den...

Jeg vet bare en ting og det er at jeg ikke kan ha det slik lenger. Får rett og slett dårlig samvittighet når jeg forsøker å ta vare på meg selv... vet at det ikke er bra...

Rådvill og vet ikke helt hva jeg bør gjøre....

Avatar

Re: Utbrenthet, angst, uro og det å møte veggen

mars 1 2016 - 18:44
Du MÅ sykemelde deg. Om du får dårlig samvittighet overfor arbeidsgiver så se det heller på denne måten: du kommer til å møte veggen, du gjør ingen en tjeneste ved å vente til det blir enda værre.

Du skrev tidligere at du går til terapi, føler du at det hjelper deg?

Hvordan er familiesituasjonen din? Du skriver at du opplever krav og press derifra også, er det noe som kan gjøres der for å lette situasjonen din?

For å bli bedre av utbrenthet trengs det rett og slett lang tid med hvile og ro. Men det høres ut som du har problemer med selvfølelsen, og det må du få hjelp til. Jeg unner ingen å gå igjennom livet å føle at de ikke fortjener å ha det bra!
Avatar

Utbrent2

mars 2 2016 - 21:01
Hei, kjenner meg så altfor godt igjen. Det er som å lese om meg selv. Har i alle år vært en såkalt "samvittighetsarbeider", har dratt på jobb selv om man har vært litt småsjuk. De siste to årene har vært preget av stort arbeidspress og stress. Hodepinen og muskelspenninger kom snikende utover dagen og for ca en mnd siden sa det stopp. Ble sykemeldt og legen var ikke i tvil om utbrentheten. Nå etter 4 uker hjemme sliter jeg med angst og dårlig samvittighet selv. Når angsten herjer som verst klarer jeg ikke å tenke rasjonelt og da har jeg innbilt meg både den ene og den andre sykdommen. Har også hatt 4-5 panikkangst anfall som er helt jævlig. Går nå til psykolog og er fast bestemt på å komme meg ut av dette, men forstår at det tar tid. Har lest masse om angst og forstår nå at dette er kroppens måte å forsvare seg på, noe som jeg fort glemmer når det er på det verste. Jeg anbefaler alle å sette sag inn i hva angst er, da kan veien ut bli enklere. Har du en god venn, snakk med han om det. Har selv merket bedring bare etter 2 uker.
Avatar

Ufør

mars 3 2016 - 19:20
Jeg er uføretrygdet pga det samme. Jeg dro det for langt. Ble innlagt i psykiatrien akutt. Måtte bare hvile de første 3 ukene i institusjonen før de i det hele tatt kunne starte noen behandling. Etter 5 år med behandling er jeg erklært ufør. De kaller det stressrelatert sykdom. Min hverdag er redusert til hjemmeliv der påkledning, hygiene og litt matlaging er hovedsysler. Da er jeg utslitt. Jeg var en hardtarbeidende sykepleier med lederansvar, og masse sykdom privat der ansvaret falt på meg. Jeg møtte ikke veggen, jeg gikk på trynet i grusen. IKKE DRA DET SÅ LANGT!!!
Avatar

Utbrenthet

april 14 2016 - 05:44
Takk så mye tocopheryl, findus45, annemoren for støtte og svar på innlegg.

Jeg har nå vært hos legen og er sykmeldt. Har dårlig samvittighet for jobben, noe jeg helt klart ikke bør ha.

Kom i kontakt med en gestaltterapeut som har spesialisert seg på utbrenthet og stress. Hadde time like før påske, og fikk beskjeden at jeg måtte sykmelde meg, ellers så ville jeg få ett kraftig møte med veggen. Fikk landet og tenkt i påskeferien og er nå begynt på den andre uken av sykmeldingen.

Føler jeg er veldig nær veggen, vel egentlig har jeg vel truffet veggen, men har forhåpentligvis klart å bremse ned noe, sliter med uro og angst, men er ikke sengeliggende selv om jeg ligger og slapper av en del. Forsøker å gjøre ting som er lystbetont. Setter meg små mål.

Jeg merker at om jeg er i aktivitet 1-2timer så straffer deg seg, får da skjelvinger og uro. Så da må jeg ta det med ro..

