Hei :)
Jeg er en jente på 22 år.
Jeg har alltid vært flink til å lage venner og har ikke noe problem med å utrykke hvem jeg er eller hva jeg står for.
Når jeg var ca 17 så utviklet jeg depresjon og angst pga flashbacks fra traumatiske ting i barndommen...
Jeg opplevde å hate å være rundt andre mennesker fordi jeg følte meg annerledes og at om jeg utrykket mine følelser ville jeg ikke bli akseptert.
Jeg liker å være sosial og være med andre, men plutselig så ble det veldig vanskelig, både sosial angst og depresjon er jo ting som gjør at man gjerne trekker seg tilbake.
Og da mistet jeg denne følelsen av at det var lett å sosialisere se og lage venner, nå ser jeg andre på gaten og tenker på hvordan det må føles å gå rundt å ikke tenke på hva andre tenker om en selv hele tiden. Hvordan det er å gå på skolen, butikken eller svare mobilen uten at det er et vanskelig problem. Jeg føler at jeg aldri kommer til å slutte å bekymre meg i sosiale sammenhenger og det skaper veldig konflikt i meg ettersom andre mennesker bringer meg veldig mye glede....
Jeg føler at jeg ikke kan være meg selv fordi jeg er alltid bekymret for om jeg gjør det rette...

Noen andre som har det sånn ?

Jeg har hatt veldig fin barndom jeg opplevde ikke mye traumatisk, men jeg har slitt sosialt så lenge jeg kan huske. Jeg syns det er veldig vanskelig å lage venner og omgå folk sosialt. Det å dra på fester, julebord og familieselskaper kan jeg grue meg til i mange uker. Det skaper et veldig konflikt meg også det er ikke sånn jeg vil ha det. Det er mange situasjoner jeg fungerer bra i også der jeg også omgås folk noe jeg faktisk liker når det fungerer.

Jeg har det slik som du beskriver det også

...men jeg kjenner meg veldig igjen!
Jeg har selv tenkt på hvor pussig men frustrende det er å ha sosial angst og samtidig være glad i å prate med folk eller synes at det er interessant med nye mennesker. Jeg har også adhd i tillegg, og det kræsjer også med angsten, hvordan kan jeg være som en vill veps samtidig som jeg er en engstelig og redd liten bille.
Jeg har ikke helt funnet ut av det selv, hvordan jeg skal deale med det.
Jeg sliter mye med at jeg overtenker alt.
Det føles ut som jeg har en 250% stilling.
100% på vanlig jobb og 150%inni hodet mitt, hvor jeg må ta meg av alle inntrykk å tanker. Det blir ganske slitsomt til slutt.
Håper du finner ut av det :)
Hilsen meg (J21)