Tilbake Tilbake: Angst

Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Utbrenthet

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Utbrenthet

mai 11 2020 - 20:14
Hei, jeg ønsker å poste her for å søke råd om noen har vært i samme situasjon og hvordan ble det bedre for deg? Dette blir langt men håper noen ønsker å lese :-)

Jeg har alltid vært «flink pike» og sto på dag og natt med krevende 100% jobb og bachelor ved siden av fulltidsjobb i lang tid. I tillegg var nok jobben ikke 100% for meg da det var veldig mye ansvar, og fremføringer foran mange kollegaer uten noe som helst tid til opplæring, oppfølging fra ledere eller tid til å sette inn i det for da gikk det utover annet arbeid. Som kun 23 år med enormt mye ansvar i min stilling ble det for mye for meg. Jeg tok på meg alle utfordringer fra jeg var 21 år i dette selskapet og var full av energi og livsgnist. «Positiv» «ja-menneske» fikk jeg høre ofte.

Jeg husker når angsten og panikken startet når jeg var rundt 23-24 år mener jeg, ante ikke hva det var der og da. Kaldsvette, fikk ikke sove, våknet opp gjennomvåt hver natt, ble varm og fikk panikk når noen kom bort til meg på jobb (mange som oppsøkte meg). Orket ikke å dra på kjøpesenter i fare for å måtte slå av en prat med noen kjente.

Stadig tenker jeg og grubler på hvor har det gått galt, hvor er «meg selv» blitt av? Sosiale , men introverte, meg er liksom forduftet. Jeg orker ikke, slitsomt å være sosial når man konstant føler seg utslitt og urolig. Spiller ingen rolle hvem det er, jeg føler mer utslitt og angstfull uansett hvem jeg er med. Før var jeg glad og sosial, elsket å slå av en prat, ha middagsbesøk osv..

Jeg oppsøkte legen i 2018 og knakk helt sammen for jeg var så sliten at jeg ikke så klart. Klarte ikke å lese mailer på jobb eller avisa, bokstavene gikk bare i surr. Fikk også timer hos psykolog som jeg da syntes var så skummelt fordi jeg ikke ville være «svak» og jeg ante ikke hva som feilet meg. Fikk bare en ukes sykemelding denne gangen og jeg slapp slitsomme kurs jeg var meldt på (jobbet med rekruttering og lederutvikling etc da). Jobbet vel en uke så var det 3 uker ferie. Jeg følte meg bedre i løpet av ferien, vi var som vanlig 2 uker i utlandet, men orket ingenting nesten. Vi slappet bare av. Så var det tilbake på jobb igjen og alt ble som før, og ble 4 uker sykemeldt høst 2018. Men jeg som følte det var en skam å være sykemeldt dro meg tilbake på jobb igjen.... i begynnelsen av februar 2019 knakk jeg helt sammen igjen og var sykemeldt til juni 2019. Startet etter eget ønske på Cipralex, og det var først nå livet mitt ble BRA igjen! Hadde utrolig god effekt av medisinen. All uro, nedstemthet, tristhet, angst, panikk - alt var nesten borte. Jeg fløy fra trening til toppturer ofte, hadde besøk flere ganger i uken og koste meg. Ingen uro i kroppen og følte meg veldig «relaxed». Det jeg ser nå i ettertid var at jeg fortsatt var ekstremt utslitt selv om uroen var borte fra kroppen, så jeg angrer på at jeg ikke bremset litt opp før jeg måtte slutte også.

Det er mye til historien, men for å hoppe litt tilbake igjen så fant psykologen ut at jobben min og det dårlige arbeidsmiljøet overhode ikke var bra for meg og at jeg må gjøre noe annet. Jeg fikk kjempe motivasjon og søkte barnehagelærer med oppstart høst 2019, og gledet met sånn til en helt ny og annen hverdag. Kunne jobbe med barn, være et godt forbilde, være mye ute, dans/lek/kreativitet - dette er meg og alle trodde jeg skulle jobbe med barn fra jeg var ung. Men siden jeg startet på medisinene så ble jeg nok litt mer likegyldig til jobben og fant ut at jeg ble igjen der pga økonomisk sikkerhet, men fikk en ny jobb på en annen avdeling.