Merker jeg engster meg for jobben, at den ikke er der når jeg kommer tilbake, at de omplasserer meg .... merker at dette plager meg...

Fikk tilbud om medisin med legen i forhold til uro og angst, ...dra hjelp for å komme ut av utbrentheten. Merker jeg har lyst å greie dette uten, er litt skeptisk, samtidig som jeg nok har slitt med dette i flere mnd når jeg ser tilbake. Har forsøkt psykolog, og møtt angsten men det hjelper vel lite når grunnen til angst er stress og utbrenthet.

Er sliten, og kjenner at uroen sliter i kroppen. Kommer nok igjennom dette, men dette er krevende...heldig som har en super kone som hjelper meg.






Avatar

Re: Utbrenthet, angst, uro og det å møte veggen

april 17 2016 - 11:10
Hei,
jeg kjenner meg godt igjen i det du sier. Jeg (og kanskje du?) er ofte det jeg kaller for "dumsnill". Jeg er så opptatt av at alle rundt meg skal ha det bra til enhver tid, og det ender meg at jeg glemmer meg selv oppi det hele. Det har til slutt endt med at mine behov og følelser mister mening og verdi. Jeg har alltid latt alle andres behov gå foran mine egne, både ifht familie, venner, jobb og studier. Dette har ført til at jeg for 3 år siden fikk angst og depresjon, noe jeg snakker veldig lite om, fordi jeg ikke vil "plage" andre med mine problemer. Selvom jeg kjenner på kroppen at jeg trenger en pause klarer jeg ikke dette pga den "kronisk dårlige samvittigheten".

Det at du nå har klart å ta steget og sykemelde deg synes jeg er veldig bra!! Og ikke minst noe det står stor respekt av! Jeg forstår hvor vanskelig det kan være å føle at man skuffer andre. Jeg håper du iløpet av tiden hjemme kan klare å utvikle en ny selvrespekt for deg selv! Din helse kommer først! For en gangs skyld setter du deg selv først, og det er noe du skal være stolt av! Hvor ofte blir du sint/skuffet over andre som sykemelder seg? Jeg gjetter ikke så ofte. Vell, nå er det din tur! Og du må bare prøve å si til deg selv at du har like mye rett som alle andre til å være syk. Og arbeidsgiver kan ikke gjøre noe.. Du har loven på din side! Igjen, nå må du prøve å fokusere på deg selv! Ikke hva sjefen, kolleger eller venner måtte tenke. Jeg av alle forstår at det er vanskelig, det er veldig lett å fortelle andre hva de burde og ikke burde gjøre.. Jeg sliter med mange av de samme problemene som deg, så jeg forstår det! Men jeg tror det kan være lurt å tenke "hva er det verste som kan skje?". Hvis sjefen omplasserer deg, da får du ta det når den tid kommer. Hva er det verste som kan skje? Desverre har vi ingen kontroll over hva som skjer i fremtiden, men jeg er 100% sikker på at når du er klar til å komme tilbake i jobb vil du kunne takle det! Når hode og kroppen spiller på lag klarer du det!

Lykke til! Jeg heier på deg!
Avatar

Re: Utbrenthet, angst, uro og det å møte veggen

april 22 2016 - 10:29
Takk så mye for støtte og gode råd sommer2016!

Som du skriver så er det ikke lett å sykmelde seg når en plages av dårlig samvittighet. Men som du sier så er det på tide å tenke på sin egen helse og det som er det viktigste av det viktige i livet og det er at en har glede i livet, at en er ved god helse og har det godt med seg selv, familie og venner.

Som du sier så plages du av det samme som meg, jeg ser at jeg ikke har tatt meg selv på alvor, og gitt meg selv den respekten jeg fortjener. Det har jeg tenkt å gjøre, noe med. Vi er like verdifulle som alle andre, vi er ikke svake, tvert imot, og når vi har kommet igjennom utfordringene vi får på livets skole så stiller vi med en utrolig god innsikt i eget liv, som gjør det lettere, hjelpe oss selv og dem vi er glad i.

