Hei, ble utbrent i 2021, jeg trodde jeg bare var lei jobben, men har enda ikke kommet meg. Lå i første omgang 1.5 år i mørket hjemmet uten å ha kontakt med noen. Begynte å bli bra får 6-7 mnder siden, så fikk jeg plutselig panikkangst på ett arrangement å ramla enda lengere ned enn jeg var.
Nå sliter jeg veldig med angst å depresjoner. Har enda ikke klart å ta kontakt med venner, har litt kontakt med familie ca 1 gang i uka. Om jeg er heldig så har jeg 2-3 gode dager hver 2-3 uke.
Er veldig usikker på hva jeg ska gjøre, har heldigvis ikke slitt med selvmordstanker. Har tenkt at det går sikkert over etterhvert, men er utrulig kjedelig å bare ligge hjemme, men hjelper lite når man ikke tørr å gå ut døra.

Har fådd henvisning til psykolog fra lege. Sa at jeg ikke ville ha noen medisiner etter å ha lest litt om alle bivirkninger. Så noen som har noen tips om hvordan jeg kan jobbe med det på egen hånd.

Noe av det verste jeg vet er å gå på butikken. Er ett avhør av alle man møter siden ingen har sedd meg på evigheter, ulempe å bo på en liten plass hvor nesten alle kjenner alle.

Hei.

Jeg gikk i 2015 gjennom det som bare kan beskrives som å være tilnærmet identisk slik som du illustrerer det her.
Før jeg fortsetter må jeg påpeke at vi er alle forskjellige, og har forskjellige bakgrunner og historier. Så selv om utgangspunktet vårt kanskje har vært likt, vil det ikke si at din vei videre eller utviklingen din vil være lik min. Jeg ønsker ikke at du skal miste håp eller troen på deg selv på grunn av andres historie med liknende utgangspunkt.

Jobben min var en stor del av min identitet. Jeg var dyktig i det jeg drev med og var godt likt og respektert innen mitt felt med gode resultater å vise til over flere år. Men en morgen i April 2015 våknet jeg, gikk i dusjen, begynte å gråte ukontrollerbart, kom meg på jobb og satt på kontoret fullstendig i tåka. Helt ut av det blå. Jeg uttrykte til noen kollegaer at noe ikke stemte helt, men som vi så ofte gjør, feide vi det under teppet og tenkte det var sikker bare en liten hump i veien. Resten av den formiddagen er bare en smørje av minner og inntrykk, men det neste jeg husker lå jeg hjemme i senga.
Det som jeg har blitt fortalt i ettertid var at en kollega hadde kommet inn på kontoret mitt etter noen timer og sett meg sitte der helt uten farge i ansiktet å lage en grimasje som jeg bare kan tenke skulle forestille et smil. Hun sa det var det ekleste hun noen gang har opplevd, jeg så ut som en helt annen person og ikke tilstede i det hele. De hadde komt inn fra HR og krevd at jeg gikk hjem, noe som jeg da tydeligvis hadde gjort for det er det neste jeg husker.

De bestilte også en hastetime hos legen som var tilknyttet vår bedrift som jeg var hos neste dag.
Hun konstanterte fort at det var psykisk, stilte en drøss av spørsmål som ga en poengsum og ville legge meg inn som følge av det. Heldigvis fikk jeg overtalt henne at jeg ikke var suicidal (noe som jeg ikke var) og hun sendte meg hjem igjen under tvil. Fra der startet jeg første runde med terapi hos psykolog, som jeg ikke fikk noe særlig ut av. Men legen insisterte at jeg regelmessig skulle komme til henne også gjennom det året bedriften dekket utgiftene privat. Og hun var helt fantastisk gjennom det første året, jeg kommer aldri til å glemme omsorgen og pleien hun bidro med i den tiden.
Dette kan jo bli en usedvanlig lang kommentar om jeg skal gå så detaljert til verks om de siste 8 årene, men det er ingen tjent med. Det jeg har skrevet så langt er innholdet i den første uken, så poenget er vel at veien kan være lang. Den kan være veldig lang.

Det jeg kan si om mitt tilfelle er at det ikke var utbrenthet fra jobben i seg selv som førte til den dagen. Det var et liv av følelsesmessig smerte, usikkerhet, fortrengte minner og andre traumer som hentet meg inn og snudde opp ned på resten av livet mitt. Det å ikke kjenne seg selv (jeg kan ikke understreke nok hvor stor forskjell det å ha litt selvinnsikt kan gjøre), å pleie seg selv eller prioritere egne behov er en god oppskrift på å ende opp i dusjen gråtende ukontrollerbart en morgen fant jeg til slutt ut. Jeg la lokk på alt og tok ikke oppgjør med noen ting, og dèt går ikke i lengden.

Jeg lå for det meste i senga i to år. Dørstokkmila var ekte, kunne gå flere dager mellom tanken om å måtte handle inn mat til jeg faktisk klarte det (noe som jeg tror du også kjenner veldig godt til).
Jeg hadde tapt følte jeg. Et skall av den jeg var. 50 kg overvektig, storrøyker og sengeliggende, uten noe lys i enden av tunellen.

I 2018 startet runde 2 med terapi lokalt hos DPS. Denne psykologen hadde jeg mer suksess med og vi fikk kommet langt nok til at jeg, etter noen forlengelser av terapien, hadde fått tilegnet meg verktøy til å klare meg selv litt bedre fremover. Jeg hadde lært meg selv litt bedre å kjenne.
Hvor kommer all denne smerten fra? Hvorfor gjør jeg som jeg gjør? Hvorfor har jeg blitt som jeg er?.... Den type spørsmål som jeg aldri hadde stilt meg selv før var nå ting jeg for første gang forsøkte å finne svar på. Jeg hadde da aldri hatt interesse av å se innover istedenfor å måle og dømme utover. Men det måtte jeg nå for å vokse og komme meg videre til en bedre plass.