I fjor ble jeg gravid og sluttet på medisinene tvert da jeg hadde det helt supert og trodde ikke jeg skulle havne tilbake igjen. Det gikk egentlig fint frem til februar i år, da begynte jeg å bli så utslitt, trett og utmattet igjen. Litt etter det startet jo både litt nedstemthet og angsten (som er det verste). Fikk meg en ny psykolog som uten tvil sa at jeg fortsatt er utbrent og det kan dessverre ta lang tid før man kommer ovenpå igjen. Mitt problem er at når jeg konstant er utslitt og trett så får jeg angst. Angst for angsten. Får jeg angst når jeg er sosial blir jeg nedfor hvis det føles veldig ille der og da. Psykologen er klar på at det er pga utbrenthet at jeg sliter med dette, men når skal det egentlig bli bra??! :-( jeg får helt panikk av forpliktelser som jobben jeg har og nå som jeg må ha oppfølginger hos jordmor (synes det er skikkelig ubehagelig fordi jeg er sliten i hode og angsten jeg føler når jeg er der eller andre steder gjør meg mer utslitt)..Skal sies at jeg har vært sykemeldt siden desember pga svangerskap, jobber gradert men hjemmefra i 9 uker nå pga korona. Som forsåvidt er like greit da jeg mistrives der.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette. Jeg håper at utslittheten som sitter så i kroppen blir litt borte etter fødsel, og hvis ikke det blir bra vil jeg starte opp på medisinen igjen etter fødsel da. Fikk ikke gått på det lenge egentlig, så psykologen mente at det var for kort tid for meg for å faktisk bli bra igjen.. men samtidig så vil jeg jo klare det selv uten medisin, men angsten er noe ødeleggende dritt. De få dagene energien er litt bedre så er angsten borte igjen, men nå er det lenge siden sist!
Avatar

Re: Utbrenthet

mai 11 2020 - 22:09
Du er utrolig sterk og har presset deg langt over tid...Så møter du veggen..Og du venter barn..Du har nå muligheten å prioritere familien din..og se til at du blir bedre fra utbrenthet..Fokuser på små ting som bringer små gleder ,press ikke deg ,ta tiden til hjelp,ta en dag om gangen..Kanske å lytte til meditasjonsmusikk (finnes masse på YouTube),hver morgen og kveld,gå en lang tur i frisk luft daglig,spis sunt,omgås mennesker som gir deg omsorg og ro og var din beste venn og ha egen omsorg.Syng til babyen i magen,fokuser på deg og babyen ,se på instagram for eks,masse finne innlegg med baby..Du venter barn..det kommer å gjøre deg glad.Forbered deg for å bli mamma..Hør på Foreldrekoden..en podkast fra Aftenposten,lytt til Mozart(er bra for babyen)..og senk skuldrene!Du er utrolig sterk og ansvarsfull..,nå er det på tide å ta ansvar å vise egen omsorg.:)Klem og ha fin barsel..når tiden kommer!:):)Kos dere den lille søte familien får snart det søteste som finnes i verden !:) Ta en dag om gangen,ikke overtenk heller,du er utbrent og det tar tid å føle seg bedre!:)Lytt til meditasjonsmusikk ,selvom du ikke orker meditere,det hjelper litt å justere tanker ..Lukk øynene og lytt hver morgen ,kveld og tenk noe du har glede av..Du kan for eksempel tenke hvordan det kan bli å ta babyen første gang på babysvømming..Søk glade tanker og se deg del av blide stunder ,imens du lytter på meditasjonsmusikk(det finnes i ulike frekvenser mor stress,for rensing av negative tanker,for oxytocin )..Prøv det.Jeg selv bruker det..synes det hjelper litt a snu til mer positivitet ..når man ikke har det så bra.:)
Til forsiden