Det å vise at en er ett menneske med det det innebærer betyr mye, det handler om å respektere seg selv, at en er like mye verdt som alle andre, med alle "feilene" vi tror vi har. Det tok meg lang tid å åpne meg helt opp for mine kone faktisk 3-4 år, og det var så utrolig smertefullt og godt å gjøre det. Det har gitt meg trygghet å bli møtt og vite at en ikke er alene, at en kommer igjennom dette..sammen..

Ja jeg plages med en del tanker i forbindelse med jobb, sjefens(hun) manglende evne til å opptre som leder som ivaretar sine medarbeidere, og som opptrer ærlig og redelig. Sliter med dette, og har mange tanker som skaper utrygghet hos meg, selv om jeg ikke bør ha det. Jeg ser at jeg ikke får gjort noe med dette. Jeg vet hva jeg selv står for og hva jeg leverer, og ja, jeg har loven godt på min side. Så nå velger jeg meg selv, min helse, og min familie, fordi det fortjener vi alle også du sommer2016, ønsker deg alt godt!

Jeg heier på deg !
Avatar

Kjære deg!

mai 2 2016 - 20:46
Kjære deg! Du virker som et utrolig fin person og jeg er lei for at du har det så vondt.
Jeg tror at det viktigste i en slik fase, er å være helt ærlig med seg selv. Hva gir deg energi? Hva tapper deg med energi?
Hvilke venner stiller opp for deg like mye som du stiller opp for dem? Hva vil du fylle opp livet ditt med? Sender gode tanker og god bedring!
Avatar

Re: Utbrenthet, angst, uro og det å møte veggen

mai 18 2016 - 10:40
Takk så mye Aretha, for omsorg og god spørsmål. Det er godt å vite at en ikke er alene.

Avatar

Utbrenthet, angst, uro og oppfølgingssamtale med arb.giver

mai 18 2016 - 11:06
Har hatt en oppfølgingssamtale med arb.giver. Helt j.... de begynte å kjøre på og ville omplassere meg...fordi det var oppgaver jeg ikke hadde gjort før sykmelding. Jeg vet selv at jeg har følgt opp og levert det jeg skal. Har flink gutt syndromet så jeg leverer alltid 100%, og gjør ofte mer en jeg bør. Så derfor vet jeg at jeg har levert. Fikk noen eksempler som ikke er reelle og formulert veldig runde. Fikk vel også beskjed om at om jeg gikk tilbake i samme stiling så ble det veldig mye overtid.... Det gikk med nesten all tid til dette av oppfølgingssamtalen. Brukte noen få minutter på å fylle ut nav skjema.

Har hatt en helt j... uke. Utrolig skuffet, og jeg som følte at jeg var kommet over de værste toppen før møtet og gledet meg til å bli frisk og å kunne få jobbe igjen.....så blir jeg møtt med dette..... Det har vært mye fortvilelse og tårer denne uken.

Eneste lyspunkt er at jeg ble kontaktet med forespørsel om intervju i forbindelse med en jobbsøknad jeg sendte noen dager tidligere. Den holder meg litt oppe. Ønsker bare å komme vekk fra denne arbeidsplassen, når en ikke blir tatt ivare når en er syk.

Er fortvilet, har snakket med tillitsvalgte, og advokat og har loven på min side. Men jeg bekymrer meg for helsen. Dette er en stor belastning og jeg sliter med utbrenthet fra før og trenger ikke mer ...... Er veldig sliten og nær ved gi opp..

Prøver å fokusere på intervjuet og komme i mål der.

Trenger god råd, kanskje noen som har vært i lignende situasjon?





Avatar

Kjære BonaVita

mai 18 2016 - 12:01
Hvis du er - som du sier selv - utbrent så nytter det vel ikke å kjøre på med ny jobb............

Er det ikke mulig for deg å fortsatt være sykemeldt for å komme deg litt lenger opp av gropa. Selv forsto jeg ikke hvor det bar - himmelens skaper skal vite at jeg skulle gjerne gjort mye annerledes om jeg hadde fått muligheten igjen.

F.eks. ikke kjøpt nytt hus når jeg var på vei ned i kjelleren. Jeg burde bare ha vært sykemeldt og tatt livet i mitt tempo til jeg kom meg opp av grøfta igjen.

Jeg har "mistet" et år føler jeg - og mister vel enda dager - i kampen mot depresjon (tror også angst etterhvert). Hver dag oppleves som en kamp for å holde seg igang og ikke å gi opp.