Når det kommer til medisinering har jeg et litt annet syn på det enn hva jeg ser mange har.
Jeg husker legen sa til meg at mange har problemer med å gå på medisiner som følge av for eksempel bivirkninger eller at de følte seg så annerledes.
Jeg husker spesielt at han nevnte at mange følte seg nummen, følelsesmessig nummen. At mange ble så leie av å føle seg slik.
Det kunne jeg ikke forstå, og det tenker jeg fremdeles på. La meg forklare.
Jeg ble startet på Cipralex. Over tid (kan ikke huske hvor lang tid det gikk) opplevde jeg også en form for følelsesmessig nummenhet. Og det var helt fantastisk! For første gang på så lenge jeg kunne huske ble det rolig. Det ble stille. Ingen kaos innvendig, ingen turbulens. Bare ro.
Jeg opplevde også noen bivirkninger fra medisinen. Mye tørrhet i munnen som kunne være plagsomt, spesielt på nettene. Og tap av libido og virilitet, var ikke mye som stod i giv akt i den tiden for å si det slik. Det er nok en dealbreaker for mange menn, men satt i perspektiv av hva medisinen ga meg av følelsesmessig ro for første gang i mitt liv, var ikke valget av å fortsette et spørsmål for meg i det hele.
Målet mitt ble å kunne oppleve den sinnstilstanden uten hjelp av medisiner, og det betydde å jobbe med hardt med å finne ut av det jeg kan av meg selv. Det har vært terapi, kursing (typ mindfulness o.l.), livsstilsendring (er 45 kg lettere og røykfri nå), økt fysisk aktivitet, og mye tilgivelse av meg selv og andre, og slipp av mange gamle smertefulle minner for å nevne noe.
Til slutt var det på tide å seponere, og jeg har nå vært 3 år uten medisin. Og jeg har nådd målet om å kunne leve et liv som i det minste har perioder med ro. Det er uendelig mye mer enn jeg kunne si før, så jeg er fornøyd der.
Uten medisiner hadde jeg aldri fått opplevd hva det betyr å kjenne ro, så for meg var det verdt bivirkninger og det som kan følge med av negative ting med medisinering. Uten tvil.

Jeg kom meg aldri tilbake til jobben. Jeg mistet den viktige delen av min identitet, det som ga meg en form for verdi.
Jeg er alene for det meste. Har ekstremt få, men nære venner igjen. Introvert, diagnostisert med sosial angst og alvorlig depresjon. 100% ufør. Ingen fremtidsutsikter.
Men..... Jeg har det så mye bedre enn jeg har hatt det de siste tre-fire tiårene. Jeg kjenner meg selv mye bedre, jeg kan kjenne på en indre ro. Jeg jager ikke etter noe lenger, ingenting å bevise lenger overfor andre, eller meg selv. Det, for meg, er en verden jeg kan eksistere i på tross av hva jeg har mistet på veien av forhold, godt betalt jobb og hva det måtte være.

Når jeg satte meg ned for å skrive en liten kommentar, hadde jeg ikke sett for meg at det skulle bli så mye ut av det. Du og de som begynte å lese har nok sovnet for lengst, men jeg tenkte det kan være greit for deg og ha andres erfaring også med deg i det du nå går gjennom.
Som nevnt innledningsvis er vi alle forskjellige. Det kan være du får et spark i ræva, kommer tilbake i jobb og lever lykkelig alle dine dager. Eller det kan være du ender opp med å oppleve liknende ting som jeg har. En vet ikke, derfor kan det være greit å vite om andres liknende erfaring da det minsker sjansen at en virkelig føler seg alene.

Det er bare min erfaring, og min mening. Får du noe ut av det blir jeg glad. Er det ikke til noe nytte for deg, håper jeg du ser verdi i forsøket om ikke annet.

Jeg ønsker deg masse lykke til og ber deg om ikke å gi opp. Det kan bli bedre, virkelig.

Velkommen tilbake til sidetmedord.

Koselig at du er her inne igjen.
Håper at det går bra med deg.

Klem fra en gammel kjenning...:-)

Det du ihvertfall kan gjøre er å endre språkbruken din, for språket påvirker hvordan man tenker.

Det er ingen som "avhører" deg på butikken, avhør er det bare politiet som gjør. Det går an å si at du ikke vil snakke om det.

Takk for at du deler StilleIDøren. Det er litt godt å høre at det finnes folk som får det bedre igjen også, for det er jo litt fort gjort å gå ut fra at dette ikke skjer når man ofte bare få høre om problemene.

Jeg husker den gangen jeg begynte å huske traumene mine så fikk jeg også et helt merkelig ansiktsutrykk, som om sorgen satte seg i ansiktet. Jeg møtte noen kollegaer gjennom jobb i denne perioden, og det var ingen som ville se meg i øynene. Jeg husker jeg reagerte litt på det når det skjedde. Jeg husker også at jeg søkte opp hvordan det var å huske fortrengte minner, og da stod det skrevet ett eller annet sted dette med ansiktsuttrykk, så det skal visst være en ganske så vanlig ting å oppleve.

Uansett så ønsker jeg dere begge lykke til. Jeg har ikke noen andre gode råd enn å ta tiden til hjelp egentlig, så får man håpe på det beste. Det finnes ingen fasit når det kommer til sånne ting, så man må bare gå gjennom prosessen på den måten man finner ut er best, men dessverre så kan det nok ta noe tid.