LYTT til kroppen og tårene dine - jeg vil tro at det er bedre å være sykemeldt fra en dårlig arbeidsgiver du har hatt en stund - enn å bli sykemeldt fra et arbeidsforhold du nettopp har gått inn i.............?
Avatar

Utbrenthet og jobbskifte

mai 18 2016 - 18:59
Takk så mye for gode spørsmål Hjortehund. Jeg tenker du har mye rett i det du skriver.

Tankene bak jobbytte er vel at jeg alltid har hatt lyst til å jobbe akkurat der, men det er svært skjeldent ledig. Samtidig så kutter jeg 1t 15min i reisetid hver vei hver dag.

Vet at tidspunktet ikke er optimalt, men det er 3-4år siden det var noe ledig der så... litt vanskelig denne her. Samtidig som jeg vet at potensiel arb.giver er mye mer proff på ledelse og faktisk bryr seg om hver enkelt.... så .... ikke lett denne her.

Takk for god tilbakemelding og støtte Hjortehund. Tar med dette videre i tanke prosessen. Skal snakke litt med legen om dette også.
Avatar

Utbrenthet og mobbing fra arbeidsgiver

juni 21 2016 - 20:17
Jeg er utrolig sliten. Det har vært mye dårlig oppfølging fra min arbeidsgiver. Har måtte bruke advokat, m.m for å holde jobben. Siden en ikke kan si opp pågrunn av sykdom forsøker de å finne andre ting når jeg ikke var syk. Oppfølging samtalen etter 4 uker var helt j.... Her foreslo de at jeg gikk over i annen stilling. Etter at jeg da hadde tenkt i 3 uker så konkluderte jeg med at pga helse så var det kanskje ok, og innstilte meg på det. Kom så på dialogmøte, hvor de benektet alt om at de hadde foreslått en slik løsning. I stede tar de bort all fleksibilitet i nåværende stillingen, samtidig med at de da skal følge tett opp fordi en ikke er fornøyd. Helt jæv.... å bli behandlet slik. Mobbing og hersking, godt skjult og gjort på en måte som er vanskelig å slå ned på uten å sitte igjen selv med kosten. Jeg har fått mer angst, sterkere ME symptomer, og panikkangst som holder på i opptil 4-5 timer, helt grusomt, har dette nesten hverdag. Er nær ved å gi opp. Ønsker meg bare langt vekk fra min nåværende arbeidsgiver. Har opplevd mye mobbing og vold når jeg gikk på barneskolen, og mobbing på flere arbeidssteder hvor min leder har utøvd dette, har varslet en gang om dette men det gjør jeg ikke igjen, den kosten ble altforstor.

Utfordringen er å søke jobb mens jeg har det slik. Jeg har søkt og sagt nei til to finale intervju, fordi reisevei og oppgaver blir for krevende slik situasjonen er, selv om jeg ikke oppgav det som årsak.

Er rådvill i hva jeg skal gjøre, føler jeg sitter med alt ansvar i hjemmet, og har det vanskelig, bekymrer meg for økonomi etc. Siden situasjonen er som den er. Søker jobb i nærheten av der jeg bor, men vet ikke helt.

Har tenkt at muligens bør jeg være sykmeldt for så å gå over på AAP, slik at jeg kan ta vare på helsen, og få hjelp til å finne ny arbeidsgiver i lokalmiljøet, så jeg slipper pendling. Vet ikke om dette er veien, men har så mange tanker, så mye ondt, og så mye angst at jeg av og til bare ønsker uføretrygd, rett å slett for å få trygghet og forutsigbarhet i hverdagen. Om det snart ikke går litt oppover så er jeg redd jeg kan havne der om noen få år.

Er det noen som har gode råd, bør jeg finne ny jobb nå for å komme vekk fra mobbing etc, eller bør jeg gå helt ut med sykmelding, og så over på AAP, for så å få hjelp til å finne arbeidsgiver i lokalmiljøet?

Finnes det andre løsninger? Noen som har vært bort i noe lignende?



Avatar

BonaVita

juni 22 2016 - 05:39
Jeg tenker at du kanskje bør være sykemeldt så lenge du kan - for å prøve å "ta deg inn". Og i dialog med NAV underveis så bør du signalisere at du sliter i forhold til jobben pga mobbing. Som du skriver selv - få hjelp til å finne en arbeidsgiver i lokalmiljøet.

Og håper du klarer å ta litt vare på deg selv når du nå er sykemeldt. Og å ta vare på seg selv betyr ikke nødvendigvis å ligge på sofaen hele dagen, men gjøre små ting som for deg er positive :)
Avatar

BonaVita

juli 10 2016 - 18:37
Det er utrolig trist å høre om din situasjon. Har ikke lest alt alle har skrevet med fulgt deg igjennom tråden.
Hvordan føler du det går med deg om du ser bort fra alt styret med jobben?
Kjenner meg igjen i mye men klarte ikke å bremse ned før det var for sent. Tok litt tid før jeg faktisk skjønte det at jeg hadde møtt veggen.

Hadde jeg vært deg hadde jeg faktisk dratt på "rehabilitering" en plass hvor du kun skal tenke på deg selv, ha noen å snakke med, få sove og hente deg inn igjen. Alt det styret med jobb må slite skikkelig på deg og er virkelig det siste du trenger. Kan tenke meg det er vanskelig for deg men nå må du virkelig være egoistisk og tenke kun på deg selv! Det er heller ikke noe negativt å spør om hjelp, snarere en styrke spør du meg.

Men husk, alt ordner seg til slutt selv om det ikke kan virke sånn. Ta deg en time out til du føler deg klar, og når du føler deg klar venter du litt til før du begynner å jobbe igjen. Jeg snakker av erfaring og viljen er som regel sterkere enn fornuften.

Masse lykke til videre og håper alt ordner seg for deg!

Ps: Gjør en ting hver dag som gjør deg glad å prøv og finn glede i de små tingene.
Avatar

Bonavita

nov 17 2016 - 10:26
Åssen går det med deg? En ting må jeg si......kjenner leppa begynner å krølle seg når jeg leser hvordan du har det. Har vært syk i 4 år nå og plager meg ikke så mye selv lenger med hvordan jeg har det. For fordi om det går opp og ned har jeg ikke blitt noe verre på disse årene. Men det virker for meg som du må slutte og tenke på den arbeidsplassen....innen jeg har fått skrevet dette kan det være at du har blitt friskere og trives igjen.....men hvis vi ser bort ifra det må jeg få lov å uttrykke at i ettertid er arbeidsplassen min som et svakt minne om en utrolig uvesentlig ting. For meg var arbeidsplassen meget viktig (jeg var selger og elektriker), kundene var det viktigste av alt og var meget pliktoppfyllende ifht til alle. Helt til jeg ikke klarte og møte de i kundemottaket lenger, jeg spydde bare jeg så enkelte av dem. De kunne ringe meg kl. 2200 om kvelden og jeg stilte opp. " Det tok 1 uke før sjefene mine hadde glemt hva jeg hadde gjort for dette stedet, og da bestemte jeg meg for å gjøre det samme" problemet var at da var det allerede for sent. Ettervirkningene er der ennå, men kundene har ikke glemt meg da. Noen år før jeg ble syk var vi 5 stk. på jobben. Så ble vi 4-3 og til slutt 2 stk. hvor den ene av oss gikk ut i dyp depresjon. Jeg fulgte på 2 år etter dette, når jeg til slutt var alene med en omsetning på rett under 1.000.000 på 1 mnd. Hva fikk jeg igjen for det......550000 i året og en helse jeg ikke helt har kontroll over enda. De gode dagene bruker jeg nå på å gå skole heltid. Får å gjøre en forandring å begynne med noe helt nytt, men blir i mitt tempo.
Avatar

Utbrenthet

jan 10 2017 - 19:27
Takk så mye for gode råd og omtanke flinkpike89 og takk så mye til deg også hugearnt.

Ting går mye bedre nå, selv om jeg ikke er 100% frisk. Jeg har brukt tiden til å slappe av, gå turer og svømme. Videre så har jeg en fantastisk fastlege som har vært helt uvurderlig,

Jeg har sagt opp jobben og skaffet meg en ny, og skal begynne der om en stund. Jeg har vært sykmeldt i mange måneder og er fortsatt sykmeldt, men på bedringens vei. Jeg har brukt terapi både hos psykolog og gestaltterapeut.

Kjenner at kroppen gradvis er på vei tilbake, men regner med å bruke minst 12-18 måndeder før jeg kan si jeg er noenlunde 100% frisk.

Bruker Zoloft, svak dose. Startet for 4 mnd siden, var veldig skeptisk, men den har hjulpet mye. Skal stå på disse i noen få mnd til, frem mot sommeren.

Har fortsatt litt angst symptomer, men er mye bedre.

Jeg skal forsøke å oppdatere litt underveis slik at andre som går igjennom noe tilsvarende kan få noen gode tips.

Avatar

Hvordan går det med deg?

jan 24 2018 - 18:54
Befinner meg i samme situasjon som du beskriver her, og er veldig nysgjerrig på hvordan du har det i dag, evnt hvilke tiltak du har gjort? Vanskelig å se fremover, og at det noengang skal ordne seg.. uro, søvn og krisetanker er det som preger hverdagen min for tiden. Dette skulle jeg virkelig ha vært foruten
Avatar

Re: Utbrenthet, angst, uro og det å møte veggen

juni 18 2018 - 22:15
Hei knirkefritt, det går bra med meg.

Jeg har nå vært i full jobb i godt og vel snart 18 mnd. Og jeg har vært heldig med min ny arbeidsgiver. Disse 18 mnd har var bestått av gode og dårlige dager.

Jeg har hatt veldig fokus på å ha en struktur i hverdagen, og virkelig kjenne etter hvilket energi nivå man har. Jeg traff veggen med ett smell, forstod ikke så mye i begynnelsen. For meg så har fast leggetid, og fast hviletid og arbeidstid hvert viktig. Jeg har brukt Zoloft i ca. 2 år, og la på meg 30 kg, men den hjalp godt i en god periode frem til februar i år hvor jeg følte at vekt utfordringene ble for store. Jeg er 192 og veide 95 kilo, og gikk opp til 128.

Jeg valgte gå av Zoloft og begynne med Wellbutrin i stede, noe jeg ikke angrer ett sekund på. Jeg ville nok i dag også valgt Zoloft først, men ville nok startet på Wellbutrin etter ca 12-15mnd.

Jeg har fått mer energi., og ikke minst så har jeg fått tilbake sexlivet som normalt blir veldig følelsesløst når en går på Zoloft. Forsøkte Viagra og den hjelper noe på potensen, men hvis en ikke merker klimaks så er det kjipt. Wellbutrin derimot påvirker ikke sexlivet, så det er veldig positivt

Søvn er viktig for å kunne ladde utbrente batterier. Jeg bruker Quetiapine 5-6 ganger i uken. Disse hjelper godt på søvnkvaliteten.

Videre praktiserer jeg aktivitetsavpassning og jeg har brukt både psykolog og andre samtalepartnere. Jeg sliter fortsatt med moderate symptomer på ME / utmattelse, og forholder meg til disse som best jeg kan.

Mange blir utbrent inklusive meg selv, med bakgrunn i at de er grenseløse, sier alltid ja, stiller alltid opp selv om kroppen og hodet er for slitent, er der for alle andre en seg selv. Jeg hadde stor hjelp av psykolog her. Først må en ta vare på seg selv, respektere seg selv, være stolt av den man er, føle at vi alle er like mye verdt etc. Jeg har tatt noen helt beviste valg, og har blitt mye tydligere i min kommunikasjon med andre inklusiv nær familie. Jeg sier nei, når kroppen er for sliten etc. Når dette blir en selvfølgelig del av deg og skjer automatisk så har du funnet respekten for deg selv.


Noe av det som bidro til at jeg traff veggen så hardt som jeg gjorde var måten arbeidsgiveren håndterte sykmeldingen min, med mobbing, trakassering etc. ( se tidligere post) så jeg har jobbet de siste 3 mnd med advokat for å fremme søksmål mot min tidligere arbeidsgiver. Så situasjonen nå blir derfor noe mer krevende og viktigheten av å følge ett fast regime på dagen blir helt avgjørende.

Lykke til Knirkefritt!!

Til forsiden